Masseinnvandringen fra Afrika og Asia/Midtøsten er i ferd med å forvandle europeiske samfunn til det ugjenkjennelige, ivrig påheiet av den politiske, økonomiske og kulturelle eliten. Det skyldes antagelig at de – enn så lenge – ikke behøver å leve med konsekvensene av deres egen politikk.
Det må derimot den mindre bemidlede sivilbefolkningen; arbeiderklassen og deler av middelklassen. Og det er hovedsakelig barna deres som er i mottagerenden fordi deres ferdsel/opphold foregår i det offentlige rom og på offentlige transportmidler .
Innvandringen fra den tredje verden er nemlig sterkt mannsdominert, nærmere 70 prosent, og det er hovedsakelig unge menn i våpenfør alder som ankommer. Dette fører til en farlig forskyvning av kjønnsbalansen i mottagerlandene. I Sverige er kjønnsfordeling i aldersgruppen 16-17 år nå verre enn Kinas med en fordeling på rundt 117 gutter for hver 100 jente. Også i Norge øker mannsoverskuddet. Ifølge Statistisk sentralbyrå var det per 1. januar 2015 31.800 flere menn enn kvinner i Norge, og antallet menn vokser nå raskest.
Det har alvorlige konsekvenser. Nær sagt all forskning på feltet viser at mannsdominerte samfunn er mindre stabile fordi de er tilbøyelige til å ha høyere nivåer av vold, sosial uro og dårlig behandling av kvinner. Forbrytelser som voldtekt og seksuell trakassering øker i maskuliniserte samfunn og kvinners muligheter til å bevege seg fritt og uten frykt i samfunnet blir begrenset.
Den virkeligheten har allerede landet i Europa, hvilket ble tydelig i forbindelse med masseovergrepene nyttårsaften 2015/2016 i en rekke europeiske byer som Köln, Helsinki, Paris, Hamburg, Frankfurt, Stuttgart, Zürich, Kalmar, Malmö og Karlstad. Den utviste atferden er identisk: grupper av menn samler seg på offentlige plasser, omringer offeret og samarbeider om å begå seksuelle overgrep i form av tafsing og forsøk på avkledning. I Köln gikk hundrevis av menn sammen og forhindret sågar politiet i å ta seg frem til ofrene.
Til tross for at både politikeres og mediers motvilje mot å omtale saken(e), kom de omsider på dagsorden, og den innvandringsliberale venstrefløyen grep til brannslukningsapparatene: dette var ikke – åh, nei, langt i fra – et innvandringsrelatert problem, men et regelrett mannsproblem. En helt vanlig ting alle menn har gjort og gjør til alle tider i alle samfunn, helt uavhengig av kulturbakgrunn.
Jepp, det er sikkert derfor vi jevnt og trutt har lest om lignende saker i våre medier de siste hundre år. Og det er helt sikkert derfor Europas politikere og medier kviet seg i det lengste for å rapportere om det inntrufne, tror du ikke?
Det er jo heller ikke vanlig i det landene mennene kommer fra, pep såkalte antirasister febrilsk da sakens realiteter ble for plagsomme og Antirasistisk Senters Rune Berglund Steen ikke lyktes i å flytte publikums fokus over på farligere fenomener som «voldtektskulturen på amerikanske universiteter». Neida, det er jo helt utrolig kjempeuvanlig, selv om disse landene faktisk har et eget navn for det: Taharrush gamea, som er arabisk og kan oversettes med gruppeovergrep eller voldtektslek.
