Ytringsfriheten må beskyttes fra ytringsfrihetens beskyttere

Når Høyre-representantene Ine Eriksen Søreide, Hårek Elvenes, Ingjerd Schou, Charlotte Spurkeland, Tage Pettersen, Erlend Larsen og Sveinung Stensland går i bresjen for å påføre oss en statlig etat som skal bekjempe desinformasjon, mistillit til myndighetene og «demokratiske institusjoner» og å skille sannhet og løgn for oss som et annet slags Sannhetsministeri, er de i godt selskap. Eller aller helst et dårlig et. Men de har store muligheter for å få gjennomslag, for både nasjonale myndigheter og EU er tydeligvis fryktelig bekymret for en ukontrollert informasjonsflyt. Det siste der er for øvrig ikke noe kompliment til såkalte redaktørstyrte medier – som kan pumpe og i årevis har pumpet ut akkurat det som passer dem uten at politikere, «forskningsmiljøer» eller EU-byråkrater, for ikke å nevne andre redaktørstyrte medier, føler for å kommentere virksomheten – for det antyder jo at myndigheter og andre mektige interesserer har en viss grad av kontroll med dem.

I alle fall sitter statsstøttede, redaktørstyrte medier bemerkelsesverdig stille når politikere og EU legger det ene ytrings- og demokratifiendtlige forslaget etter det andre på bordet. Hvis de da ikke uttrykker enighet på lederplass, som f.eks. Aftenposten har gjort i forbindelse med EUs kontroversielle og svært vidtgående forslagspakke Digital Service Act (DSA). Blir den vedtatt vil den gjelde i Norge også via EØS-avtalen. I følge denne kan et lands rettsapparat eller myndighetsoppnevnt utvalg i et land forlange fjerning av innhold som er lovlig i landet det ble lagt ut, men ulovlig i landet som forlanger fjerningen. Samtlige digitale platformer vil være forpliktet til å overvåke og eventuelt fjerne innhold av deilige – for Europas herskerklasse, vel og merke – vage årsaker som at innholdet kan ha negativ effekt på den enkelte eller «demokratiske verdier», «medias frihet», «valgprosesser» og «offentlig sikkerhet». Det er ikke mye innhold som ikke kan passe inn i en av disse kategoriene hvis et kontrollregime virkelig vil. En angivelig kvalifiserende faktor i enhver bedømmelse må være at den negative effekten skjer med hensikt, men siden vi enda ikke har noen idiotsikre fysiske tester som kan avsløre motiver eller drivkrefter som finnes i folks innerste tanker og følelser, vil en slik bedømmelse selvsagt baseres på kontrollørenes skjønn. Det åpner for en udemokratisk vilkårlighet av enorme proposjoner. Fordi det samme segmentet ikke sjelden ivrer for flere straffelover mot nettbasert hat, vi har selv straffelovens paragraf 185, åpner det også for rettsovergrep i stor skala.

Men for all del: De syv Høyre-representantene og deres meningsfeller har utelukkende gode hensikter, altså. De mener nemlig bare å beskytte ytringsfriheten vår, som visst nok er truet av all denne ukontrollerte informasjonsflyten. Det gjør alle de samfunnsaktørene som i beste fall bare lar være å kritisere og verste fall støtter slike forslag også. Lutter gode intensjoner alle vegne. Og det lyder jo kjempebra – hvis det ikke var for at vi alle vet hvilken vei som er brolagt med nettopp det.

Med opptil flere «sensurblemmer» i friskt minne fra de siste årene har ikke akkurat kontrollantene utmerket seg med godt skjønn, for å si det sånn, så hvem skal kontrollere kontrollørene?

