Norske medieorganisasjoner og -hus som Redaktørforeningen, Presseforbundet, Klassekampen, Aftenposten, Dagbladet, Adresseavisen og Dagens Næringsliv var nylig på harrytur – nærmere bestemt på Segerstedsseminaret i Sverige, hvor man i år skulle diskutere demokrati, ytringsfrihet og presset mot begge deler – og kom hjem med attesten «blåbrun konsensus». Sett fra svenske medier og kulturpersonligheters side, holder altså norske mediehus seg med en gjeng halvnazister.
Aftenpostens uredde kommentator Anki Gerhardsen gikk i felten, uten at det gjorde nevneverdig inntrykk på Göteborgs-Postens kulturredaktør Björn Werner, hvis selvbilde og -forståelse tilsynelatende går ut på at han og Sverige nå er de eneste som er normale i en gal, gal og stadig mer høyreekstrem, blåbrun og nyfascistisk verden.
Werners reagerte selvsagt på den norske delegasjonens umodne debattskikk, må vite, for det Gerhardsen opplevde som en «kvelende svensk offentlighet» er nemlig det stikk motsatte, er det! Det skyldes den helt ubegripelig tåpelige norske forestillingen om at det finnes noen slags holdningskorridor i Sverige. Et sånt här djur existerar tusan mej inte, som han sa, svensken.
Lurer forresten på hva som kommer etter «fascist» og «nazist» på Richters skjellsordskala?
Vel, nok et barskt kvinnfolk, denne gangen Dagbladets Inger Merete Hobbelstad, kastet seg inn i nabokrangelen – og det med en absolutt uhyrlig påstand:
Et humant og liberalt verdenssyn bør innebære respekt for at et samfunn består av mennesker med ulike ønsker om hvilken retning samfunnet skal bevege seg i. Dette er grunnleggende antifascistisk.
Nei, vet du hva! Sånt går det i hvert fall ikke an å si, åsiktskorridor eller ej!
Litt på sidelinjen, men Werner beklager seg over at blåbruningene Inger Merete Hobbelstad og Anki Gerhardsen – som Werner for anledningen omdøper til hhv. Ingrid Merete Hobbelstad og Anki Gunhardsen, men ærlig talt; en vaskeekte humanist med riktig menneskesyn kan tross alt ikke forventes å huske andre menneskers navn. Er du helt norsk i hue, eller?! – «bekymrer seg over at minoriteter i det globale samfunnet får en sterkere stemme enn før». Denne bekymringen bekymrer stakkars Werner, men egentlig burde han jo bare være kjempeglad på både Ingrid Merete, Gunhardsen og resten av Norges vegne: i det globale samfunnet er nemlig nordmenn en minoritet. Med mindre vi er for feil type minoritet å regne?
Nok om det.
På sosiale medier var gleden stor blant de som har tilbrakt de siste årene med å fornekte det vi andre kaller «svenske tilstander». I likhet med Werner hevder de at noe slikt ikke finnes. Så til tross for at svenske kulturpersonligheter og medier nå har utropt alt fra Tanta i Akersgata til Klassekampen som blåbrune og nyfascistiske, er det ikke naboens kulturparnass og -kompass det er noe galt med. Nei, i følge dette segmentet skyldes også dette Alle Problemers Mor: Sylvi Listhaug. Hun har personlig forrået det norske debattklimaet i den grad at vi alle (nesten) er på randen av høyrekstremisme.
Det er bare en hake med den feiende flotte påstanden: Sylvi Listhaug entret ikke innvandrings- og integreringsfeltet før 2015. Før det var hun landbruksminister, og siden ingen på førstnevnte felt diskuterer landbrukspolitikk på sosiale medier, var det knapt noen som hadde lagt merke til Listhaug før den tid.
Men i følge svenske medier tøt hel- og halvnazister, nyfascister og breiviker ut av hver norske kran og hver tut lenge før det. Og det har de sikkert rett i, for tross alt har Thorbjørn Egners høyreekstreme retorikk gjort oppvoksende generasjoner fra og med 1955 til fremmedhatende, intolerante drittsekker – eller blåbrune nyfascister, for å si det på svensk. Det avslørte den svenske regissøren Sofia Jupither allerede i januar 2013. NRK har til og med sendt griseriet i Barnetimen, i reprise på reprise, og således gjort seg til rene radikaliseringssentralen for nordmenn i alle aldre.
