Bør de etablerte mediene snart sette søkelys på hva som foregår i våre tallrike moskéer og islamske/etniske kultursentre i forbindelse med valg? En helt ny avsløring i Sverige tyder på det.
I forrige uke ble det avslørt at sosialdemokraten Samer Saad Mohialdeen måtte trekke sitt kanditatur for å ha spredt grove løgner om SD og Moderaterna på Socialdemokratiets offisielle, arabiskspråklige Facebook-side. Innlegget spredte seg som en løpeild på sosiale medier via foreninger som Islamiska Center Alingsås, Arab in swedish, Tunisier i Sverige og Solens land. Tidligere i sommer ga det svenske Centerpartiet – som i likhet med en rekke andre etablerte partier forsøker å tiltrekke seg nye velgergrupper og da fortrinnsvis blant nyankomne asylsøkere – ut valgkampmateriale på arabisk, somalisk, dari, persisk og kurdisk under mottoet «alle skal med».
Det gir anledning til å spørre om alle egentlig bør det? Hvor gunstig er det for demokratiet og hele vårt valgsystem at at personer som ikke kan landets offisielle språk – og dermed har svært få forutsetninger for å følge med i nyhetsbildet eller sette seg inn i samfunnet – har stemmerett?
Disse «velgerne», som i realieten er umælende stemmekveg, er i praksis overlatt til hva enkeltpolitikere som kan begge språk, naboen, folk på kafèen eller moskèen velger å fortelle dem. Så har vi da også de siste årene sett at klan- eller moskè-ledere lover bort stemmer gruppevis ved en rekke europeiske valg. Det er nettopp slik man gjennomfører valg, i den grad det kan kalles det, i klanssamfunn, og har ikke noe med frie, liberale demokratiske valg å gjøre. De er nemlig basert på indvidet, ikke kollektivet.
De etablerte partiene bør definitivt passe seg når de er på stemmefiske i disse miljøene, for klanssamfunnets korrupsjon stopper aldri ved èn person. Hestehandler man med ledere i klanbaserte miljøer for å sikre seg stemmer fra hele grupper, forventer de samme lederne noe tilbake for tjenesten. Og ta endelig ikke feil av maktbalansen her, for klan- og stammelederne har sine egne utropssteder hvor de blir hørt og trodd av mange: moskèene.
Det er nettopp anskueliggjort i Sverige, hvor SVTs Uppdrag Granskning (UG) nå har avslørt nok et forsøk på hestehandling med stemmer mellom Alby moskè og Moderaterna. Og stemmemeforhandleren mellom partiet og moskèen er Moderaternas polititiske motstander Miljöpartiets gruppeleder i lokalmiljøet. Egen kulturbakgrunn og religion trumfer åpenbart det meste.
Når Moderaternas Stina Lundgren drar til Alby moskè i Botkyrka i slutten av juli, tror hun at det er valgkamp-business som vanlig. I stedet får hun tilbud om tusenvis av stemmer, nok til å kunne innebære et politisk maktskifte i kommunen, mellom 3000 og 4500.
Men stemmene har en pris: Moderaterna må innvilge en byggesøknad om en ny moské.
Hvis Lundgren går med på dette, lover imamene og forsamlingens øvrige ledere at de vil brukte fredagsbønnen til å oppfordre menigheten til å stemme på Moderaterna. Den som har invitert til bakromsmøtet er Miljöpartiets gruppeleder i Botkyrka Ali Khalil. Han har flere tunge poster i Botkyrka og sitter i kommunestyret.
Moderaterna takket nei til det flotte tilbudet, men brukte hele 14 dager på å overlevere svaret. Det er vanskelig å ikke mistenke at sendrektigheten har en viss sammenheng med at moskèens tilbud fristet et parti som har tilbrakt 24 år i opposisjon.
Tilbake til kommunestyrerepresentanten og stemmeforhandler Ali Khalil. For å bekrefte Lundgrens opplysninger, ber UG den tidligere Moderat-politikeren Jimmy Baker om å kontakte Khalil for å se om tilbudet fortsatt står, selv om det bare er dager igjen før valget. Det gjør det. På spørsmål om hvordan moskèen skal få så mange til å stemme på Moderaterna, forklarer Miljöpartisten Khalil uten omsvøp:
– Det er de som kommer til moskéen hver fredag og den målgruppen er veldige lydhøre overfor imamen. Om imamen sier at «vi bedømmer at Moderaterna er det beste valget for oss, de lytter til våre problemer, de har lovet å bekjempe våre problemer og trygge vår eksistens». Da gjør menneskene det.
Khalil medgir at med bare én fredagsbønn igjen før valget, kan det bli vanskelig å levere så mange stemmer som først lovet. Han tror de kan greie 1000-1500, som han understreker at heller ikke er så verst. På oppfordring ordner han et nytt møte mellom Moderaterna og moskèen, men denne gangen blir UGs reporter med i rollen som Bakers kollega.
En forsamlingens ledere opplyser at de vil ha en sentral tomt å bygge ny moské på, og hvis Moderatarna lover dem en, skal han kunne mobilisere mellom 500 og 1000 stemmer under fredagsbønnen og gjennom «sine andre kanaler».
– De tror på oss, konstaterer han.
Interessant nok har denne mannen ikke bare en ledende posisjon i moské-forsamlingen, han er også valginformatør som får lønn av Botkyrka kommune for å hjelpe folk å stemme. Å være valginformatør forutsetter politisk nøytralitet i samtale med kommunens innbyggere. Men han forklarer UG at han steller med «sitt eget» på sitt kontor, mens han er absolutt helt nøytral i rollen som valginformatør ute i samfunnet.
UG kontakter Khalil igjen og spør om saken. Han vet ikke at UG har deltatt i samtalen mellom ham og Baker. Løftet om 3000 stemmer i betaling for byggeløyve kjenner han ikke noe til, sier han og legger til at slikt er under all kritikk: – Sånn bedriver man ikke politikk.
Nei, kanskje ikke i Sverige eller det øvrige Europa, men i dysfunksjonelle klanssamfunn gjør man det. Og Khalil er åpenbart en del av det siste.
Da UG påpeker at de faktisk har lydopptak av ham, benekter han det hele.
– Det jeg sier er at her har vi en forsamling, en forening, og jeg har introdusert en masse foreninger for en masse politikere og kommer til å fortsette med å gjøre dette daglig.
UG innvender at han snakker konkret om hvor mange stemmer moskèen kan levere Moderaterna i bytte for byggeløyve: – Synes du er er passende å snakke på denne måten, spør de Miljöpartiets kommunestyrerepresentant, og får det vanlige svaret:
– Jeg synes dette her er en kjemperar tolkning av samtalen.
Mon det!
Velkommen til klanssamfunnets moskévelde. Samtlige etablerte medier bør snart kjenne sin besøkelsestid og sjekke ut hva som foregår på alle plan i moskéer og islamske/etniske «kultursentre» i forbindelse med valg, for denne typen hestehandleri med stemmer representerer ikke bare en fristelse for de enkelte politiske partier; de representerer en trussel mot demokratiet og således hele vår samfunnsorden.