Nei, det vil islam slett ikke, men det forutsetter at vi slutter å la islamister tro det.
Fire personer ble drept i Wien igår, hvilket er det tredje islamistiske terrorangrepet på nesten like mange uker i Europa. I Frankrike ble læreren Samuel Paty halshugget på åpen gate, mens tre personer ble drept i Notre Dame-kirken i Nice.
Der de fleste europeiske ledere bruker jeg-form, som i «mine tanker er…», uttrykker sitt vanlige «sjokk & sorg & stå sammen mot hatet» uten å nevne et ord om hvor hatet og volden kommer fra, er Frankrikes president Emmanuel Macron usedvanlig klar i mælet når han snakker for sitt folk:
«Vi, det franske folk, deler det østerrikske folkets sjokk og sorg over angrepet i hjertet av deres hovedstad Wien. Etter Frankrike er det nå et vennskapsland som er blitt angrepet. Dette er vårt Europa. Våre fiender skal vite hvem de har med å gjøre. Vi akter ikke å gi opp noe som helst.»
Det er liten tvil om at Macron snakker for en overveldende majoritet av Europas befolkning; muslimer så vel som ikke-muslimer. Vi skal huske på at det er muslimer som dør mest og oftest av islamister og andre rabiate islam-tilhengeres fremferd verden over. Svært mange muslimske innvandrere og deres etterkommere – som iranere – befinner seg i Europa nettopp på grunn av den morderiske delen av islams tilhengere. Det skyldes i stor grad at det europeiske asylinstituttet ligger i ruiner etter å ha blitt grovt misbrukt av innvandringspådrivere i årevis: asylordningen er nemlig ment for å ta imot folk som faktisk trenger individuell beskyttelse – ikke for å ta imot deres forfølgere.
I realieten har vi tatt imot så mange vi ikke burde sluppet i nærheten av våre grenser at vi ikke en gang er i stand til å beskytte en fengslet, torturert og forfulgt kunstner fra Bangladesh i den knøttlille fribyen Drøbak. I mars 2017 arrangerte flyktningetjensten i Drøbak kommune således en kunstutstilling for nyankomne asylsøkere, men en av dem rev ned flere av Arifur Rahmans tegninger fra veggen og tok dem med seg fordi de var «blasfemiske». Ingen av arrangørene forsøkte å stoppe mannen. Som følge av hendelsen følte Rahman seg ikke lenger trygg i Drøbak (13 400 innbyggere). Kommunens ansatte forsøkte derimot å dysse ned saken og frarådet anmeldelse av hensyn til den asylsøkende gjerningsmannens fremtid i Norge. Lokalavisen Amta fulgte kommunens ønske om taushet, men tok i ettertid selvkritikk for det.
Men gjerningsmannen og hans meningsfeller har ikke noe her å gjøre; de burde ikke ha noen fremtid i Europa. Likevel har de i årevis fått spre sitt uhyggelige budskap i fred og rekruttere unge til sin sak. Ikke bare det, men de har i stor grad fått statsstøtte for å forgifte muslimske miljøer og delvis overta makten i innvandrertette forsteder. Mens det som uheldigvis passerer for europeisk intelligensia unnskylder dem med sosiale faktorer som trangboddhet og dårlig økonomi, og ikke minst: plasserer skylden for islamistisk hat og vold på europeerne selv fordi de angivelig er rasistiske og islamofobiske. Ytringsfriheten blir fremstilt som et våpen vendt mot muslimer, og ytringer blir regelmessig sammenlignet med vold og drap. Europeiske politikere, akademikere, medier og pressgrupper spiller således rett i hendene på islamistene, som rekrutterer unge muslimer nettopp gjennom fortellingen om at Europa og det øvrige Vesten fører krig mot islam, er rasistiske, islamofobiske og i det hele tatt forfølger sine muslimske borgere på religiøst grunnlag.
