Politisk rådgiver i Minotenk, Daniel Abimael Skjerve Wensell, klager sin nød over norsk smuglervirksomhet. Smugling er jo en uting, særlig fra Harryland.
Du skjønner; vårens islamdebatt er nemlig importert fra våre naboland og har ingen verdens ting med Norge å gjøre. Islam er jo noe helt, helt annet i Norge enn i resten av verden. Likeledes er det ingen grunn til å debattere eller ta høyde for den utviklingen vi har sett i nær sagt alle andre land i Europa, for det kan jo ikke skje her i Norge.
Uten sammenligning for øvrig, men denne ultranorske holdningen til omverdenen har solide historiske røtter og nådde sitt absolutte høydepunkt under regjeringen Nygaardsvold vinteren og våren 1940. Det som ikke var noe problem den 7.april, ble plutselig særdeles akutt den 9.nde. Problemer er rare sånn!
I dag vil nok de fleste mene at det hadde vært fordelaktig å vie litt mer oppmerksomhet til hva som foregikk rundt oss i årene før, men Minotenk og Wensell – og sentralstyremedlem i FpU Fredrik Christensen – stiller åpenbart ikke i den kategorien.
I den leieren heller man visst til oppfatningen om at det som ikke var et problem i går, heller ikke blir et problem i dag eller i morgen, så det er ingen vits i å diskutere ting i forkant og/eller ta sine forhåndsregler. Spesielt ikke når problemene bare gjør seg gjeldende i vilt fremmede, fjerntliggende land som Sverige og Danmark.
Flere av vårens islamdebatter er importert fra våre naboland, for så å bli spredt og delt av islamfiendtlige nettsteder og grupper på sosiale medier. De debattene som likevel ble en del av det offentlige ordskiftet, som bønnerop, ramadan og hijab i skolen, sporet likevel fullstendig av.
Over til debatten om ramadan og faste:
Under årets ramadan uttalte Danmarks integreringsminister Inger Støjberg seg kritisk til fastende muslimer og mente de utgjorde en fare for samfunnet. Utspillet ble fornorsket da Frps utdanningspolitiske talsperson Åshild Bruun-Gundersen uttalte at fastende barn utsettes for omsorgssvikt. Hun pekte på tilfeller fra Sverige hvor barn skal ha besvimt på skolen under ramadan. Den polariserende retorikken og manglende kunnskapen om hvordan norske muslimer gjennomfører og tilpasser fasten i praksis, er slående.
Jasså, er det? Minotenk har muligens dårlig hukommelse, for denne debatten er ikke så dansk at det gjør noe. Allerede i 2007 foregikk den i norske medier, og under VG-overskriften «Barneombudet bekymret for barn som faster», sa daværende nestleder hos barneombudet Knut Haanes dette:- Når lærere ser at elevene lider under fasten må skolen kontakte foreldrene og be dem la barna spise, og heller få øve seg på å faste i helgene. Får de lite gjennomslag for dette, må de varsle barnevernet. Han la til: – Barn skal ikke lide selv om det er religiøst begrunnet. Det godtar vi ikke her i Norge.
Wensell stikker ellers innom en såkalt Fake News som ble importert fra Sverige i forbindelse med bønneropsdebatten:
Den største feilen ble likevel begått av den svenske avisen Smålandsposten, som hevdet at Den katolske kirken i Växjö hadde fått avslag på sin søknad om å få ringe med kirkeklokker flere år i forveien. Denne artikkelen ble spredt i stort omfang, også her til lands, som et «bevis»på at styresmaktene i Europa ikke bare er islamunderkastet, men også antikristent. Lite hjalp det at Faktiskt.se, den svenske versjonen av Faktisk.no, i ettertid kunne bekrefte at fortellingen om kirkeklokkene var helt feil og at det aldri var sendt inn noen søknad om klokkeringing fra den katolske kirken. Det var likevel for sent å stoppe henvisningene til denne saken i kommentarfeltene.
Helt feil og helt feil, fru Blom. Smålandsposten – som for øvrig ikke er et av de islamfiendtlige nettstedene Wensell har sett seg gretten på – oppdaterte raskt artikkelen sin. Den katolske kirken hadde riktignok ikke sendt inn noen spesifikk søknad om å få ringe med kirkeklokker, men i forbindelse med en større ombygging søkte de om å få bygge et klokketårn. Da fikk de beskjed fra kommunen om at naboene hadde klaget på klokkeringing og ble oppfordret til å fjerne klokketårnet fra byggesøknaden for ikke å risikere avslag på hele greia. Korriger meg om jeg tar feil, men klokketårn later til å være ganske essensielt for i det hele tatt å få ringt med klokker.
Men dette er på sidelinjen. Wensells hovedproblem er som nevnt den skadelige importen i seg selv:
Fremskrittspartiet vedtok i april et forbud mot bønnerop på sitt landsstyremøte, og det er grunn til å anta at dette skjedde som et resultat av debatten i Sverige. Partiet ble møtt med voldsom kritikk for å forby noe som ikke var eller er et eksisterende problem.
