Europas elite og medier har nok en gang fått sjokk: Deres foraktede Boris Johnson gjorde rent bord ved gårsdagens valg i Storbritannia da han ledet partiet sitt til den største seieren siden Margaret Thatchers seier i 1987. Jeremy Corbyn ledet på sin side Labour til sitt største nederlag siden 1935. Lederen for Liberaldemokratene Jo Swinson – som gikk til valg på løfte om å avlyse hele Brexit og titulerte seg som landets «neste statsminister» – gjorde det så dårlig at hun til og med mistet posisjonen sin. I egen valgkrets.
Vi har sett de samme sjokkene før i form av Brexit og Donald Trump. Begge deler har siden blitt svertet av nær sagt samtlige medier og kommentatorer som et resultat av falske nyheter og dustete velgere som er fremmedfiendtlige, enkelt lar seg manipulere av «mørke krefter» og ikke skjønner sitt eget beste.
Reaksjonen fra sjokkerte makthavere, eliter og medier har vært tilnærmet unison. Man har pekt på de merkverdigste faktorer for å slippe å forholde seg til en virkelighet man hverken gjenkjenner eller liker. Media, som burde ha alle forutsetninger for å ta tempen på stemningen, har i realiteten snorksovet på jobb, og har derfor ikke forberedt seg selv eller andre på utviklingen og hva den sannsynligvis vil resultere i. Den fjerde statsmakts jobb og mandat er tross alt å gi en objektiv, realistisk skildring av stort og smått i samfunnet. Det mandatet har de sviktet.
For eksempel vil du ofte se i norske medier at kilden deres er den britiske avisen The Guardian. Den er svært dårlig egnet til å gi et realistisk bilde av situasjonen i Storbritannia, for den er av og for en liten, forholdsvis velstående, høyt utdannet, innvandringsliberal og selvutnevnt progressiv og kosmopolitisk elite. Den er i praksis en bedre versjon av vårt eget Dagsavisen, som jo ville ha gått konkurs for lengst hvis det ikke var for en massiv statsstøtte. The Guardian gir med andre ikke noe riktig bilde av hva den britiske befolkningen er opptatt av. Det samme gjelder The New York Times, som heller ikke er spesielt godt egnet til å beskrive hva ordinære borgere i USA er opptatt av eller hvordan de har det. Dette er nemlig medier som gjenspeiler en lukket elites synspunkter og som støtter og fremmer en politikk som i flere tiår har gjort denne gruppen til vinnere – og alle andre til tapere. I realiteten er det et klassespørsmål.
Så vi står midt i en legitim interessekonflikt og en høyst reell kløft mellom de styrte og de styrende som ikke blir sett og ikke erkjent. Interessekonflikter kan løses politisk, men det forutsetter jo at den først blir korrekt beskrevet, erkjent og debattert. Når den ikke blir det, blir kløften større. Det skaper sinne, som igjen fører til økt polarisering og økt splittelse.
Det finnes politikere som helt sikkert er bedre egnet til å lede et land og er mer sympatiske og folkelige enn Donald og Boris. Sistnevnte har et rykte som heller ustadig, mens Donald fremstår som en usympatisk flåkjeft. De er jevnt over hatet i europeiske medier, med unntak av noen tabloidaviser i Storbritannia. Men når disse to likevel blir valgt, så sier det faktisk en hel del om motstanderne deres, hvilket media dessverre ikke reflekterer.
Oppdatering: Det skal sies at Jeremy Corbyn ikke har fått spesielt positiv presseomtale i Storbritannia. Andre europeiske lands medier har imidlertid ikke kommunisert dette – hva og hvorfor – til publikum i nevneverdig grad.
Hva sier for eksempel Donald Trumps seier om motstanderen Hillary Clinton? En ekstremt privilegert kvinne som uten skam kaller halve befolkningen forkastelige tullinger, men likevel tillater seg å a) be dem stemme på henne og b) bli skuffet og sint når de ikke gjorde det? Hva sier Boris overveldende seier om Jeremy Corbyn, også en mann som åpenbart forakter den arbeiderklassen han egentlig skal representere – og i tillegg er så bortreist at han i en kommentar om valgkatastrofen uttaler at hans politiske program var «ekstremt populært»? Og likevel ser vi at mediene hovedsakelig er sympatisk innstilt til og heier på de to sistnevnte.
At det finnes frekke politikere med dårlig jordforbindelse er så sin sak – makt har jo den ulempen at den svært ofte tiltrekker seg mennesker som aldri burde komme i nærheten av den – verre er det at våre vaktbikkjer i pressen tilsynelatende ikke vil eller evner å legge sammen to og to og få riktig svar.