Resultatet er deretter: en undersøkelse viser at hele 41 prosent av norske muslimer mener at blasfemi – som f.eks. karikaturtegninger eller krenkende ord om Muhammed – bør straffes. 7,4 prosent mener at blasfemi bør medføre dødsstraff, hvor enn i verden vedkommende blasfemiker befinner seg. 10 prosent svarte «vet ikke» på det siste spørsmålet. Dette er ikke noe særnorsk fenomen. I 2009 viste en undersøkelse i Danmark at 56 prosent av muslimer mener at det bør være forbudt å kritisere religion, 81 prosent at det burde ha vært forbudt å publisere Muhammed-tegningene og 7 prosent at terror er et akseptabelt middel til å spre et budskap eller protestere. Det er selvsagt gledelig at så mange mener det motsatte, men vi snakker altså om en gruppe som vokser eksepsjonelt raskt, og hvis vi tar SSBs anslag på 200 000 muslimer til følge, betyr det at det i 2017 var litt over 14 000 personer i Norge som mener at blasfemikere bør straffes med døden hvor enn de befinner seg i verden. Det tilsvarer hele befolkningen i Askim eller Narvik.
Det internasjonale meningsmålingsinstituttet Pew Research Senter undersøkte europeiske muslimers holdninger til vold i islams navn i 2006, og spurte hvorvidt selvmordsangrep eller andre former for vold mot sivile – altså deres medborgere – for å forsvare islam kunne rettferdiggjøres. I Frankrike svarte 19 prosent at det sjelden kunne rettferdiggjøres, mens 16 prosent mener at det kan rettferdiggjøres av og til eller ofte. Tilsvarende tall i Storbritannia var 9 og 15 prosent, i Tyskland 6 og 7 prosent og i Spania 9 og 16 prosent. Dette er alle land vi kan sammenligne oss med, så sannsynligheten er stor for at tallene er noenlunde like. Det er jo en forholdsvis lav prosentandel, men med tanke på at gruppen muslimer er den gruppen som vokser raskest og mest i Europa, er det likevel et betydelig problem som må debatteres åpnet og ærlig i håp om å finne en fornuftig løsning som fungerer for alle parter.
Islamistene og deres sympatiserende omland legger ikke lenger skjul på sine holdninger, de har vært for beskyttet av dumsnille myndigheter, medier og organisasjoner for lenge til det. Flere steder har gjerningspersoner, enten alene eller i flokk, trengt seg inn i kirker og vandalisert eller ropt islamistiske slagord i kjølvannet av terrorangrepene i Frankrike. Islamistorganisasjonen Hizb ut-Tahrir samlet 300 personer av det som i realiteten er en femtekolonne til en demonstrasjon mot Frankrike midt i København sentrum etter det siste terrorangrepet i Nice. De sier «respekt» fordi de har vært lenge nok i Europa til å kunne det språket europeiske myndigheter og andre antirasister faller for hver eneste gang, men de mener «underkastelse» og trusselen om vold ligger alltid bak. De gjør det i trygg forvissning om at det ikke får en eneste konsekvens.
Men det burde det få, før de blir så mange at vi mister kontroll på situasjonen – som allerede er anstrengt nok som den er. I Storbritannia har etterretningstjenesten identifisert hele 23 000 personer som ekstreme islamister, men har bare ressurser til å overvåke 3000 av dem. Frankrike har nærmere 20 000 personer som er identifisert som sikkerhetstrusler. I følge fransk sikkerhetspoliti kreves det 30 personer for å ha full kontroll på èn mistenkt. De menneskelige og materielle ressursene er dermed overskredet for lengst.
Skal vi imidlertid få bukt med problemene som flere tiårs feilslåtte innvandringspolitikk og ditto unnfallenhet overfor grupper som ikke har noe i Europa å gjøre, trenger vi andre ledere enn Erna Solberg-typen, som omtaler angrepene på Europa som var de en slags uunngåelig ulykke. Solberg skal snakke for det norske folket, men prater helst om sine egne tanker og følelser:
– Forferdelige angrep i Wien. Mine tanker er med ofrene, deres familie, og Østerrikes befolkning. Vi må stå sammen mot hat og vold, twitrer hun.