Et ikke-eksisterende problem der, altså. Og Wensell kan bevise det:
Islamsk kultursenter Nordland kunne likevel bekrefte til VG at de ikke kjenner til noen moskeer i Nordland som bruker bønnerop i dag.
Merk deg det fine lille ordet «i dag»! Og rekk opp hånden alle som husker den svenske bønneropsdebatten i 1972? Eller i 1983? De som ikke husker den – og de påfølgende bønneropene – kan ta det helt med ro, de er ikke offer for begynnende demens. Saken ble ganske enkelt ikke diskutert fordi det ikke var noe problem før. Ifølge en undersøkelse fra SVT/Novus i juli vil hele 61 prosent av landets ikke-muslimer at bønneutrop skal forbys. Det finnes imidlertid ingen målinger å sammenligne med, da problemstillingen ganske enkelt ikke eksisterte for bare få år siden.
Ikke bare det, men da problemstillinger som dette begynte å bli aktuelle, ble de ikke diskutert på normalt vis fordi gårsdagens Wensellere (selvfølgelig) ikke ønsket noen debatt om dem i det hele tatt. Først var det nemlig rasistisk, så ble det islamofobisk, deretter et ikke-eksisterende problem, så et marginalt fenomen og til slutt bare slemt og stigmatiserende for «alle muslimer». Og varianter over: «det lar seg bare ikke gjøre noe med, for nå har det jo vært praksis i mange år allerede», for endelig å nå den forgjettede endestasjonen: «et eventuelt forbud spiller ingen rolle, for det lar seg uansett ikke håndheve nå som så mange gjør det/bruker det.»
Som barnehijab i skolen, som selv Wensell synes at vi bør diskutere nå. Flere år på etterskudd. Nå som det endelig er blitt et omfattende problem som vi ellers kanskje kunne unngått.
En sak vi derimot kunne hatt som islamdebatt, er hijab i skolen, som vi vet er utbredt i Norge. Denne debatten fikk nytt liv i juni etter at den svenske avisen Göteborg-Posten fortalte om flere førskoler i innvandrertette områder i Sverige som sa seg villige til å kontrollere at barna brukte hijab, mot barnas vilje.
Wensell gjør seg stor umake med å påpeke hvor fæle såkalte islamfiendtlige nettsteder generelt og HRS spesielt er, men nettopp den hårreisende saken var det altså selvsamme HRS som først skrev om her til lands. Det nevner han ikke, men det passer vel ikke inn i fortellingen han forsøker å etablere.
Nok om det: Spørsmålet er hvordan vi kom fra A til B? Sannheten er at hele Vesteuropa har – for å holde oss til Minotenks begrepsbruk: – importert en rekke problemer som en gang i tiden var ikke-eksisterende på disse kanter av verden. Wensell later til å være av den formening at vi derfor bør gjøre alle feilene selv og ikke se til andre:
I mange sammenhenger er det bra at vi sammenligner oss med resten av Skandinavia, men å tro at sakene derfra er automatisk overførbare til vårt eget land, blir fullstendig feil.
Hvorfor, mon tro? Er islam og problemstillingene som følger i dens kjølvann så radikalt annerledes i Norge enn i resten av Europa og/eller andre ikke-muslimske land med en stor og voksende muslimsk minoritet? Kan Wensell peke på ett eksempel på det?
Nei, det kan han han ikke, og derfor holder vi kritikere fokus på land som ligger foran oss i løypa – i et lønnlig håp om at vi, som i: nordmenn, for en gangs skyld skal ta lærdom av andres feil/unnlatelser. De problemene «alle andre» har, har i tur og orden manifestert seg her også. Det er kun snakk om gradsforskjeller. Problemene var ikke der igår, men de er der i dag og de vil komme i morgen. Norge er heldigvis i den lykkelige situasjon at vi de siste årene hatt full anledning til å observere ting på nært hold i land som vi er fullt sammenlignbare med og hvis debatter er svært så overførbare, om enn med noen få justeringer. Norsk debatt har så langt vært en mellomting mellom Sveriges ekstraordinært giftige, klaustrofobiske debattklima og Danmarks langt mer åpne om enn harde ditto.
Nå brister alle demninger hos førstnevnte nabo og stemningen er deretter:
For det er her den største utfordringen ligger. Nå som valgkampen i Sverige er i full gang, vil islam, innvandring og integrering bli heftig debattert hos våre naboer i øst. Trolig vil importen av islamdebatter øke i omfang.
…
Denne vårens usunne islamimport gjør det fullstendig klart at det virkelig er mye som ikke bør smugles over grensen.
Det skyldes at Sveriges mange Wenseller (og FPU-Christensener) har utskutt en helt nødvendig debatt i altfor mange år, og således bidratt til å skape en gjennomført polarisert debatt når den endelig kom. Norge har fremdeles muligheten til å unngå det verste, blant annet ved å ta debatter om problemer i forkant – f ø r de samme problemene blir så store at de ikke lar seg løse og dermed polariserer befolkningen enda mer.
Valget mellom grønt og rødt ved Minotenks grensepassering burde således være såre enkelt.