Som om situasjonen ikke er ille nok som den er, så er utviklingen med myndigheter og internasjonale forum som EUs økende kontrollbehov med informasjonsflyten desto mer farlig fordi det hele baseres på et ekstremt vagt grunnlag. Og mens vi forbrukere dessverre er blitt tilvent denne vagheten og nå tror det skal være sånn, er våre frie medier helt med på den og en av samfunnets fremste eksponenter for den. Det samme er en hel hær av statsstøttede «forskningsmiljøer». Mange av dem lever praktisk talt på forekomsten av et negativt ytringsklima med hat og rasisme og finner derfor stadig opp nye, ondartede fenomener som må bekjempes. Redaktørstyrte medier følger på, ikke minst fordi det ofte blir flotte oppslag med overskrifter som smeller av det. Dessuten sponser redaktørstyrte medier sitt eget lille Sannhetsministerium. Vi skal ta for oss noen av begrepene og eksemplene her.

Først har vi premienummeret «hat»: det har på kort tid blitt en offisielt vedtatt sannhet at internett flyter over av hat, og det særlig hos alternative medier, kommentarfelter og på sosiale medier. Og siden det ikke finnes noen presis definisjon av «hat» kan absolutt alt stemples som det. Hat er ellers en meget sterk og personlig allmenmenneskelig følelse, men siden vi altså ikke har noen metoder for å granske folks hjerter og hjerner, er det iaktageres egen personlige mening om saken som avgjør.

Men er det ikke kjempelett å se hva som er hat og da særlig straffbart hat, da? Det kan man fort komme til å tro når man ser på alle «hatekspertene» som har grodd opp som paddehatter i hele vesten, særlig siden Donald Trumps overraskende – i alle fall for de fleste medlemmene i Vestens bortreiste makteliter – valgseier i 2016. Etter dette eksploderte påstandene om nettbasert hat og ikke minst «falske nyheter». Selv har jeg støtt på den forbløffende påstanden mange ganger fra debattører som f.eks. Antirasistisk Senters Rune Berglund-Steen og en hel haug av journalister: Beskyldninger om «hatefull tale» og selve straffeparagrafen er så enkle å forstå at… Ja vel, men i realiteten er det faktisk så komplisert at en rekke fagfolk, og da mener jeg ikke selvlærte aktivister på statsstøtte som lever av forekomsten av hat, sliter med spørsmålet. Således har både Riksadvokaten, Politiembetsmennenes Landsforening og Oslo politidistrikt skriftlig gitt utrykk for at § 135, som var forløperen til § 185 og har tilnærmet samme innhold, rent juridisk er vanskelig å håndtere. Men i følge landets politikere, aktivister og journalister er det tydeligvis så lett som bare fy!

Et artig fenomen i tiden er at til tross for at hat er en høyst allmenmenneskelig følelse – som det åpenbart er uhyre masse av også – befinner den seg i følge politikere, medier og aktivister nesten alltid til høyre. Å ha et høyreorientert utsyn på verden gjør visst folk patologisk disponert for hat. La oss for eksempel se hva Solberg-regjeringen skrev om saken og som er noe av bakgrunn fra Høyre Syvs forslag:

«Digital teknologi utnyttes av både myndigheter og ikke-statlige aktører til ulovlig overvåking, sensur, påvirkningskampanjer, trusler og andre former for digital vold. Både journalister, menneskerettighetsforsvarere, kunstnere, minoriteter, jenter og kvinner er utsatt for digital vold. Underrapportering og utbredt straffrihet for slike overgrep skremmer både de som rammes og andre fra å delta i samfunnsdebatten. Dette er en alvorlig trussel mot ytringsfriheten.«

Her er vi forresten over på den absurde, men dessverre stadig mer aksepterte sammenligningen av ord og vold, men det kommer vi tilbake til. Vi ser i alle fall holdningen her: ikke-journalister, ikke-menneskerettighetsforsvarere (og her skal vi huske på at menneskerettigheter som alt annet er blitt svært politisert og dermed er blitt så mangt), ikke-kunstnere, ikke-minoriteter samt menn er mest tilbøyelige til den allmenmenneskelige følelsen hat, som så gir seg utslag i digital vold.