— Dette er et helt nytt fenomen i Helsinki, sa politisjef Ilkka Koskimaki. Det var godt han sa «i Helsinki», for det er altså ikke noe nytt i Nord-Afrika og Midtøsten. I Egypt har f.eks. grupper av menns seksuelle trakassering av kvinner i det offentlige rom antatt en epidemisk karakter og hele 83 prosent av de egyptiske kvinnene forteller at de har blitt verbalt eller fysisk krenket. 98 prosent av utenlandske kvinner bosatt i Egypt har opplevd en eller annen form for seksuell trakassering. En FN-studie fra 2013 viser at tallet økte til 99.3 prosent og den mest vanlige formen for trakassering var beføling. Samme år viste en studie at Egypt var det verste av 22 arabiske land hva kvinners rettigheter angår, tett fulgt av Irak, Saudi Arabia, Syria, Jemen, Sudan, Libanon, Palestinsk territorium og Somalia. Bortsett fra Saudi Arabia, er dette land som utgjør en stor del av asylinnvandringen til Europa. Og selv om Egypt er verst har samtlige av de andre landene store fellestrekk når det gjelder det kulturelt og religiøst betingede synet på kvinner og seksualitet.
Og om de voldsomme og utbredte overgrepene nyttårsaften 2015 var oppsiktsvekkende, så foregår de også i mer hverdagslige settinger, forteller en 15 år gammel svensk jente i Upsala Nya Tidning. Hun er redd når hun beveger seg i det offentlige rom på grunn av seksuell trakassering. Gutter er også redde, men da for mishandling og ran:
Att ständigt behöva vara försiktig, rädd och otrygg utanför hemmet är en vardag för väldigt många tjejer men även killar. Varför? jo det ska jag berätta. Att folk skriker och visslar, du får höra ord som tex. ”kom hit sexiness” och kommentarer om din kropp eller vad personen vill göra med dig sexuellt.
Även bli omringad av gäng, tafsad på. Tar du till våld eller säger till kan du bli hotad eller till och med slagen. När jag tagit upp detta med vuxna är det i princip ingen som är medveten om hur illa verkligheten faktiskt ser ut för oss unga tjejer i dagens samhälle, men även för killar men där är det misshandel och rån som är vanligt utifrån vad jag hört av mina vänner och bekanta.
Detta ovanstående händer mig och väldigt många andra dagligen.
15-åringen skriver at hun knapt kan ta bussen til skolen uten at noe lignende skjer, og i sentrum og ulike områder av Uppsala er det enda verre. Å bli tafset på er ikke uvanlig og det spiller ingen rolle om de går flere i følge. Selv ble hun omringet av en guttegjeng på sentrumstorget i byen.
Dom skrek massa ord jag inte förstod rakt i mitt ansikte och tafsade på mig. Jag höjde rösten och skrek sluta, medans jag försökte kolla i marken hela tiden för att inte få ögonkontakt med dom. Klockan var ca 15.00 på eftemiddagen och det var rätt mycket folk på stan. Människor runt omkring reagerade och kollade men ingen vågade göra något eller gripa in.
Detta höll på i en kvart innan några av killarna som omringade mig gick ur cirkeln som var runt mig, och jag fick chansen att springa därifrån. Det var minst 14 killar som hade omringat mig. Detta är bara 1 av många andra händelser jag varit med om. Jag vill kunna känna mig trygg utanför hemmet.
«De skrek en masse ord jeg ikke forsto»; det er med andre ord ikke Svante og Emil som er gjerningsmenn i denne saken.
Den 15 år gamle jentas beretning er til forveksling lik de man hører fra land i Afrika/Asia/Midtøsten. I flere av disse landene bruker gutter og menn seksuell trakassering/overgrep for å jage kvinner ut av det offentlige rom. I noen innvandrertette forsteder i Europa er utjagingen av kvinner fra gatebildet allerede et etablert faktum. Fra Frankrike rapporteres det at halvparten av franske kvinner har endret atferd for å unngå å bli seksuelt trakassert når de benytter kollektiv transport. 48 prosent velger bevisst bukser og skjerf for å dekke til en eventuell utringning når de skal ta buss eller tog. Nesten halvparten unngår å bruke kollektivtransport på visse tider av døgnet for å unngå seksuell trakassering. 90 prosent av kvinnene oppgir at de har opplevd seksuell trakassering på offentlig transport.
