Sosiolog Kjetil Rolness opplyser at Fafo ved forsker Guri Tyldum ba ham om hjelp til å stanse debatten om hennes egen, sterkt kritiserte forskningsmetode. I en personlig melding på Facebook ba Tyldum ham lese gjennom sitt eget tilsvar til kritikken Rolness selv og forskningsekspert og professor emeritus i statsvitenskap ved UiO Ottar Hellevik har kommet med.
Men neida, Fafo og Guri Tyldum ønsker ikke å stoppe debatten i det hele tatt, de tror bare at offentligheten ikke er interessert i noen debatt om Fafos metoder. Den er nemlig mest opptatt av rasismedebatten. Jepp, og akkurat nå er altså store deler av denne offentligheten svært opptatt av å påpeke – på særdeles tynt grunnlag – at en av fire nordmenn er vaskeekte rasister i den forstand at de faktisk tror på nazistiske raseteorier.
Hvorfor hevder de dette og hvorfor har vi i det hele tatt en rasismedebatt akkurat nå? Nettopp på grunn av Fafo og Guri Tyldums tvilsomme forskningsmetoder.
– Jeg tror ikke så mange i offentligheten er så opptatt av metodedebatten, de er opptatt av rasismedebatten. Når vi får mange runder frem og tilbake om metoden, drukner rasismedebatten, mener Tyldum, som altså har igangsatt den selvsamme debatten med en metode som ikke holder mål.
Og er det nå helt sant som Tyldum tror, at «ikke så mange i offentligheten er så opptatt av metodedebatten»?
Langt i fra. Med mindre jeg har gått glipp av noe, da. Vi spoler tilbake til 2015, da forfatter Halvor Fosli ga ut boken «Fremmed i eget land. Samtaler med den tause majoritet» med informanter som fortalte om hverdagen som etnisk norsk i innvandrertette Groruddalen.
Og plutselig var forskningsmetoder det hotteste temaet i mils omkrets. Bokens budskap ga man fullstendig blaffen i, metoden derimot! Foslis kvalitative metode var nemlig svak og/eller feil, bokens stemmer var ikke representative og utgjorde i hvert fall ikke noen majoritet. Kanskje fantes de ikke i det hele tatt – eller hadde Fosli kanskje hentet inn folk fra kommentarfeltet hos Document.no?
I VG kritiserte Maren Sæbø Foslis utvalg og brukte sine egne venner som bevis på at folk faktisk mener det motsatte av Foslis informanter:
Flere av de intervjuede i Foslis bok er langt mer moderate i sitt uttrykk enn de anonyme skribentene hos document, og man kan lure på om det i det hele tatt var nødvendig at de var anonyme i Foslis bok, men et lite knippe av Foslis informanter høres svært kjente ut. Man kan lure på om snøballen begynte å rulle der inne i vintermørket hos document, og siden har dratt med seg kulda ut i prosjektet til Fosli, som synes å være å påvise at det foregår en «hvit flukt» fordi dalen er blitt ubeboelig om du anser deg som norsk.
…
De jeg kjenner som har fått seg hus, har gjort det av plasshensyn, fordi de ville ha hage, fordi økonomien endelig var romslig nok til det. Forfatteren mener altså at de ikke er ærlige om grunnen til flyttingen. Hans skjønn forteller ham at den egentlige grunnen er en slags intern hvit flukt.
Fosli stilte dessuten ledende spørsmål, poengterte Sæbø – som siden gikk hen og fikk jobb i medienes faktatjeneste Faktisk.no i en periode:
Her virker Foslis informanter merkelig samstemte, og det er nok en grunn til det. Han har gjort oss den tjenesten å inkludere en del av spørsmålene, i journalistikken kaller vi dem «ledende» – de har til hensikt å føre den intervjuede i en bestemt retning, noe de også gjør.
Aksel Braanen Sterri klaget også over metodebruken, som han på Facebook beskrev som «ræva» og ikke til å stole på. I Dagbladet var språkbruken hans noe mer sober, men likevel ikke til å misforstå:
Metodesvakhetene i Halvor Foslis bok er så store at de spenner beina under slutningene.
Dagbladets Martine Aurdal gikk også løs på metodebruken:
Problemet med boka er at disse stemmene framstilles som «den tause majoritet». Selv om tittelen antyder en statistiske sammenheng, tyder ingenting på at utvalget er representativt verken som taus eller majoritet.
…
For det andre: det finnes ikke statistisk materiale som underbygger at informantene representerer noen majoritet. Fosli har funnet intervjuobjektene gjennom sitt eget nettverk, ikke gjennom et tilfeldig eller representativt utvalg. Det er lett å mistenke at utvelgelsen gir et skjevt bilde.
Dette med at ikke finnes noe «statistisk materiale som underbygger at informantene representerer noen majoritet» er forresten heller ikke sant. Det gjør det nemlig.
I samarbeid med Plan- og bygningsetaten i Oslo, publiserte masterstudent ved Universitetet i Oslo Iselin Hewitt masteroppgaven «Flytting i et segregert bylandskap : En kvantitativ studie av flyttemotiver blant etnisk norske barnefamilier» i 2014. I studien oppgir en majoritet «for høy innvandrerandel» som årsak til at de flyttet fra sitt forrige bosted. Av 18 oppgitte motiver for å flytte, var det bare «dårlig oppvekstmiljø» – og det kan jo ha så mange slags årsaker – som ble tillagt større betydning enn innvandrerandelen i boligområdet. Dette faktum var det ingen av metodekritikerne som lot seg merke med i opphisselsen over Foslis kjipe metodebruk og iveren etter å mistenkeliggjøre både Fosli og informantene hans.
Så vel, Tyldum, vi kan trygt konstatere at noen i offentligheten er svært så interessert i debatter om forskningsmetoder. Dagbladet vil selvfølgelig la metodedebatten gå friskt i sine spalter, til tross for at de for øyeblikket later til å være noe mer opptatt av rasismen Fafo/Tyldum hevder å ha avdekket enn av måten det ble gjort på, slik de jo var i Foslis tilfelle.
Men det beror nok bare på en glipp, tror du ikke?
Likte du det du leste og mener at kvass kritikk av det bestående er nødvendig? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte drift på Vipps 918 18 142 eller PayPal.