Så hva er digital vold? Neimen om jeg vet og det gjør neppe Høyre heller; de bare gjentar noe de har hørt eller lest, mest sannsynlig fra et forsknings- eller aktivistmiljø som ligger under det sterkt ideologiserte, venstrepolitiserte «faget» som for tiden rir vesten som en mare og er en fornærmelse mot alt som heter vitenskap, kunnskap og logisk, sammenhengende tenking: Kritisk teori. Derfor får vi aldri noen helt konkrete eksempler på hva som utgjør digital vold, hvordan det arter seg og hvilke psykiske/fysiske skader man får av det. For det må man nødvendigvis; det er dessverre et ufravikelig kriterie for at noe skal kvalifisere som vold. Det vi får er folks følelse av å ha blitt utsatt for «digital vold» og vel, folks følelse av noe er jo ikke helt det samme som fakta.

Tilbake til hat: påstanden er at internett må kontrolleres hardere fordi det flommer over av det. Men hvis dette er sant, hvorfor finnes det så få reelle, åpenbare eksempler på det? Det finnes bøttevis med eksempler på krass kritikk, personangrep og ondskapsfulle meldinger, men det er ikke akkurat hatet som slår en når man leser de få eksemplene media en sjelden gang legger ut som dokumentasjon på at en eller annen er gjenstand for ufattelig hat. Det er uten tvil bedritne greier og når det attpåtil kommer mengder av det, så er det ikke vanskelig å forstå at mottageren blir både lei seg og sint. Det gjør jeg også av og til når jeg blir utskjelt på sosiale medier eller får ubehagelige meldinger i innboksen. Det når sjelden avisene. Men det er ikke til å komme fra at de som regelmessig fremstår i media som ofre for hat (meg inkl.) har et visst fellestrekk: vi deler ut i samfunnsdebatten og legger sjelden fingrene i mellom. Det vekker naturligvis reaksjoner, hvorav en stor del ikke er utpreget hyggelige. Men langt de fleste er – hvilket er en opplysning som sjelden blir tatt med i politikeres og medias markskrikerske uttalelser om alt hatet. Og hvis det altså er så mye rent hat der ute, så burde vel både politikere og medier ha funnet et større persongalleri og ikke minst: noen hvis meninger bryter med deres egne, enn de har til nå? Det må jo være et hav å ta av, skal vi tro dem.

Over til falske nyheter eller det nå mer brukte «desinformasjon». I motsetning til Høyres ærede representanter vil de fleste av oss vite at veldig mye av det som i dag er anerkjente sannheter en gang i tiden ble regnet som desinformasjon av den skadelige sorten. I tusenvis av år var det f.eks. en sannhet at solen gikk rundt jorden, og da en rekke vitenskapsmenn gikk i mot dette vedtatte verdenssynet fikk de bråk. Man hadde riktignok ikke Høyre og andre sensurinstanser den gangen, men maktmennesker fantes da som nå og da som nå ville de selv styre hva som var sant og ikke, takk. Det var det mange sannhetssigere som fikk kjenne på kroppen.

Verden har heldigvis gått videre siden den gangen og den største årsaken til det er ytringsfriheten: det ble mulig for gud og hvermann å diskutere saker og ting uten innblanding fra myndighetspersoner med tennvæske og fyrstikker. Det er nå en gang slik at det som var sant i går ikke nødvendigvis er sant i dag. Det er også slik at en hendelse eller en utvikling ikke bare har èn årsak; de har alltid fler. Noen vil legge mer vekt på noen, andre på andre. Ytringsfriheten gjør at vi fritt kan diskutere, for ikke å si krangle om, saken og til slutt finne frem til en viss felles sannhet om hvem, hva, hvor og hvorfor. Debatten kan både bli rasende og ubehagelig, men den fører alltid frem til et sted. Men forutsetningen for det er at vi står frie til å snakke om det. Det gjør den ytringsfriheten dagens mektige i likhet med gårsdagens ønsker å kveste. De ønsker nemlig å bestemme hva som er sant og at det bærer galt av sted har vi flere nyere eksempler på.

