Skjermbildet: Dagbladets publisering av Evy Ellingvågs asylpolitiske fantasier i 2015
Vårt Land og Klassekampen fokuserer på bemanningen i Utlendingsnemda (UNE), og mener tilsynelatende at det er et problem at «aylsøkere blir møtt av aktivister». Det var Vårt Land som først skrev om det de åpenbart mente var skandaløse forhold i UNE fordi to Frp-medlemmer – den ene foreslått av Human Rights Service (HRS) – avgjorde en sak til søkerens disfavør.
Nemdmedlemmer oppnevnes av Justis- og beredskapsdepartementet etter forslag fra fylkesmennene, Norges Juristforbund, Samfunnsviterne og en rekke humanitære organisasjoner som arbeider på flyktning-, asyl- eller innvandringsområdet, det vil si en rekke pressgrupper. Av de organisasjonene som har forslagsrett, er de aller, aller fleste klart innvandrings- og asylliberale og/eller av venstreorientert politisk observans. Det faktum hører man ikke et ord om fra hverken Vårt Land eller Klassekampen.
De sistnevnte regjerte således feltet helt alene frem til 2016, da HRS til deres store forargelse ankom som et hår i suppa.
Ser man på oversikten over tidligere nemdmedlemmer finner man opptil flere aktivister og aktive skribenter på asyl-og innvandringsfeltet, og slik har det altså vært gjennom flere år. Men du har aldri hørt om det fordi pressen hverken har skrevet om eller problematisert det. Så hvorfor blir det først et problem for media med «aktivister og aktive skribenter» når de har markert seg i offentligheten som innvandringskritiske og/eller har skrevet på nettsider som Rights.no og Document.no?
På årets liste over nye UNE-medlemmer finner vi, i tillegg til Simen Sandelien, Farjam Movafagh og Cemal Yucel Knudsen (alle foreslått av HRS), også profilerte aktivister og aktive skribenter på nettsider som Radikal Portal, foreslått av blant andre Antirasistisk senter (ARS).
En av dem er for eksempel «Operasjonsleder» for asylpressgruppen Foreningen av tolvte januar, Evy Ellingvåg, som gjorde seg til latter med en, selv til Dagbladets kommentarseksjon å være, snodig artikkel om de asylpolitiske tilstander under migrantkrisen i 2015. I dag er artikkelen (se bildet) utstyrt med følgende disclaimer fra Dagbladet: «Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.»
Ikke overraskende, men artikkelen var utdatert allerede før den kom på trykk i 2015. Ellingvågs artikkel er så full av beviselig feilaktige og misvisende påstander, ikledd et latrinært språk, at enten aner ikke Ellingvåg hva hun snakker om eller så lyver hun bevisst for å vekke sympati for sin sak. Idag sitter hun altså i UNE. Hvilken kvalitet vil avgjørelser hvor hun er involvert ha? Er det noen som overhodet tror at hun er mindre partisk enn f.eks. Cemal Yucel Knudsen? Klassekampens Åsa Brandvold stiller ikke spørsmålet, for det er ikke den første aktivismen Klassekampen og Vårt land ønsker å problematisere, det er den andre – den innvandringsliberale medier ikke liker.
I realiteten er norsk forvaltning, forskningsinstitusjoner og foreninger, og da særlig på asyl-og innvandringsfeltet, stappfull av aktivister, men du vet ikke om det og du hører ikke noe om det heller fordi mediene aldri belyser problematikken fordi aktivistene hovedsakelig er innvandringsliberale.
Som f.eks. angivelig uhildede forskningsinstitusjoner som Fafo (Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon), hvis positive rapporter om enslige, mindreårige asylsøkere fra 2010 og tilreisende tiggere/romfolk fra 2015 sprer feilaktige påstander som står stikk i strid med nær sagt all annen, internasjonal forskning og kunnskap. Pressen stilte ingen spørsmål ved det positive budskap. Omvendt blir negative funn ved den norske befolkningen ukritisk feiret og tatt for pålydende, som i tilfellet med Fafos diskrediterte og nå trukkede rapport om at hver fjerde nordmann tror på nazistiske raseteorier. Det og positive funn om innvandring får bred mediedekning og forskerne bak får klippekort i alle studioer. Kritikere slipper knapt til, og når de gjør, får derimot de en skur av kritiske spørsmål.
Som i det voldsomme mediekjøret mot barnelege Jens Grøgaard, som hadde jobben med å aldersteste påstått enlige, mindreårige asylsøkere (EMA) for Utlendingsdirektoratet (UDI). Etter et enormt mediafokus og kritikk fra Rådet for legeetikk trakk han seg i desember 2016. Det høres jo i utgangspunktet både ryddig og faglig ut, men la oss se litt på kritikerne og deres beveggrunner.
Bakgrunnen er denne:
EMA er hovedsakelig unge menn mellom 15-17 år fra Afghanistan, Syria og Eritrea, og at aldersjukset er omfattende har vært alminnelig kjent i nærmere 20 år: I 2003 viste tall fra UDI at 87 prosent av de som ble alderstestet var eldre enn 18 år, i 2013 viste tallene at hver fjerde var voksen, mens det i 2015 viste seg at 1 av 3 alderstestede var over 18 år. Vi finner lignende tall i Sverige, Danmark og Storbritannia.
