Fremveksten av parallellsamfunn og innvandringsrelatert kriminalitet i Sverige lar seg ikke lenger skjule, og det innvandringsliberale segmentet går rundt seg selv i forsøkene på bortforklare det hele. «Det er slett ikke så ille», «anmeldingsgraden har økt», «det var verre før» og «avisene overdriver» er blant de mer kreative.
Bortforklaringene har imidlertid blitt vanskeliggjort av de harde realitetene som fremgår av Nationella Operativa Avdelningens (NOA) – Sveriges svar på Kripos – rapporter om det som i dagligtale kalles «utsatte områder» og «særskilt utsatte områder» i og rundt storbyene Stockholm, Malmö og Göteborg. Rapportene viser også klart at disse områdene blir fler, ikke færre.
Men omtalen er så stigmatiserende for de samme områdene at svenske politikere nå vil hemmeligstemple fremtidige rapporter. Man mener tydeligvis – som med nær sagt alle andre innvandringsrelaterte problemer, later det til – at omtale utelukkende forverrer problemene. Man har således havnet i den kinkige situasjonen at hvis man ikke omtaler/beskriver problemene og ikke forsøker å gjøre noe med dem, så blir de verre, men hvis man omtaler/beskriver problemene og forsøker å gjøre noe med dem; ja, da blir blir de også verre.
Socialdemokraten Erik Pelling er ordfører for kommunestyret i Uppsala, og vil ha sitt eget område vekk fra listen. Den realistiske beskrivelsen av Gottsunda ødela nemlig for kommunens utsikter til alle de investorene som ellers hadde kommet løpende:
– För oss var det förödande att hamna på den. I ett läge där vi behövde få hit investeringar och planerade för byggandet av nya bostadsrätter fick Gottsunda istället en kraftigt negativ stämpel.
Kommunalråd for Moderaterna, Niklas Borg, føler at NOAs liste demoniserer boligområdene og bare skaper uttrygghet:
– Listan demoniserar bostadsområdet och skapar otrygghet i sig. Det handlar inte om att vi vill sopa samhällsproblem under mattan – vi vet precis vilka utmaningar som finns. Men gör man det jobb som krävs behöver man inte peka ut områden på nationella listor.
Disse områdene blir altså demonisert av å bli beskrevet som de er, og den allerede utbredte utryggheten blir tydeligvis enda verre av å omtale den.
Av NOAs rapport fra juni 2017 fremgår det altså at Sverige i dag sliter med 55 «utsatte områder» eller «særskilt utsatte områder» og at antallet har økt.
Et «utsatt område» defineres som følgende: et geografisk avgrenset område som preges av lav sosioøkonomisk status og der de kriminelle påvirker lokalsamfunnet. Virkningen er snarere knyttet til den sosiale konteksten i området enn de kriminelles vilje til å skaffe seg makt og kontrollere lokalsamfunnet. Påvirkningen kan skje direkte gjennom trusler og utpressing, eller indirekte gjennom offentlige voldshandlinger som kan skade tredjepart, åpenlyst narkosalg og utagerende misnøye med samfunnet. Beboerne i området opplever utrygghet, som igjen fører til minsket tilbøyelighet til å anmelde kriminalitet og minsket vilje til å medvirke i selve rettsprosessen. 32 områder befinner seg denne kategorien i dag.
Særskilt utsatte områder preges av det samme, bare i sterkere grad. Her er det vanskelig eller tilnærmet umulig for politiet å fullføre oppdrag. Det har skjedd en normalisering av tilstandene, som har ført til at politiet eller beboerne ikke lenger reflekterer over hvor avvikende de faktisk er. Området preges også av parallelle samfunnsstrukturer, religiøs ekstremisme og høy konsentrasjon av kriminelle. 23 områder befinner seg i denne kategorien. Både utsatte og særskilt utsatte områder har økt i antall i årenes løp.
Dette er ikke noe lite problem heller, for til sammen bor og arbeider det over en halv million mennesker i disse områdene. Av Brottsförebyggande rådets (BRÅ) siste rapport om saken, fremgår det at tilliten til det svenske politiet og rettsystemet har nådd et bunnivå her. Over halvparten oppgir at kriminelle påvirker dem til ikke å ringe politiet eller vitne. Rapporten bekrefter også at «parallelle rettsystemer» er høyst påtagelige i disse områdene, rapporterte Fagbladet Dagens Juridik i mars. 12 prosent oppgir at slektninger eller religiøse miljøer påvirker dem fra å kontakte svenske myndigheter, men heller til å benytte det «alternative rettsystemet». Syv av ti oppgir at de ikke de ikke kan bevege seg fritt og at de ikke tør å si fra dersom de ser for eksempel vandalisme. Årsaken er redsel for gjengjeldelse. – Taushet har blitt en etablert norm blant visse grupper innbyggere, skriver BRÅ.
Det er i det hele tatt vanskelig for politiet å etterforske noe som helst her. Beboerne har god kontroll på hvem som hører til og sivile spanere blir raskt avslørt. Personer holder vakt for beskytte de kriminelle og det etableres rask varslingskjeder når politiet arbeider i disse områdene. Det skjer via SMS, sosiale medier, apper, walkie talkie eller rett og slett ved hjelp av syklister som sirkulerer i området. Ved pågripelser oppstår raskt større folkemengder. Stemningen blir hurtig hatsk og truende, og ender av og til i befrielsesforsøk, voldelige angrep med slagvåpen eller rene opptøyer. Politiet blir jaget med steinkast, spark og slag. Situasjoner som tidligere ble løst av en patrulje, krever i dag to til fire patruljer. Redningspersonell som brannslukningstjenesten opplever det samme og må ofte ha politieskorte når de beveger seg inn i områdene. Ambulanser blir kastet stein på, utrustning stjålet og bilene ødelagt. I 2014 var forholdene så ille at ordføreren i ambulanseforbundet krevde militærutrustning for utrykningspersonell.
Områdenes sosiale orden avviker likeledes fra det demokratiske systemets normer, økonomi og rettspraksis. Aktører som ikke representerer det demokratiske systemet har fått betydning for områdenes utvikling. Det er først og fremst de kriminelle, men også religiøse ledere som sprer budskap som går på tvers av det svenske samfunnets verdier. Den sosiale konteksten gjør at problemene nedarves fra generasjon til generasjon. Voldparatheten er høy. Mange av barna i disse områdene blir oppdratt til å ikke samarbeide med politiet og til å danne en enhetlig front mot svenske myndigheter. Selv små barn oppfører seg provoserende overfor politiet og da spesielt kvinnelige betjenter. Adferden forverres i takt med at de blir eldre.
– Det er forskjell på hvor langt utviklingen har kommet, men felles for dem alle er at de har nådd en grense for hva som kan ansees som akseptabelt i en rettsstat, konstaterer politiet.
Men lar vi bare være å omtale det – eller i det minste sørger for at den svenske befolkningen ikke får vite om det – så blir nok alt bare solskinn: områdene blir supertrygge, får igjen troen på svenske myndigheter, slutter sporenstreks med dette alternative rettstøyset og selvfølgelig: slutter å skyte, rane, true og lange dop. Samtidig som investorer kommer løpende med friske penger i fleng slik at det blir boliger og arbeid til alle, hurra!
De svenske politikernes geniale løsningsforslag er et eksempel til etterfølgelse for våre egne av slagsen. For tenk hvilke paradisiske tilstander som hadde hersket i områder som disse hvis bare noen hadde kommet på å hemmeligstemple ubehagelige opplysninger litt før?