I 2016 dokumenterte den statlige TV-stasjonen France 2 at kvinner er i ferd med å forsvinne fra gatebildet i innvandrertette områder og hvordan menn sakte, men sikkert overtar det offentlige rom. De avviser kvinner på kafèer og gjør deres alminnelige ferdsel i gatene ubehagelig. De arbeider med andre ord målrettet for å etablere og utbre den religiøst og kulturelt betingede kjønnssegregeringen fra hjemlandet. France 2 filmet to medlemmer av kvinnerettsorganisasjonen La Brigade des Mères (Mødrebrigaden) mens de gikk gatelangs og forsøkte å gå inn på kafèer, og filmet mennenes åpent fiendtlige reaksjoner. Dokumentaren viser med all ønskelig tydelighet at det ikke dreier seg om eldre, konservative førstegenerasjonsinnvanderere fra muslimske land, men unge menn, sannsynligvis etterkommere, som bekjenner seg til full kjønnssegregering og håndhever dette ved å jage kvinnene ut av det offentlige rom. Kvinnerettsminister Pascale Boistard uttalte at «det nå er områder i vårt land hvor kvinner ikke lenger kan gå».
Det samme skjer i innvandrertette bydeler og forsteder i Sverige. – I forstedene vokser mennenes diktatur, skrev Vänsterpartisten Amineh Kakabaveh i 2015, og fortsatte. – Klimaet i svenske forsteder blir stadig mer kvinnefiendtlig. Kvinner er ikke lenger velkomne på en del kaféer. Enkelte steder kan ikke unge jenter vise seg ute etter middagstid og kvinner kan ikke lenger kle seg som de vil, konstaterte hun.
Og uttryggheten sprer seg utover i det omgivende samfunn. En undersøkelse fra den svenske Folkhälsomyndigheten i 2016, viste at 41 prosent av kvinnene i Skåne ikke tør å gå ut alene. Hovedårsaken er redsel for seksualforbrytelser. BRÅs årlige nasjonale trygghetsundersøkelse for 2016 viser at hver tredje svenske kvinne føler seg ganske eller veldig utrygg når hun beveger seg i sitt eget boligområde på kveldstid. 12 prosent av kvinnene opplyste at redselen har ført til at de ikke lenger går ut om kvelden. Det er ikke uten grunn, for Brottsförebyggande rådets (BRÅ)årlige nasjonale trygghetsundersøkelse for 2016 viser en voldsom økning av seksualforbrytelser fra 2014 til 2015. 29 prosent er i kategorien grove («forsøk på eller fullbyrdet seksuell tvang eller voldtekt»). Dette tilsvarer 140.000 seksualforbrytelser av denne alvorlighetsgraden i 2015, mot 97.000 i 2014. Det vil si at grove seksualforbrytelser økte med 43.000 på ett år.
Etter masseovergrepene i Köln, Kalmar, We are Stockholm-festivalen og de tallrike meldingene om overgrep i offentlige svømmehaller i 2015, kartla forresten svensk politi den nasjonale tilstanden med “seksuella ofredande” – seksuell trakassering – blant unge. Rapporten fastslår at når det gjelder seksualforbrytelser som utføres av grupper i det offentlige rom og i f.eks. svømmehaller, er det èn fellesnevner: de begås nesten utelukkende av unge menn som søker eller nylig har fått asyl i Sverige (side 3).
