Helgens EU-valg er et tydelig signal til EU om at velgerne ikke vil ha «business as usual» og er desperate etter forandring, sier leder for den internasjonale tenketanken European Council on Foreign Relations. Det har han nok rett i, men står det til de etablerte partiene, EUs ledelse og de største partiene i EU-parlamentet, kan de antagelig se langt etter det.
Mens velgerne er desperate etter forandring og har brukt sin demokratiske stemmerett til å gi politikerne et kraftig signal om det, er EU befolket av politikere som like desperat vil opprettholde status quo. Ved den største valgdeltagelsen til et EU-parlamentsvalg siden 1994, gikk såkalte høyrepopulister – som stort sett har det til felles at de er EU-og innvandringskritiske – kraftig frem, mens sosialdemokratene og de konservative gikk tilbake. Også de liberale og miljøpartier fikk økt oppslutning. Det siste skyldes at klima, i likhet med innvandring, har seilt opp som en av velgernes største bekymringer.
Men blokken som ønsker mer overnasjonal styring og dermed mer makt til EU – det samme EU som i alle år latt være å oppfylle Schjengen-avtalens grunnleggende forutsetning: bevoktning av EUs yttergrenser og ønsker fortsatt masseinnvandring til Europa – er fortsatt størst, og for å sikre sin egen makt og unngå politiske endringer, har De konservative allerede varslet at de akter å inngå allianser med det som egentlig er politiske motstandere, som den liberale, den sosialdemokratiske og den grønne blokken.
Det er det samme vi har sett i f.eks. Sverige, der Sosialdemokraterna har inngått regjeringssamarbeid med sperregrenseflørten Miljöpartiet, som for alle formål er radikale. Alt for å holde øvrige, men mer innvandringkritiske røde partier generelt, og Sveriges tredje største parti Sverigedemokratene spesielt, unna enhver innflytelse på landets utvikling.
Det spørs imidlertid hvor lenge den tilnærmingen vil holde:
– Velgerne er desperate etter forandring, og er derfor flyktige. De foretrekker å støtte nye opprørere istedenfor status quo-partiene som har vært der i flere tiår, sier Mark Leonard, som leder den internasjonale tenketanken European Council on Foreign Relations, til New York Times og legger til:
– Frykten for at ytre høyre skulle ta over EU-parlamentet, har imidlertid mobilisert krefter som er for et europeisk samarbeid. Det har resultert i rekordhøy valgdeltagelse og støtte til grønne og liberale partier over hele Europa.
Han sier til avisen at årets EU-valg er et tydelig signal til EU om at velgerne ikke vil ha «business as usual».
EU-føderalistene akter derimot ikke å ta hintet. Tyske Manfred Weber, som tilhører den konservative blokken i EU (EPP) er beredt på samarbeide med det som tilsynelatende er politiske motstandere for å trumfe gjennom den status quo stadig flere velgere vil se en forandring på:
Han ønsker at å inngå samtaler med både den liberale, den sosialdemokratiske og den grønne blokken, skriver NTB.
– Jeg mener vi bør sette oss ned sammen, sier Weber, og legger til:
– Men ett budskap er krystallklart: Vi vil ikke samarbeide med dem som ikke tror på Europa, med dem som ønsker å ødelegge Europa, sier han.
Weber unnslår seg selvfølgelig ikke for å benytte seg av eurokratenes særdeles uredelige skremselstaktikk og ordbruk: Det er ingen – selv ikke de forhatte «høyrepopulistene» – som ønsker å ødelegge Europa. EU er nemlig ikke Europa. Europa er et kontinent. EU er en politisk union.
EU-entusiasten professor Erik Oddvar Eriksen ved Arena – Universitetet i Oslos senter for europaforskning – er ikke desto mindre begeistret for denne tilnærmingen:
– De Liberale (ALDE) og De grønne er de mest proeuropeiske gruppene vi har. At de har gått frem, er en styrke og en positiv sak for EU, sier professor Erik Oddvar Eriksen ved Arena, .
– Det betyr at man må ta hensyn til de grønne og de liberale. Det kan skape mer dynamikk, sier Eriksen.
At det kan skape dynamikk skal være sikkert og visst. ALDE (Liberals and Democrats for Europe), som ledes av Guy Verhofstadt, vil nemlig utvide EU til å omfatte det afrikanske kontinentet, for det er jo så mange forbrukere der. «La oss skape et enhetlig Euro-afrikansk økonomisk område. Det har et enormt potensiale som står ubenyttet: 1,5 milliarder forbrukere, verdt 20 milioner milliarder [ja, du leste riktig. min anm.] kan konkurrere med Kina», twitret Verhofstadt rett før valget. Dette er det samme afrikanske kontinentet som står midt i en befolkningseksplosjon som er så stor og rask at det knapt er til å fatte. Enorm fattigdom, manglende fremtidsutsikter, sosial uro og det som er verre, følger i dens spor.
