Debatten om transbevegelsen og dens ideologi ruller videre og en student Håkon Mjelde har fått en helside i VG til å kritisere den transideologi-kritiske Gunhild Haustveit for dårlig kildebruk og ditto kildekritikk. Men hvilke kilder bruker han selv? Er de kanhende bedre, flere, grundigere eller mer objektive og upartiske?
Det er det ikke mulig å svare på, for Mjelde – og åpenbart VGs debattredaktør Hans Petter Sjøli – ser det ikke som nødvendig å oppgi noen kilder i det hele tatt. I stedet lenker Mjelde til én trosfelles like kildeløse meningsytring i nettopp VG og èn til Wikipedia. Den siste er ytterst nødvendig for å understøtte Mjeldes argumenter og debattskikk, ettersom den forklarer hva skjellsordet TERF (Transekskluderende radikalfeminister) innebærer. Hvis du skulle lure, så er et eksempel på en norsk TERF leder for Lesbisk Forbund Tonje Gjevjon. Haustveit er på sin side bare en mistenkt transfob fordi hun utelukkende benytter seg av det Mjelde hevder at er «transfobiske kilder». Det er da også overskriften VGs debattredaksjon har valgt å pryde Mjeldes innlegg med.
Det er særlig Haustveits påstand – eller «anklager» som Mjelde kaller det – om at den voldsomme økningen av angivelig kjønnsdysfori blant spesielt unge jenter kan skyldes en viss smitteeffekt som student Mjelde og landsstyremedlem i Unge Venstre Erika Melhus har tatt anstøt av. Mjelde støtter seg på meningsfellen Melhus når han i likhet med henne fullstendig avviser at økningen i kjønnsdysfori kan skyldes sosial smitteeffekt. Hvordan Mjelde og Melhus kan avvise dette og på hvilket grunnlag svever derimot i det blå, for ingen av dem tar seg bryet med å vise til en eneste kilde. Det gjør til gjengjeld Haustveit, men studenten Mjelde avfeier altså samtlige som «transfobiske».
Den 26 år gamle studentens avvisning og stempling hviler selvsagt på et langt mer solid grunnlag Haustveits: hans private forestillingsevne. Mjelde kan nemlig ikke forestille seg at noen ville finne på å påberope seg en kjønnsdysfori de ikke har:
Med alle de negative sosiale konsekvensene det å komme ut som transperson innebærer, selv i et veldig aksepterende samfunn som Norge, så er det vanskelig å ta anklager om at folk gjør dette fordi «det er trendy» seriøst. Tror noen ærlig talt at folk påfører seg selv de negative helsemessige konsekvensene for å… ja, for hva, egentlig?
Korrekt kildebruk og kildekritikk à la Håkon Mjelde (26 år gammel student).
Ja, noen tror ærlig talt det, og det er det veldig gode, grundig kildebelagte grunner til. Det er nemlig påvist, dokumentert og bekreftet utallige ganger at visse sosiale fenomen har en viss sosial smitteeffekt, selv når dette er svært skadelig for «de smittedes» liv, helse og velferd. Blant dem er selvskading og selvmord. Den sosiale smitteeffekten når det gjelder skadelige trender er et så alminnelig anerkjent og akseptert faktum at vårt eget helsevesen har egne retningslinjer og strategier for å begrense eller bekjempe de skadelige effektene av slik smitte.
Ikke bare det, men også redaktørstyrte medier har egne retningslinjer for hvordan man skal omtale selvmord og selvskading i nyhetsdekningen, nettopp på grunn av den sosiale smitteeffekten. Så kan vi jo bare lure på hvorfor debattredaksjonen i et redaktørstyrt medie som VG ikke har reagert på Mjeldes udokumenterte påstand før artikkelen ble publisert. Det er nemlig helt vanlig at debattredaktører ber om kildebelegg for påstander i innsendte artikler – og her er det altså Mjelde som utfordrer etablert viten, ikke omvendt – men kravet om kilder eller andre ting som kan underbygge innsenderens påstander gjelder kanskje ikke for politiske korrekte aktivister som Mjelde og Melhus?
