Oslo politidistrikt har registrert 197 såkalte gjengangere i de ungdomskriminelle miljøene. Det er en økning fra 2017, da antallet var 151. De 181 er ungdommer mellom 10 og 17 år, som har dratt på seg fire eller flere anmeldelser i løpet av et år. Den viser at Oslo får stadig flere mindreårige lovbrytere, skriver TV 2. Og de er høyst merkbare: blant annet øker vold, ran og upressing av unge jevnaldrende jevnt og trutt i byen.
Kristiansand kommune bakser med det samme problemet, og bekymringene er særlig knyttet til en en gruppe på mellom 60 og 80 unge, hvorav «10-15 oppleves som mest utfordrende». Vi snakker om ungdom helt ned i 14-årsalderen, som beskrives som «spesielt sårbare, mange har utfordringer knyttet til psykisk helse og mange opplever det å være utenfor fellesskapet», og i stor grad opererer med trusler og utøver vold. En gruppe på 20 mindreårige står for store deler av de straffbare handlingene utført av barn og unge under 18 år i kommunen, og flertallet har innvandrerbakgrunn. Rundt denne kjernen kretser det en gruppe på rundt 50 personer, som er noe mindre aktive når det gjelder kriminalitet, men utgjør et mobiliseringspotensiale.
Rettstaten og kriminelle = likeverdige parter?
Hvis vi ser bort fra byråd Inga Marte Thorkildsens (SV) revolusjonerende teori om at rettstaten og politiet regelrett fremprovoserer kriminalitet ved bruk av uniformer og fremmer vold ved bruk av eskalerende ord som «gjerningsperson» og «mistenkte» på Twitter, må noe gjøres. Bysjef Raymond Johansen og Arbeiderpartiet har følgelig lagt frem en skryteliste over forebyggende tiltak.
På SosionomhøPolitihøgskolen deler man Thorkildsens interessante kriminalitetsforskning og ikke minst: synet på rettstatens uniformerte representanter, og er så alvorlig bekymret for dem – ikke de kriminelle – at professor Paul Larsson og førsteamanuensis Vanja Lundgren Sørli advarer om at det er fare på ferde.
Forskerne sier at dersom ikke politiet tenker forebyggende, i et lengre perspektiv, er det fare på ferde.
– På den måten de jobber nå får vi et mer reaktivt politi som er styrt av hendelser, fremfor å jobbe forebyggende. Man er nødt til å være tilstede i en rekke miljø for å skape tillit, forebygge og stanse kriminalitet i en tidlig fase. Når man ikke kan prioritere det lokal- og personorienterte forebyggende arbeidet lenger, får det store konsekvenser, sier Sørli.
…
– Når politiet ikke har tid og ressurser til å være i nærmiljøene, kjenner man naturlig nok dårligere ungdommene man møter i forbindelse med et oppdrag. Manglende kunnskap om miljøet bidrar til et dårligere beslutningsgrunnlag, og kan bidra til at man går opp i maktpyramiden i situasjoner man kunne eller burde gått ned. Når ungdommer blir møtt med skjold istedenfor en prat, blir det ofte bråk. Forskere ved Universitet i Oslo, AFI og OsloMet viser at politifolk i Oslo opplever å ha gått høyere ut enn det som er nødvendig, sier Sørli.
I Oslo sliter de stakkars unge med daglige provokasjoner som natteravner, hunder, uniformert politi, Twitter-ordbruk, andre folks provoserende bevegelsesmønster og at andre unge har noe de ikke har. de har således samme problemer som de uheldige kriminelle i Sverige, som i årevis har blitt provosert av det samme, pluss andre kriminalitetsfremmende etater som postbud, budbiler, hjemmetjeneste, sosialfunksjonærer, lærere og vektere samt brannsluknings- og ambulansepersonell. De siste oppfører seg jo også, som vi skal se, helt hinsides.
Sosionomisering De Luxe
For de unge kriminelle i Oslo er nemlig like følsomme som sine mindreårige åndsfrender i Kristiansand, der professor Aslaug Kristiansen og førstelektor Hans O. Ringereide ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Agder føler at de vanekriminelle barna blir så unødig og kraftig provosert av at politiet maktdemonstrerer ved å kjøre noe så kontroversielt som UNIFORMERTE POLITIBILER I GÅGATA (AT DET GÅR AN!!) at de ikke har noe annet valg enn å avreagere med å true og rane sine medmennesker. Men så er det er jo også veldig urettferdig at uniformerte politibiler kan kjøre der vanlige dødelige ikke kan? Det utløser det samme, avmektige sinnet som når ambulanser parkerer på fortau i parkering forbudt-soner. Enhver normal person blir jo eitrandes forbanna bare de tenker på det, og er det en 13-åring med dyr jakke i nærheten da, så…
Forhold rundt bruk at uniformert tjenestebil i gågateområdet er i seg selv forholdsvis kontroversielt. Mens andre ikke kan kjøre bil her fremstår det jo som en klar maktdemonstrasjon at politiet bruker bil i gågate. Kanskje kunne det være en ide å la bilen stå utenfor og bruke fotpatruljer inn i gangområdet. Også bruk at sjekk av ungdommene har det samme klare maktaspektet over seg. Det å bruke makt til å sjekke er svært synlig og tydelig symbolikk og en sterk understrekning av de unges avmakt i forhold til myndighetene. Denne sterke asymmetrien i makt er et klart hinder for god kommunikasjon mellom partene.
Men selv Thorkildsen er enig i at noe må gjøres, og det rødgrønne byrådet har lagt frem en smørbrødliste av forebyggende tiltak, samtidig som henviser til sosiale innsatser og exitprogram for de mindreårige som allerede har havnet på galeien.