Et enhetlig Euro-afrikansk økonomisk område vil innebære EUs dogmatiske troslære om fri flyt av varer og tjenester over grensene. Allerede for ti år siden fant det internasjonalt anerkjente Gallup World Poll at hele 700 millioner – 16 prosent – av verdens voksne befolkning ville emigrere hvis de kunne. På det tidspunktet var det flere enn befolkningen i Nord- og Søramerika til sammen. Det var hovedsakelig innbyggerne i subsahariske land på det afrikanske kontinentet som uttrykte ønske om å emigrere. Her svarte hele 38 prosent – 165 millioner – at de ville emigrere hvis muligheten bød seg. 24 prosent – rundt 165 millioner – ville til USA. 44 millioner ville til Storbritannia eller Frankrike, 35 millioner til Spania og 25 millioner til Tyskland. Samlet ville nærmere 210 millioner flyttet til et EU-land.
Samtidig viser undersøkelse etter undersøkelse at litt over eller litt under halvparten av Europa vil ha full stans eller en kraftig begresning i innvandringen fra det islamske Asia og Afrika. I 2016 viste en omfattende undersøkelse også at mens Europas befolkning er innstilt på å ta i mot flyktninger som kan bidra til samfunnet og er personlig forfulgt på religiøst eller etnisk grunnlag – slik asylinstituttet egentlig forutsetter – gjelder dette på ingen måte for økonomiske migranter, og da særlig ikke mannlige som dominerer folkevandringen i den grad at de endrer kjønnsbalansen i vertslandene. Så sent som i desember 2018 viste en undersøkelse fra det internasjonalt anerkjente Pew Research Center at mens en stor del av befolkningen, alt fra 82 prosent til 30 prosent, i ti EU-land vil stanse eller begrense innvandringen, er andelen som støtter ALDES og en rekke av de etablerte partienes politikk og ønsker mer innvandring, svært liten. Spania utmerker seg riktignok med at 28 prosent ønsker større innvandring, men ellers ligger andelen fra 16 og ned til 2 prosent. I land vi liker å sammenligne oss med, som Tyskland, Sverige, Frankrike og Nederland, er andelen som ønsker enda mer innvandring enn vi har i dag på hhv. 5, 10, 14, 16 og 10 prosent.
Det kan kanskje hende at det er «en styrke og en positiv» sak for EU at ALDE har gått frem, men det er definitivt ingen styrke eller positivt sak for Europas befolkning. At en av landets fremste EU-forskere mener at det er det, sier noe om tilstanden i EU.
For EU og de etablerte partiene later til å være ute av stand til å endre seg i takt med realitetene på bakken og ute av stand til å forholde seg til legitim kritikk. Når f.eks. norske EU-tilhengere – jeg var for øvrig selv en en gang – sier at vi bør være med i EU for å virke for forandringer innenfra, kan man trygt ta det med en klype salt. Selvbildet er nemlig stort i EU-gården, og kritikk preller som regel av som vann på gåsa. Har noen sett f.eks. Europarådets Øverste Leder Thorbjørn Jagland ta selvkritikk på vegne av EU noen gang? Neida, det meste som går galt skyldes alt og alle andre enn EU. Eventuelle problemer skyldes utelukkende at nasjonalstatene har overgitt for lite makt til EU – som jo aldri får nok makt. Så har man da også så grandiose tanker om seg selv at de faktisk sender en avdanket norsk statsminister rundt i verdens eldste demokratier og rettsstater for å belære dem om hvordan de skal innrette seg for å behage ham.
I mange år før Brexit forsøkte for eksempel britene å rydde opp i noen av de uheldige konsekvensene EUs institusjoner og regelverk, kombinert med at EU har unnlatt å bevokte unionens yttergrenser og således har tillat fri innvandring i praksis, har påført landet. De møtte bare veggen.
Den europeiske menneskerettighetserklæringen (EMK) har i årevis har vært gjenstand for såkalt dynamisk tolkning, kombinert med en rettighetstankegang som bokstavelig talt er av en annen verden. Samtidig har Menneskerettighetsdomstolen (EMD) utvidet sin maktsfære til at de nå kan bruke sine egne tolkninger av EMK til å gripe direkte inn overfor suverene lands lovgivende forsamling. Teksten i EMK er så åpen at den gir domstolen betydelige tolkningsmuligheter til å lage ny rett på egenhånd. Dette fenomenet, hvor en domstol går fra å være en juridisk institusjon til å tilta seg lovgivende makt, er kjent som juridisk aktivisme, og innebærer at en gruppe mennesker som ikke står til valg eller til ansvar for noen, i praksis kan oppheve lover som er utformet av et lands folkevalgte representanter og lovgivende forsamling eller skape ny rett over hodet på samme.