I Storbritannia – hvor transbevegelsen har lengre fartstid og står sterkere enn den foreløpig gjør i Norge – er den registrerte økningen så stor at myndighetene er bekymret, ikke minst på grunn av det påfallende faktum at den forekommer blant tenåringsjenter; den gruppen som er påvist mest sårbar i forhold til sosial smitteeffekt. I 2018 var veksten så eksplosiv (økningen var på 4415 prosent) at likeverdsminister Penny Mordaunt beordret en offisiell granskning av årsakene. Antallet mindreårige som ble henvist til kjønnskorrigerende/endrende behandling hadde da økt fra 97 i 2009 til 2519 i perioden 2017-18. Veksten var størst blant unge jenter: fra 40 i 1997 til 1806 i 2017/18. Av det samlede antallet var det 45 barn mellom seks og fire år. 63 prosent hadde en eller flere psykiske diagnoser før de ytret ønske om å skifte kjønn. Nærmere halvparten hadde bedrevet selvskading, mens 50 prosent hadde vært utsatt for traumatiske hendelser som mobbing eller seksuelle overgrep.
Den eksplosive veksten i antall personer med kjønnsdysfori og såkalt flytende kjønn er såpass ny at det enda ikke finnes noen spesifikke studier som endegyldig kan påvise sosial smitteeffekt. Men det er absolutt ingen grunn til å avvise at det kan være tilfelle; tvert i mot finnes det utallige gode grunner til det motsatte. Sosial smitteeffekt er et helt reellt samfunnsfenomen, og når vi da vet at veksten først og fremst skjer blant unge og spesielt jenter, begge deler grupper som er mest sårbare og påvirkelige for nøyaktig slik smitteeffekt, at temaet står regelmessig på dagsorden både i akademia og media, at en høytlytt bevegelse har pressens ukritiske øre og ofte også politikeres når de fremmer sin agenda og ideologi i offentligheten, at diverse artister og andre popkulturelle ikoner står frem offentlig med sin angivelige flytende seksualitet og/eller kjønnsdysfori og at temaet er superhot på sosiale medier og at veksten blant unge sammenfaller med alt dette både tidsmessig og «trendmessig», så er det naturligvis de som benekter muligheten for at vi står overfor sosial smitteeffekt som har bevisbyrden.
Men den akter ikke student Håkon Mjelde eller Unge Venstre-representant Erika Melhus å ta på seg. Og hvorfor skulle de det når de kan nøye seg med – med VGs debattredaksjons velsignelse – å avfeie andres kilder, andres mening og andres person med forsøk på utdefinering via lettvinte merkelapper og skjellsord som TERF`er og transfober? De forsøker rett og slett å mistenkeliggjøre/utdefinere folk som tillater seg å stille høyst legitime spørsmål på bakgrunn av legitime kilder og/eller etablert viten, og redaktørstyrte medier lar dem få lov til det. Deres egne kilder blir derimot aldri kritisert, ettersom de enten ikke har noen eller ikke vil dele dem slik at andre kan lese dem og gjøre seg opp sin egen mening. At et redaktørstyrt medie selv velger å ødelegge sin troverdighet ved å la seg trekke rundt i manesjen av slike debattører er smått utrolig, men det forklarer i det minste hvorfor det offentlige debattnivået her til lands er blitt så latterlig lavt.
Vi har tilsynelatende oppgående mennesker som en 26 år gammel student, en representant for et politisk ungdomsparti og en debattredaktør i et redaktørstyrt medie som åpenbart tror at det ovenstående er god kildekritikk og debattskikk i det som skulle være et opplysende og faktabasert offentlig ordskifte. I så fall må vi dessverre konstatere at selvmord, selvskading og andre uheldige trender ikke er det eneste som er smittsomt.