To av de aller største problemene våre samfunn har i dag, er etter min mening at vi har dyrket frem en politisk klasse som i stor grad er partibroilere – folk som aldri har hatt et normalt yrke, en alminnelig arbeidsdag og aldri har levd av en ordinær lønn uten alskens frynsegoder. Et eksempel på dette er at det plutselig ble fullt akseptabelt å nedgjøre yrkesutdannelse og håndtverkere. Som om det å være en arbeidsløs statsviter er bedre enn å være en yrkesaktiv snekker, liksom! Dette er ren, skjær klasseforakt, og venstresiden har gladelig vært med på ferden. I disse dager er det jo så moteriktig med all slags skam, og det ville definitivt kledd venstresiden å erkjenne sin på dette området.
Det andre er at mediene i stor grad består av folk som tilhører samme samfunnssjikt, deler verdensanskuelsen deres og derfor sjelden eller aldri problematiserer problematiske politikere, og det faktum at det er dypt problematisk at befolkningen per i dag representeres av mennesker som aldri har levd slik størsteparten av befolkningen faktisk gjør.
I tillegg har vi pådratt oss et stort demokratisk problem med statsstøttede organisasjoner som politisk sett er forholdvis identiske, og som utgjør en betydelig politisk pressgruppe langt utover hva medlemstallene deres skulle tilsi. Takket være en altfor generøs statsstøtte har de imidlertid både penger og øvrige ressurser som gjør dem flere vektklasser tyngre enn de egentlig er. Og disse representerer absolutt ikke sivilbefolkningen som helhet. For eksempel har 16 av 17 statsstøttede organisasjoner på innvandrings- og integreringsfeltet nær sagt identiske politiske agendaer, og pusher på en politikk som et klart flertall er i mot fordi den overhodet ikke tjener deres interesser. Det eneste unntaket blant de 17 – sytten – er HRS, som til gjengjeld er blant de som får minst statsstøtte, en støtte som lever farlig hvert eneste år. Flere medier har på lederplass tatt til orde for at HRS skal miste statsstøtten. Det kommer derimot ikke et eneste kritisk ord om at de andre 16 er politisk ensartede – og dette i et land som angivelig feirer mangfold – i en grad som nærmest gjør dem til et underbruk av venstresiden og at noen av dem, som f.eks. Antirasistisk senter, fungerer som en slags polariseringsmaskiner.
For i bunn og grunn handler det naturligvis om innvandring, som gir overklassen store økonomiske og «moralske» fordeler, mens samtlige ulemper overlates til arbeiderklassen. Og de førstnevnte nøyer seg ikke bare med det, de sjenerer seg nemlig slett ikke for å øse sin forakt utover arbeiderklassen som de anser for moralsk underlegne i særlig innvandringsspørsmålet. Vi har derfor i årevis sett at samtidig som «overklassen» er fullt overbevist om at arbeiderklassen er rasister, fremmedhatere og intolerante, har de fornøyd overlatt integreringsjobben til samme. Altså den samme klassen som etter deres egen bedømmelse er dårligst egnet til nettopp det.
Masseinnvandringen fra Afrika, det islamske Asia og Midtøsten (R3) er hovedsakelig en enorm utgift, samtidig som den har ført til økte spenninger i samfunnet fordi integrasjonen av disse kan ikke sies å være vellykket. Begge deler går i all hovedsak utover vanlige lønnsmottagere, som opplever større konkurranse om arbeidsplasser, boliger og velferdsytelser, dårligere skoler ettersom de får stadig større innslag av elever som ikke har engelsk som morsmål, dårligere helsetjenester med lengre ventetider på gunn av økt pågang og lønnspress, samtidig som de får egne boligområder forvandlet til det ugjennkjennelige på grunn av ekstremt raske demografiske endringer. Den innvandringsliberale eliten, som hovedsakelig befinner seg i øvre middelklasse, tjener derimot på den samme innvandringen fordi de får billigere varer og tjenester som følge av økt konkurranse. De får billigere vaskehjelper og billigere restaurantmat. Ulempene kan de kjøpe seg ut av; i motsetning til ordinære lønnsmottagere har de råd til dyre boligere i «hvite enklaver», privatskoler og private helsetjenester.
