Republikanerne har vunnet senatet, mens demokratene tok representantes hus i det amerikanske mellomvalget. Det er antagelig mange skuffede mediehus i dag. Det er jo ikke slik at de ikke har gjort sitt beste for et motsatt utfall.
Republikanerne og da særlig president Donald Trump spiller på fryktretorikk, har alle verdens mediehus av noen størrelse daglig gjort oss oppmerksom på siden de fikk valgsjokk i 2016. Selv har de vrælt uavbrutt om fascismen og/eller nazismens tilbakekomst og sammenlignet Trump med Hitler samt skrevet side opp og side ned om at demokratiet er i ferd med å gå til grunne, mens europeiske statsledere som den stadig mer upopulære Emmanuel Macron mener Europa bør ha en egen hær for å forsvare kontinentet mot Russland og USA.
Si meg; på hvilken måte er dette ikke fryktretorikk?
Joda, republikanerne og president Trump spiller utvilsomt på frykt, men det gjør motsatt side også. Den eneste forskjellen er de sistnevnte ikke blir tatt for det. For Vaktbikkja, vestens frie, uavhengige presse, har stilt seg så komplett til rådighet for denne siden, at de i dag regnes som en politisk aktør. I to år har de pumpet ut den ene markskrikerse anklagen etter den andre mot Trump og et av de største ankepunktene er at han er splittende. Dette er en anklage vi gjenfinner i Europa, men da er det ikke bare Trump det gjelder, men «høyrepopulister» og alternative medier.
Omsider kom da også pressens egen attest: En amerikansk måling viser at folk riktignok synes at Donald Trump splitter landet (56 prosent), men flere mener at mediene er verre (64 prosent). Det tyder nok på at mediene ikke helt ser hvordan de tar seg ut utenfra, blant folk som ikke er del av deres lukkede politiske, økonomiske og kulturelle sfære. Mediene er langt mer liberale og venstreorientert enn befolkningen som helhet – det er et udiskutabelt faktum.
Vårt Dagbladet klinker ellers til med denne overskriften: «Valgsjokket i 2016 kan ha utløst psykiske problemer, ifølge en ny studie.» Studien er fra American College Health, og hevder faktisk at mange har fått posttraumatisk stresslidelse» (PTSD). En av fire amerikanske studenter skal ha utviklet klinisk signifikante symptomer på traumer. Av en demokratisk, om enn grisete, valgkamp. Bare dette forteller svært mye om hva de siste 30 års herskende klasser og deres verdensfjerne idèer har gjort med landets utdanningsinstitusjoner (og ikke bare dem. Dette kommer vi tilbake til). Vi har fått en oppvoksende slekt som er totalt uforberedt på livet; de tåler ikke motgang og de takler ikke at noen er uenig med dem.
Verre blir det knapt, for det kommer fra en av Vestens beste, mest tradisjonsrike institusjoner for fornuft, vitenskap og meningsbrytning: universitetene. Den verdenen disse vil konstruere, er antagelig en verden de fleste vil hate å leve i.
Men selvsagt, USAs minoriteter er redde, påstås det.
– Det er ikke overraskende. Trump har vist tydelig hva slags politikk han fører, og jeg tror det oppleves som veldig truende for mange minoriteter i dette landet. Jeg tror Trump framover bare kommer til å gi disse folkene enda større grunn til å være redd, sier Ashlynn Missimo til Dagbladet.
Nå ja, det er nok ikke bare Trump som gir dem grunn til det. Når landets medier og en hel haug av liberale kandidater kappes om å fortelle dem at vi står overfor Hitler og nazismen, en politisk leder og en ideologi med over 6 millioner minoritetspersoners liv på samvittigheten: hvem ville ikke blitt redd? Det er bare å innrømme det; denne fryktretorikken kommer ikke fra Trump eller høyrepopulister. Den kommer fra etablissementet og tradisjonelle medier og de har anvendt den i minst 30 år ved det minste tegn på opposisjon til deres politiske synspunkter.