Det lød ikke stort annerledes etter halhuggingen av Samuel Paty i Frankrike:
«Alvorlige og grusomme nyheter om terrorhandlingen i #Frankrike. Vi må stå sammen mot angrep på tankefrihet og opplysning».
Eller angrepet i Notre Dame-kirken i Nice:
– Jeg er forferdet over drapene og føler med det franske folk. Vi må verne om menneskerettighetene og ikke la oss true av terrorister. Vi oppfordrer politiske og religiøse ledere i den muslimske verden til å ta avstand fra ekstremisme og beskytte ytringsfriheten.
Jada, det gjør de så gjerne – så lenge islam blir unntatt fra det siste. Ytringsfriheten står nemlig ikke høyt i kurs i islamske land, hvorav de fleste straffer kritikk av islam under strenge blasfemilover; noen har til og med dødsstraff for slikt. Men regjeringen Solberg har muligens gått glipp av det?
Og menneskerettighetene? Vel, islamske land har sin egen menneskerettighetserklæring, den såkalte Kairo-erklæringen, som har sharia-lovene som rammeverk. Den ble vedtatt av Organisasjonen for islamske stater (OIC) 1991. OIC har 57 medlemsland og er den største mellomstatlige organisasjonen etter FN. 45 islamske land har tilsluttet seg erklæringen, hvis formål er å «veilede medlemslandene i Afrika, Asia og Europa i spørsmål vedrørende menneskerettigheter, med referanse til» – og her kommer den ørlille haken: sharia-lovene. I erklæringen heter det at den «islamske sharia-lovgivingen er overordnet alt som står i erklæringen» (artikkel 24). Artikkel 10 forbyr all kritikk av islam og gjør det attpåtil ulovlig å konvertere til andre religioner eller å bli ateist. Av Kairo-erklæringens artikkel 22 fremgår det at man bare kan benytte sin ytringsfrihet så lenge ytringen ikke er i strid med sharia eller «svekker troen». Og klassisk islamsk strafferett – det vil si hovedstrømsislam, ikke ekstremvarianter – sidestiller blasfemi og frafall fra islam. Det arabiske ordet som brukes om blasfemi er kufr, som betyr vantro – og det, Erna, er ifølge hovedstrømsislam deg og meg – hvilket kan straffes med døden. Både blasfemi og frafall vurderes som et angrep på samfunnets grunnleggende verdier og er derfor ansett som høyforræderi.
Selv sysler Solberg og regjeringen med en utvidelse av hatparagrafen 185 som forbyr godtfolk å uttrykke hat, forhånelse eller ringeakt mot en person pga vedkommendes frivillig valgte religion/livssyn og ikke minst en handlingsplan mot islamofobi. Det er jo akkurat det vi trenger nå! At religion er en maktfaktor – kanskje verdens sterkeste og slett ikke noen svak, utsatt gruppe – later til å ha gått regjeringen Solberg hus forbi.
Så vi må stå sammen, synes altså Erna. Er det lov til å spørre med hvem og om hva? Personlig kommer jeg ikke til å stå sammen med en islamist om jeg så fikk betalt, ettersom han vil ødelegge alt jeg har kjært – inklusive det landet jeg elsker.
Skal vi verne Europa som et fyrtårn for opplysning, frihet og ytringsfrihet her i verden, så utelukker det å verne om islams dårligere sider og ditto tilhengere. Og det var ikke vårt valg; det er islamistene som frivillig har tilsluttet seg en religionsfascistisk ideologi, det er de som frivillig har tatt den med seg hit til oss og de som frivillig forsøker å undertvinge alle rundt seg med hatefull demagogi og vold. Vårt svar bør være å vise dem til utgangsdøren; de har ødelagt mer enn nok land som det er, så det er mer enn nok av land de kan reise til og leve ut den religionspolitiske herrefolksmentaliteten sin i.
Gad vite når norske myndigheter våkner opp fra ønskedrømmene sine og innser at også de må ta den harde virkeligheten inn over seg?