Og sosialbudsjettet svulmer og blir større år for år. Regningen betales hovedsakelig at ordinære skattebetalere, som pliktoppfyllende står opp om morgenen, går på jobb og slik bærer hele samfunnet på ryggen. Takket være grenseløse politikere uten magemål og mangel på journalistisk vilje til å stille spørsmål ved «gode saker», betaler det seg ofte ikke. I mange land har man like gode økonomiske kår enten man går på jobb hver dag eller lever helt på samfunnets regning i form av velferdsytelser. Det er en grunn til at vi har fått uttrykk som «arbeidende fattige» og «naving», som om livet trygd bare er et legitimt livsstilsvalg blant mange andre.
Dette var ikke hensikten med velferdsstaten – og nå som det dessverre er blitt det, må det gjøres noe med. Ærlige, pliktoppfyllende mennesker går faktisk på arbeid hver dag for å finansiere moroa, som særlig venstresiden strør rundt seg som konfetti for å kjøpe seg velgere. Og det virker; særlig innvandrere fra R3-land stemmer i overveldende grad rødt. Til Norge innvandrer det hvert år like mange mennesker som en mellomstor by, og denne innvandringen er per i dag dominert av R3-land – grupper som alle kjente, offisielle statistikker viser at nesten halvparten aldri kommer i jobb.
Da står de innvandringsliberale der og snakker ubesværet om at integrasjonen skal styrkes, og at man nå skal få flere i arbeid. Så fint! Men hvordan? Dette har det nemlig vært tverrpolitisk enighet siden innvandringen tok til og det har vært brukt mange hundre milliarder på nettopp dette formålet – uten nevneverdig suksess. I realiteten har samtlige vesteuropeiske land med stor R3-innvandring helt identiske problemer som til tross for tverrpolitisk enighet og enorme økonomiske og menneskelige ressurser ikke har latt seg løse. Det er ingen, til tross for 40 års erfaring, som har klart å knekke denne koden, og sannsynligheten taler for at den ikke kan knekkes fordi altfor mange R3-innvandrere i praksis er uansettelsesbare i en kunnskapsbasert økonomi på grunn av lav eller ingen utdannelse og utbredt analfabetisme.
Likevel fortsetter den samme politikken, år ut og år inn, mens befolkningen blir fortrengt i egne nabolag, får dårligere velferdsordninger, skoler og helsetjenester. Kort sagt: de betaler hele den økonomiske og menneskelige regningen for kalaset. Som takk får de nærmest daglige fornærmelser av den klassen som tjener på denne innvandringen. Og ikke minst: gleden av å finansiere organisasjoner hvis eneste formål er å fortelle befolkningen hvor rasistiske, fremmedfiendtlige, umenneskelige og ekskluderende de er.
Når så denne klassens legitime bekymringer og berettigede frustrasjoner en sjelden gang kommer til overflaten og får konkrete følger som Brexit, Donald og Boris, ja, da står våre makthavere og folkets vaktbikkje media der fullstendig lamslått. – Hva behager, finnes det virkelig noen som ikke mener det samme som oss!? For noen fæle folk! Og så kommer alle (bort)forklaringene, som at «mørke krefter» er på ferde, russere manipulerer valgresultater, alternative medier og andre aktører sprer falske nyheter og vinneren er en løgnaktig demagog. Ingen forklaringsmodeller er visst for sære eller outrerte så lenge de peker i andre retninger enn dem selv.
Så får vi da også politikere som har et selvbilde som ikke helt matcher realiteten. Når et politisk parti feiler i en valgkamp, innrømmer man ikke feil eller at ens politiske program rett og slett er blitt blankt avvist av velgerne. Neida, da heter det at «vi ikke fikk frem budskapet vårt klart nok» eller at de ikke lyktes med å «kommunisere budskapet til velgerne». Det er visst helt utenkelig at de fikk til begge deler og at velgerne faktisk er oppegående nok til å ha fått med seg budskapet, men avviste det fordi de ganske enkelt ikke vil ha den politikken partiet tilbød. Hvis vi hadde en presse som kritiserte politikere og politiske partier som på denne måten fremstiller seg som en slags ufeilbarlig guddom, ville vi kanskje fått færre av dem etterhvert.
Men vi står altså overfor reelle interessekonflikter og legitime bekymringer, som vi har en presse som ikke vil beskrive korrekt og en politisk klasse samt elite som tilsynelatende ikke forstår. Det lover ikke godt for fremtiden, og slett ikke for en potensiell løsning, for det siste forutsetter som sagt at problematikken blir erkjent, utredet og debattert på åpent og ærlig vis.
På den annen side er det muligens bare jeg som er så dypt bekymret at jeg har tørnet sprø, men skal vi dømme etter landets kommentarfelter og sosiale medier er jeg i så fall ikke alene om det.