Men der Trump, som genuin flåkjeft med dårlig impulskontroll, later til å være overbevist om at han har rett, tror sannsynligvis ikke (deler av) den liberale venstresiden og ditto medier på det de selv sier og skriver en gang. For det de sier og gjør henger ganske enkelt ikke på greip. I det siste har de gått løs på Trump fordi han ikke vil slippe inn migrantkaravanen fra Syd- og Mellomamerika, og påstått at dette viser hans manglende humanitet. For innvandrere må jo få slippe inn slik humanistiske venstreliberale vil – akkurat slik deres europeiske meningsfeller mener når det gjelder særlig asylinnvandringen fra den tredjeverden. Men hvorfor vil amerikanske og europeiske venstreliberale det, hvis de altså mener at ledelsen i land etter land nå overtas, eller har vært overtatt, av Hitler-kloninger som vil utrydde dem så snart de får en sjans? Beklager, men jeg tror ikke noen utenfor eliteboblen ser noe humanistisk – ikke en gang noe logisk – ved de venstreliberales innvandringsvennlige posering. Til gjengjeld ser man hykleriet, og det tar seg ikke utpreget lekkert ut.
Venstresidens «alt er politikk» har seiret seg til døde. De har tatt politikken sin og tredd den nedover alt og alle i samfunnet. Det er ikke den ting i borgerlige, velordnede land de ikke har tuklet med: alt fra familierelasjoner, skolegang, rettsvesen, barneoppdragelse til biologi og kjønn. Det personlige ansvar er derimot forduftet, til fordel for en påstått personlig frihet ikke en gang venstresiden vet hva vi egentlig skal med lenger. Vi skal i alle fall ikke ha den hjemme, for velferdsstaten har fingrene mye lenger inne i folks privatliv nå enn de noen gang har hatt. Og eliten slipper så godt som alltid unna det omfattende byråkratiet og regelverket de har skapt. Ødelegg en hel generasjons utdannelse og du kan godt komme tilbake som samferdelsesminister ved neste korsvei, eller lande en godt betalt sjefsstilling i byråkratiet. Er du privat næringsdrivende, forfølger staten deg derimot til døde ved eventuell misskjøtsel eller regelbrudd. Vær ekspert – gjerne på noe du egentlig ikke er ekspert i – og ta feil gang på gang, og det får ingen konsekvenser for ditt personlige renommé eller karriere. De tradisjonelle mediene vil aldri konfrontere deg med det, og det er alltid enda en velbetalt stilling i en våre utallige forskningsinstitusjoner å få. Hvis du sier det etablissementet liker, vel og merke. Vær ekspert – gjerne på noe du faktisk er ekspert i – og si noe befolkningen liker og er enig i, men som etablissementet ikke gjør eller er, og karrieren din er steindød.
I tillegg har det samme etablissementet i årevis kludret alvorlig med demografien i folks land – folks eneste hjem på planeten! – og har noen tillatt seg å protestere, ja, da har ikke Hitler-retorikken vært langt unna. Noen vil nok hevde at en majoritet har ønsket seg denne politikken fordi de har stemt på partiene som har ført den, men det er selvfølgelig ikke sant (det heller). Denne enorme forandringen av befolkningssammensettingen, for ikke å nevne kostnadene, har aldri stått i et eneste partiprogram.
Og så er de frekke nok til å lure på hvorfor debattklimaet har blitt så giftig? Politikere som Trump og Sylvi Listhaug er ikke årsaken til hverken splittelse eller polarisering. De er bare de siste symptomene på en splittelse og polarisering som har bygget seg opp over år.
Det vi hører nå er ikke fascismens gjenkomst; det er lyden av en priviligert elite som er i ferd med å miste makten sin. Det vi hører nå er ikke lyden av støveltramp; det er lyden av en strikk som er i ferd med å ryke.