Aftonbladets Martin Aagård kunne ikke vært mer enig, for alt det som i Norge passerte som et stuerent intellektuelt etablissement, var det man ville kalt hatsajter på svensk. Bare at Norges intellektuelle etablissement var langt verre, for der svenske høyreekstremister og øvrige hatere tross alt var henvist til å sjikanere folk med offisielt godkjent syn på livet, universet og alt mulig – les: Martin Aagård – i diverse kommentarfelt, gikk norske nyfascister som daværende kulturredaktør i Bergens Tidende Hilde Sandvik og journalist Aslak Nore til regelrett angrep – bevæpnet med noe så skrekkelig som kritikk – på lederplass og i avisspalter. Jøye meg, det er så fælt at jeg gråter for Aagård bare jeg tenker på det!
Han kunne identifisere flere skyldige for Norges miserable tilstand, som for eksempel nynorsk, da dette ble oppfunnet av en nasjonalistisk og aggressiv kis hvis hensikt utelukkende var å knuse multikultur. Og bunadsbrukere, selvfølgelig, selv om de skulle være gamle maoister. Lumske typer, egentlig, men heldigvis trenger en antirasist av Aagårds kaliber bare å se på en persons ytre for å vite nøyaktig hva de tenker – og bra er det, for så slipper jo vi andre å bli lurt! Listen over blåbrune fascister i Norge var med andre ord lang fra før.
Rødt-politiker – hvilket i normal sammenheng plasserer ham langt ute på venstresiden – Mímir Kristjánsson syntes det ble i drøyeste laget, og skrev et åpent brev til den svenske venstresiden i fascistavisen Aftenposten. Han føyde seg dermed til listen. Det er for øvrig ren logikk, for alle vet at hvis du blander Rødt og blått og brunt og grønt og rosa og grått og fiolett og enda mer mørkeblått og mørkebrunt, så blir det før eller siden svart alt sammen.
Så vi får nok bare erkjenne at vi holder oss med et blåbrunt, nyfascistisk kulturparnass og prøve å gjøre det beste ut av det.
Det skal imidlertid innrømmes at situasjonen hadde vært enklere å takle hvis det ikke var for at vi i tillegg er belemret med et islamhatende SV, et barnekidnappende Civita, et MDG som heier på begge deler og redaktør i Journalisten Helge Øgrim (som muligens bare er ansett som teit, men det er aldri godt å vite). Denne skitne lille hemmeligheten ble behørig avslørt av Björn Werners ærede kollega i avisen Dagens Nyheter, kulturredaktør Björn Wiman allerede i år 2 f.Sy. (Før Sylvi). Listen – som helt sikkert ikke er uttømmende – ser dermed slik ut:
NRK
Ivar Aasen
Jon Hustad
Aslak Nore
Hilde Sandvik
Christian Tybring-Gjedde
70-tallsmaoister i bunad
Breivikpartiet og alle velgerne deres
Alle som snakker nynorsk, naturligvis
Aftenposten
Dagbladet
Klassekampen
Dagens Næringsliv
Redaktørforeningen
Presseforbundet
Adresseavisen
Anki Gunhardson (eller hva hun nå heter)
Ingrid Merete Hobbelstad (ditto)
Mímir Kristjánsson
Sosialistisk Folkeparti
Civita
Miljøpartiet De Grønne
Kristin Clemet
Pål Veiden
Helge Øgrim (om ikke ren fascist, så i aller høyeste grad tvilsom)
Kjetil Raknes
Øyvind Strømmen
Ja ja, det er vel med åsiktskorridorer som med soveposer; det er ikke lett å se omverdenen når du krøper sammen i nedre halvdel og snører den igjen.
Ha en fin, blåbrun dag, folkens, med eller uten gjensnørt sovepose!