De sensurivrige i herskerklassen dekker seg nå blant annet bak Covid-epidemien: at desinformasjon er/var svært skadelig for folkehelsen og derfor må det selvfølgelig bekjempes. Ingen kan vel fortenke deres gode hensikter i dette? Vel, da noen ønsket å diskutere hvor viruset kom fra og hadde andre synspunkter enn det offisielt godkjente, så ble både myndigheter, medier og aktivister nesten like glade som det katolske kirkerådet som i sin tid behandlet Galileo Galileis verdenssyn ble. Å hevde at viruset var menneskeskapt og skyldes en laboratorielekkasje var en konspirasjonsteori, ble det hevdet. Kontrollantene på sosiale medier fulgte myndigheters og redaktørstyrte mediers mishag og en stund var det forbudt – som i: fjerning av innhold og/eller suspendering eller permanent utestengelse fra sosiale medier – å diskutere saken på f.eks Twitter og FB. Våre ærede mediers faktaflaggskip med det artige navnet «Faktisk.no» gikk ut i likhet med sine tallrike kollegaer ut og stemplet teorien om en lablekkasje som en «konspirasjonsteori». I mai 2021 snudde det praktisk talt over natten og plutselig var det ikke lenger en «forbudt» konspirasjonsteori bare skrullinger trodde på og/eller diskuterte, men helt greit å snakke offentlig om. Poster og debatter om saken ble ikke lenger summarisk fjernet fra FB.

Vi så det samme fenomenet når det gjaldt opplysninene på president Joe Bidens sønn Hunters laptop. «Russisk desinformasjon», vrælte Bidens tilhengere over hele verden. Og de ville ikke ha noen motsigelser. Twitter stengte faktisk kontoen til en anerkjent, redaktørstyrt avis og fjernet/utestengte summarisk enhver referanse til enten avisen eller selve temaet. Som i lablekkasje-saken viste det seg derimot at det var desinformasjonsanklagerne selv som var desinformatørene.

Dette er to ganske store saker og de skjedde begge svært nylig – og våre egne politikere og medier er ikke uskyldige i noen av dem. De har alle bidratt til å bringe desinformasjonen videre og ut til det norske folk. Sakene burde således være mer enn nok til skjønne at å gi (enda) mer makt til myndigheter og redaktørstyrte medier til å kontrollere eller beskjære ytringsfriheten på nett og å styre hva som er sant og ikke enn de allerede har, vil være svært skadelig for samfunnet som helhet. Ikke for makteliten naturligvis, men for absolutt alle andre. Når de sier at de vil beskjære ytringsfriheten for å beskytte den, er det egentlig deres egen definisjonsmakt de ønsker å beskytte; ikke din rett til å ytre deg.

Den såkalt frie presse kommer ikke til å kjempe denne kampen for «den lille mann» slik de roser seg av, for medieeliten innehar i praksis den største definisjonsmakten i våre samfunn og den er direkte utfordret av stemmer på nett. Av en eller annen grunn har de, til tross for rimelig store feilskjær og systematisk desinformasjon på brennbare samfunnsområder, skaffet seg et godkjentstempel som de eneste leverandørene av fakta. Det er bare å beklage, ikke minst til alle de redelige journalistene som faktisk finnes, at etter 15 år som såkalt innvandringskritiker tror jeg ikke et ord av hva redaktørstyrte medier sier på enkelte områder før jeg har sjekket gjennom underlagsmaterialet selv. Og fordi jeg etter 15 år vet hva jeg skal se etter, blir jeg nesten alltid skuffet.