I august 2018 kartla Sveriges Televisions dokumentarserie Uppdrag Granskning (UG) voldtektsdømte, og fant at 58 prosent er innvandrere. – Spørsmålet om gjerningsmennenes opprinnelse er ladet, men ikken nytt. Allerede på slutten av 1980-tallet etterlystes en utredning om hvorfor utenlandsfødte menn er overrepresentert i statistikken over voldtektsdømte, skrev UG i en pressemelding, hvor de også konstaterte at tallene når det gjelder overfallsvoldtekter er enda høyere. Granskningen bekreftet dermed Expressens artikkelserie Brottscentralens kartlegging av 32 gruppevoldekter fra mars 2018, hvor man fant at av 43 dømte gjerningsmenn, var hele 40 født utenlands eller svenskfødt med to utenlandsfødte foreldre. I mai fulgte Aftonbladet opp, og gransket 112 dommer for gruppevoldtekt mellom 2012 og 2017. Den viste at antallet dommer for gruppevoldtekt har mer enn fordoblet seg på bare fire år. Av 112 domfelte er 82 født i land utenfor Europa, mens 27 er født i Sverige. Av dem er bare 13 født av to svenskfødte foreldre. Nesten ni av 10 domfelte for gruppevoldtekt har således innvandringsbakgrunn, mens over syv av 10 er selv innvandrer. De vanligste statsborgerskapene for gjerningsmennene er Sverige, Afghanistan, Irak og Somalia.
I tillegg kommer altså grupper som begår kollektive overgrep kollektivt, og her står den individbaserte rettsstaten overfor en skikkelig nøtt: hele gruppen – akkurat som under gruppevoldtekter – er ansvarlige for at overgrepet/voldtekten kan gjennomføres, men nettopp fordi den begås i gruppe, er det særdeles vanskelig for politiet å finne ut hvem som gjorde hva. For de som «bare» hjalp til eller holdt vakt slipper unna, mens bare de som gjennomførte overgrepet rent fysisk straffes. Det er nærmest å gi disse gruppene frikort til å forgripe seg på kvinner; de er trygge så lenge det skjer i nettopp grupper. At gruppeovergrep er dobbelt så skremmende for offeret og sannsynligvis påfører offeret enda flere traumer, er tilsynelatende uinteressant.
Disse mennenes integreringsstrategi må dog sies å være en suksess, for de har omplantet eget tankesett og atferd i sine nye hjemland og det fungerer helt etter hensikten: å etablere sin dominans og overhøyhet i det offentlige rom, samtidig som kvinner trekker seg tilbake i redsel. Etter nyttårsaften 2015 fikk f.eks. politiet i Kalmar inn anmeldelser fra 33 kvinner som ble utsatt for gruppebasert seksuell trakassering under feiringen på byens torg (Larmtorget). Året etter fikk de ingen. I følge politiet var det nemlig betydelig færre kvinner tilstede på torget dette året. Det kalte svenske medier for at «Kvinnorna valde bort nyårsfirande på Larmtorget». I realiteten var det andre som valgte det bort for dem.
– Vi har å gjøre med et fenomen som begrenser kvinners bevegelsesfrihet og truer kvinners deltagelse i alle aspekter av livet, sa den egyptiske kvinnerettsaktivisten Nehad Abdul Komsan, som arrangerte en regional, FN-finansiert konferanse om seksuell trakassering i Kairo i 2009.
Indeed.
Og med innvandringen har det kommet til våre gater og det er våre unge som får bevegelsesfriheten innskrenket og tryggheten ødelagt.
Har våre politikere tenkt til å brette opp ermene og gjøre noe praktisk i sakens anledning – som å innføre automatisk overføring til lukkede mottak og summarisk utvisning av gjerningsmennene – eller må vi vente til fenomenet når deres enklaver og dermed deres døtre?
– Den sosialt aksepterte, hverdagslige seksuell trakasseringen, berører enhver kvinne i Egypt uavhengig av alder, yrke eller sosioøkonomisk bakgrunn, sosial status, klesdrakt eller oppførsel, sa talskvinnen for den egyptiske organisasjonen HarassMap, Noora Flinkman, i 2013.
Kjære politikere, dere vil forhåpentligvis ikke styre samfunnet i denne retningen, selv om det foreløpig ikke rammer dere eller deres egne?