I virkeligheten bruker EU både EMK og EMD som et rått maktinstrument mot Europas nasjonalstater. De får drahjelp av hjemlige EU-støtter som virker for overnasjonal styring og derfor agiterer for å skrive EMK inn i enkeltlands lovgiving, slik vi har gjort i Norge. Det var også britene dumme nok til å gjøre i 1998, da Labour fikk skrevet den såkalte Human Rights Act inn i den nasjonale lovgivingen.
At det ikke var noe sjakktrekk, ble man smertelig klar over i 2011, da selv Labour innså at de måtte få masseinnvandringen under kontroll. En gjennomgang foretatt av innenriksdepartementet viste at EMK saboterte nær sagt alle aspekter av den britiske regjeringens foreslåtte innstramninger, blant annet ble EMK regelmessig brukt for å hindre regjeringen i å deportere utviste innvandrere eller forhindre dem i å ankomme i utgangspunktet. En rekke absurde rettsavgjørelser i forbindelse med grov kriminalitet begått av utenlandske statsborgere gjorde også HRA – som snart fikk tilnavnet «et rettighetscharter for kriminelle» – gjorde loven ytterligere upopulær.
Det er forresten ikke bare britene som har reagert på EUs juridiske og byråkratiske aktivisme. I 2011 forlangte samtlige av de 47 EU- og EØS-landene som er medlemmer i Europarådet at EMDs innblanding i nasjonale spørsmål måtte opphøre. I en samlet uttalelse krevde de 47 landene at EMD sluttet å blokkere deportasjoner av avviste asylsøkere og terrorister. Det var hverken første eller siste gangen: i tre erklæringer (Interlaken 2010, Izmir 2011 og Brighton 2012) har Europarådets medlemsstater bedt EMD begrense seg. I den siste heter det at domstolen er «ikke en appellrett for innvandring eller domstol i fjerde instans».
I 2012 ble det full kræsj mellom EMD og Storbritannia, da førstnevnte påla britene å oppheve en 140 år gammel lov for å gi fengselsinnsatte stemmerett ved politiske valg. Et overveldende og tverrpolitisk flertall stemte for å avvise EMDs pålegg. Da en talsmann for EMD sa at man hadde ventet seg noe bedre fra et av Europas eldste demokratier og opplyste at det tverrpolitiske flertallets mening ikke spilte noen rolle fordi landet uansett er forpliktet til å følge pålegg fra EMD, svarte daværende statsadvokat Dominic Grieve uventet at dommerne ved EMD ikke ville få det siste ord. Han antydet også at Storbritannia ville arbeide for å begrense EMDs makt, alternativt trekke seg fra domstolens jurisdiksjon. Grieve la til at britiske dommere var alarmert av måten EMD har utvidet sin maktsfære på, og oppfordret regjeringen til å støtte de mange av landets jurister som er bekymret for denne utviklingen. Også Tory-politiker David Davis og Labours Jack Straw uttrykte bekymring over at ikke-valgte dommere i Strasbourg har gått utover grensene for sin autoritet ved å forsøke å overstyre britisk lov og at EMD har tiltatt seg en rolle som Europas høyesterett med stadig videre fullmakter.
EU var like mottagelig og lydhørt for kritikk som alltid, så dommer Jean-Paul Costa ved EMD svarte på de britiske bekymringene med å sammenligne landet med militærjuntaen i Hellas.
Men Brexit; ja, det kom visst som et sjokk.
Og nå vil altså døvhørte, tungrodde og maktsyke unionspolitikere opprettholde status quo og omgjøre valgresultatet ved å samarbeide med politiske motstandere for å holde en spesiell blokk unna innflytelse – som en svært stor del av den europeiske befolkningen ønsker at den skal ha. I en tid med økende polarisering, splittelse og spenninger, virker det ikke utpreget taktisk å ta fra halve befolkningen troen på at de kan stemme seg fredelig og demokratisk til ønskede politiske endringer eller gi dem inntrykk av stemmen deres ikke en gang er verdt valgtseddelen den er skrevet på. Det er tvert i mot farlig.
Men om ikke annet får vi håpe at nestemann ut fra den etablerte status quo-gjengen som bruker ord som «udemokratisk», «antidemokratisk» eller «ødelegge Europa» om høyrepopulistene ikke blir rammet av lynet der han eller hun står. Det skal visst gjøre innmari vondt, har jeg hørt.