Se f.eks. på rapporten som stemplet Idretts-Norge som «strukturelt rasistisk». Den ble ukritisk fremstilt i samtlige redaktørstyrte medier som «knusende» (NRK og Aftenposten) og «skremmende lesning» (Aftenposten igjen). Ingen stilte spørsmål ved rapportens konklusjoner, til tross for at den fastslo at det kun var rapportert inn 20 – tyve – rasismehendelser i idretten de siste to årene. Det er selvfølgelig 20 for mye, men når man husker på at Idretts-Norge består av 55 særforbund, 11 idrettskretser, 375 idrettsråd og 10 787 idrettslag, og nærmere 2,1 millioner medlemmer, så gir det ikke akkurat noen grunn til alarm. Rapporten definerer «strukturell rasisme» som at «samfunnet er strukturert på en måte som utelukker et betydelig antall mennesker med minoritetsbakgrunn fra å delta i sosiale institusjoner» og utfra dette konkluderte man altså at Idretts-Norge er strukturelt rasistisk, til tross for at hverken rapporten eller noen andre konkretiserer hva Idretts-Norge gjør eller ikke gjør som «utelukker et betydelig antall mennesker med minoritetsbakgrunn». Og det trengte da rapportens forfattere heller ikke å gjøre, for ingen i våre redaktørstyrte medier spør dem. Det gjør de aldri, de tar bare slike rapporter for pålydende og sånn skaper de en «sannhet». Og dette er bare et eksempel blant veldig mange.

De fleste vil nok f.eks. huske at «svenske tilstander» i årevis ble avvist som en slags høyreekstrem konspirasjonsteori av norske såvel som internasjonale politikere og redaktørstyrte medier, helt til de svenske tilstandene eksploderte i fjeset på dem og alle andre. Som om de uten forvarsel dalte ned fra det blå, liksom. Det er selvsagt en ærlig sak å ikke interessere seg for og derfor ikke følge med på forskjellige samfunnsområder, men da får man som et minimum la være å beskylde de som gjør for å produsere «falske nyheter» eller andre ufjelge epiteter.

Og alle disse tabbene – i realiteten undertrykking av en fullstendig legitim samfunnsdebatt og enda verre: sannheten – er der for alle å se, men står de ansvarlige frem og sier noe a la «unnskyld, folkens, vi har driti oss loddrett ut fordi vi rett og slett ikke ønsket å forholde oss til ubehagelige opplysninger som sto i motstrid til hva vi selv mente og trodde, så derfor underslo vi fakta og/eller lot være å undersøke, samtidig som vi bevisst hang ut folk som visste bedre eller noe annet enn vi gjorde»?

Ha ha herregud, er du teit, eller! I stedet kommer de med unnskyldninger det bare er de selv – og knapt nok det – som tror på, som at de ikke så det komme eller at de bare handlet etter det som da var ubestridelige fakta, slik f.eks. Faktisk.no gjorde da det de fornøyd hadde stemplet som en konspirasjonsteori plutselig viste seg å ikke være det. De vil gjerne ha deg til å tro at ingen kunne vite eller påvise noe annet på det daværende tidsunktet. De hopper selvsagt bukk over det for dem ubehagelige faktum at det jo var noen som åpenbart kunne det, men da de enten publiserte det de visste eller forsøkte å diskutere det offentlig, ble de stemplet som skrullete konspirasjonsteoretikere eller andre utdefinerende merkelapper av makteliten og utestengt fra de eneste kanalene de hadde til å fremføre sine argumenter i offentligheten.

Man kan synes hva man vil om både lablekkasjer og laptoper, men saker som dette viser at ytringsfriheten overhodet ikke må legges i hendene på myndigheter og deres utvalgte. For hva vet vi egentlig om de siste? Er de på noen måte mer kvalifiserte enn vanlige borgere til å avgjøre hva som er sant? Ingen ting tyder på det. Måten de har forvaltet flere politiske og sosiale spørsmål de siste årene viser tvert i mot det motsatte.

Om selv faktuelle, ondsinnede desinformatører har, som Høyre-representantene skriver, «et større nedslagsfelt enn det som tidligere har vært mulig», så har også dagens samfunnselite mye større muligheter til å sensurere og beskjære ytringsfriheten enn det som tidligere har vært mulig.

Og det viser seg at de er så altfor villige til å benytte seg av det. De siste 500 år bør ha vist oss hvorfor samfunnets elite og deres utvalgte ikke bør betros denne makten uansett hvor gode hensikter de påberoper seg å ha.

Mener du at ordinære medier og andre samfunnsstemmer forsømmer seg når de ikke inntar en granskende eller kritisk holdning til påstander som kommer fra institusjoner eller personer som påberoper seg en god sak? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på nytt Vipps-nummer 918 18 142.