Virker det? Nei.
Så er spørsmålet: Virker det? Nei, i alle fall ikke i Sverige, som ikke står tilbake for Norge hverken når det gjelder pedagogisk, sosial og sosionom´sk tilnærming. Selv i Sverige har realitetene innhentet både pedagoger og sosionomer.
Utviklingen i Norge har nemlig sterke likhetstrekk med den svensk politi observerte i Göteborg i 2005: Da var den grove, organiserte kriminaliteten blitt så alvorlig og omfattende at politiet kartla ungdommer med risiko for å bli rekruttert. Man identifiserte 102 gutter og unge menn i risikosonen. Politiet konstaterte at kriminaliteten i byen hadde økt siden 90-tallet, og påpekte at flere grove forbrytelser involverte svært unge mistenkte. Man advarte derfor om at en ny generasjon grovt kriminelle holdt på å vokse frem.
Professor i kriminologi ved universitetet i Cambridge og tidligere forskningssjef hos Brottsförebygganda rådet (BRÅ) Per-Olof Wikström kan fortelle at BRÅ observerte det samme og varslet allerede på 90-tallet om utviklingen i visse bydeler. Selv så tidlig som på 80-tallet var volden i noen boligområder i Sverige såpass merkbar at BRÅ forsket på saken. Det er de samme bydelene som i dag har enorme problemer. Volden har bare eskalert.
Wikström har forresten forsket på betydningen av samspill mellom individ og miljø, med særlig fokus på samspillet mellom personlig moral og den moralske sammenhengen ungdommer befinner seg i, og i motsetning til forklaringsmodellen om sosioøkonomiske faktorer, påpeker han at kriminalitet bygger på aksept av en viss adferd og at denne ofte grunnlegges tidlig i livet. – Det gjelder å stille spørsmål om hvorfor kriminalitet er blitt akseptabelt i visse boligområder i Sverige. Det finnes altså miljøer der slik adferd fremmes, mener han. – De som begår forbrytelser er de som oppfatter det som akseptabelt eller ikke kan motstå press fra venner på grunn av dårlig selvkontroll. Det handler mye om hvilken moralsk sammenheng man vokser opp og lever i, legger han til.
Utdatert forskning vs nye problemstillinger
Politiets rapport beskriver den typiske rekrutten for kriminelle gjenger slik: Han er andregenerasjons innvandrer eller kom til Sverige som barn og har vanskelige leveforhold i et segregert område. På skolen får han stryk i flere fag og får problemer med å få seg jobb. Han vil tjene penger, lever nær grovt kriminelle personer og begynner å begå forbrytelser i 12-årsalderen, men blir først tatt for det i 15-årsalderen. Det hender at han selv blir utsatt for voldsforbrytelser.
Og hvor mange fikk exit-programmer eller tiltak ut av dette miljøet? Det er det ingen som vet. Sannsynligvis få. Politiet satt inn flere betjenter, men til liten nytte. I 2005 foregikk mesteparten av rekrutteringen i det beryktede boligområdet Biskopgården. SVTs dokumentar Uppdrag Granskning kartla gjengkriminaliteten der i 2017, og fant at en kjerne på bare 20 unge menn står bak konfliktene i området – nesten akkurat som i Kristiansand, med andre ord. Det skal jo heller ikke så mange til hvis de er aktive og voldelige nok. Den eldste er 29 år og den yngste 18. 19 av 20 er født i Sverige, og alle bortsett fra én har en eller to foreldre som er født i utlandet. Halvparten har vært i barnevernets omsorg fra 15-årsalder. En av dem begynte sin kriminelle karriere allerede som 9-åring. De har til sammen vært tiltalt og straffet for over 350 forbrytelser.
SVT Helsingborgs kartlegging av unge kriminelle mellom 15 og 20 år viste at 30 av 48 hadde vært kjent av sosialtjenesten og vært gjenstand for en rekke sosiale innsatser som skulle bryte den kriminelle løpebanen – uten hell.
Det fikk SVT til å konkludere med at omsorgstjenestene og tiltakene ikke virker. Ansvarlig politiker for sosialnemden Ann-Christine Borgman var enig: – Jeg tror det er vanskelig å ligge i forkant av utviklingen, og det gjør vi ikke. Vi må utvikle metoder for å kunne bryte kriminaliteten, hun. Ungdomsanklager i Helsingborg Magnus Larsson var heller ikke overrasket: – Som det er nå, hender det ikke så mye. Man får gå et program og så kommer man tilbake og så får man gå et annet program. Det leder liksom ingen steder, konstaterte han.
Respekter politiet som det de faktisk er
Et sted burde det imidlertid lede: at vi skaffer oss noen politifaglige forskere som ikke ser på rettstaten som del av problemet og ikke ser på politiet og kriminelle som likeverdige parter. Deretter kan vi i henhold til professor Wikströms prisbelønte forskning ta en nærmere titt på miljøene disse unge vokser opp og ferdes i til daglig og sjekke hva slags normer som egentlig hersker der.
Men først og fremst må vi gjenopprette samfunnets tro på og støtte til politiet, og ikke se på eller snakke om kriminelle som var de en likeverdig partner i en slags internkonflikt. De kriminelle ligger nemlig i konflikt med hele samfunnet – ikke bare politiet. Og hvis det er slik at de skaffer seg respekt, aksept og anerkjennelse for kriminaliteten sin, så er det nærmiljøene deres vi må se på som del av problemet – ikke politiet. De representerer faktisk lovens lange arm og håndhever statens voldsmonopol – den eneste legitime utøver av vold her til lands – og både skal og må respekteres som nettopp det.
Hverken mer eller mindre.