Dette passer ikke noe særlig inn i asylaktivister og -organisasjoners narrativ, og derfor har de i en årrekke kjørt rene kampanjer for å diskreditere og for derved å kreve medisinsk alderstesting fjernet som verktøy. Pressen hjelper dem dessverre villig vekk, blant annet ved å la aktivistene fremstå som utelukkende faglige, uhildede eksperter. Samtidig får de «faglige ekspertene» diskreditere internasjonalt anerkjente medisinske metoder som om de ikke var det – og de blir heller ikke imøtegått med kritiske spørsmål. Denne pardansen i pressen får store samfunnsmessige konsekvenser. Men alderstesting er hverken juksevitenskap eller kontroversielt. Det mest omfattende og viktigste arbeidet i Europa foregår hos det tyske AGFAD (Arbeidsfellesskap for rettsmedisinsk aldersdiagnostikk), som har 130 tilsluttede forskere. De har gjennom 18 år utarbeidet internasjonale retningslinjer for medisinsk fastsettelse av alder, og avholder stadig konferanser for fagfolk fra hele verden. Men du kan jo prøve å søke på «medisinsk alderstesting» og AGFAD og se hvor mange artikler fra etablerte medier du får opp. Selv får jeg opp nøyaktig èn – 1 – i Aftenposten, og den har jeg skrevet selv.
Over til den norske ekspertisen og kritikken av Grøgaard. Begge deler ble presentert i norske medier som fagfolk som i spissen for tunge fagorganisasjoner som lokale avdelinger av Legeforeningen og altså Rådet for legeetikk.
Tar vi derimot en nærmere titt på de mest profilerte kritikerne som opptrådte i media under kjøret mot Grøgaard, finner vi noen særdeles bemerkelsesverdige sammentreff:
Den som klaget Grøgaard inn for Rådet for legeetikk var Nordland Legeforening, som ledes av Margit Steinholt. Hun er leder for partiet Rødt i Alstadhaug og har kommet med politiske utspill i asyldebatten mer enn en gang. Rødts mening om alderstester er tilfeldigvis denne: «I tillegg er det viktig at mindreårige asylsøkere ikke blir alderstestet på unøyaktige måter (tann- og knokkeltester) … ».
I mars 2016 var Steinholt medforfatter av en sterkt kritisk kronikk om alderstesting. En av de andre forfatterne var Svein Aarseth, som tilfeldigvis leder for Rådet for legeetikk. Samme råd tok altså Nordland legeforenings klage til følge. Den norske legeforening beskriver samme Aarseth som asylpolitisk engasjert:
«Han har vært en av initiativtagerne og jobbet som frivillig for helsetjenesten for papirløse migranter siden 2009. (…) Helsetjeneste til papirløse migranter reiser viktige medisinske, etiske og politiske spørsmål og vi er sikre på at hans engasjement for denne gruppen vil fortsette.»
En tredje som stadig var å finne i media var barnelege Ellen Annexstad, som representerer Barnelegeforeningen i Legeforeningens utvalg for menneskerettigheter, klima og global helse – et utvalg som har ovennevnte Steinholt som leder. Sammen med Aarseth har Annexstad forfattet flere kritiske felleskronikker, og en kikk på Twitter levner liten tvil om hennes asylpolitiske synspunkter.
Du snakker om tilfeldig personoverlapping! Men pressen sa ikke et pip. Ikke en gang Vårt Land og Klassekampen, som jo tydeligvis oppfatter aktivisme i asylpolitiske spørsmål som et problem, gjorde det.
Rekk opp hånden alle som tror at pressen hadde tidd stille dersom Grøgaard i tillegg til å være lege var en profilert innvandringsliberaler som i all hovedsak justerte EMA´ers alder opp, og at fagfeltet hans ble angrepet og diskreditert, mens han selv ble kritisert av et åpenlyst samrøre av leger som hadde markert seg som asyl- og innvandringskritikere både innad i egne fagforeninger og i det offentlige ordskiftet.
Du tror ikke det, nei? Ikke jeg heller.
Hvis pressen mener at det er feil med aktivister i offentlig forvaltning, så får de begynne å reagere selv når aktivismen harmonerer med deres egne synspunkter. Man skal være klar over at der det finnes mange som ikke liker eller ikke har tillit til HRS, så er det vel så mange som ikke liker eller har tillit til ARS. Så enten er aktivisme i forvaltningsorganer et problem uansett hva den går ut på eller så er det det ikke.
Det beste hadde nok vært å henvise det statsstøttede organisasjons-Norge å drive med sitt og overlate forvaltningen til fagpersoner og godt granskede sivilpersoner. Men det forutsetter selvfølgelig at sivilpersoner blir gjenstand for granskning, og at pressen gjør jobben sin og belyser problematiske praksiser – selv om de er enige med aktivismens hensikt.
Og da spørs det vel?