Det var en sorgens dag da terroren igjen rystet landet, denne gangen med et antakelig målrettet angrep mot skeive og Pride-feiring i Oslo. Frykten sniker seg inn hos de aller fleste, for hvordan kan dette skje i et av verdens mest åpne og tolerante samfunn? Mange analyser og forsøk på å forstå har kommet og vil komme, men elefanten i rommet blir sittende enn så lenge, selvsikker og fornøyd. Det er en studie verdt i seg selv, å følge med på hvordan folk unngår den, selv når de er trengt inn i et hjørne, med ryggen mot veggen.
Anders Behring Breivik og flokken
Anders Behring Breivik var en ensom ulv, men han kom fra en flokk. Nå er han bare ensom, men flokken er stadig en trussel, sa John Olav Egeland i Dagbladet, ti år etter terrorangrepet.
Høyreekstremistisk terror utføres ofte av ensomme ulver, men de tilhører en flokk. Derfor må vi forstå hva som skaper slike flokker, og hvordan vi kan forebygge at de dreper og truer samfunn og medmennesker, skrev Jonas Gahr Støre, leder for Arbeiderpartiet og Astrid Willa Eide Hoem, Leder for AUF i «Hatet som dreper» hos NRK, Ytring.
Først og fremst er det viktig å få mer kunnskap og bevissthet om hva som samler og motiverer de som dreper. Her er det tatt viktige grep, som opprettelsen av C-Rex, et senter for forskning på høyreekstremisme i 2016. Vi trenger enda mer slik forskning.Vi ser at hatet ofte rettes mot en gruppe mennesker, som har variert gjennom tidene; jøder, kvinner, homofile og andre marginaliserte grupper.
Philip Manshaus og flokken
Myten om «den ensomme ulven» tilslører at de er del av en livsfarlig flokk, skrev politisk redaktør i Bergens Tidende, Eirin Eikefjord, om Philip Manshaus etter hans forsøk på drepe så mange som mulig i en moské.
En ensom ulv, javel, men han kom fra en flokk, skrev Eivor Evenrud, førstekandidat for Rødt ved valget i Oslo, i Vårt Oslo i 2019, også om Philip Manshaus. Samtidig rettet hun pekefingeren mot nettsteder og folk hun mente sto som medansvarlige for å skape hatet som fikk Manshaus til å tippe over, og gjorde oppmerksom på at en del av disse fikk statsstøtte.
Eksemplene kunne vært mange flere, men de fleste kjenner nok til det fra før, utdelingen av medskyld i iveren etter å vise sin avsky for handlingene og gjerningsmennene ansvarlige for dem. Men hva skjer nå, etter det forferdelige angrepet mot London Pub og Per på hjørnet, mot Pride-feiring og homofiles rett til å være glade i hvem de vil og vise det? Rettes pekefingre mot noen flokk? Finnes det medskyldige som kan settes i gapestokk på torget denne gangen? Er det holdninger der ute vi må ta et oppgjør med?
Neida, ikke denne gangen. Angrepet har ikke noe med religion å gjøre, uttalte stortingspresident Masud Gharahkhani kort tid etter skytingen som kunne ha krevd en mengde liv, hvis ikke folk hadde grepet inn og overmannet gjerningsmannen, Zaniar Matapour, som allerede var kjent for PST som muslimsk ekstremist. Gharahkhani er fra Iran, kom som flyktning til Norge med familien sin, og vet godt hva religiøs ekstremisme kan gjøre med et samfunn. Det er vel egentlig grunnen til at han nå bor i Norge?
Han var ikke alene om å bortforklare flokken så fort som mulig. Ingen andre enn gjerningsmannen er ansvarlig, sa statsminister Jonas Gahr Støre til norske muslimer for noen dager siden. Tenk det, ingen flokk i sikte, samtidig som han snakker til en bestemt gruppe om manglende ansvarlighet. Glemselens slør ser ut til å lagt seg over tåkeheimen. For det er ingen hemmelighet at muslimske miljøer har hatt og har et forferdelig dårlig forhold til homofile, kvinner og andre annerledes tenkende og troende.
Islamsk Råd Norge og dødsstraff for homofile
Islamsk råd Norge (IRN) fikk for noen år siden spørsmål om hvordan de stilte seg til dødsstraff for homofili. Et enkelt spørsmål som burde kunne besvares med Ja eller Nei på stående fot, Det skulle man i alle fall tro. Men ikke for IRN, i 2008 kunne de fortsatt ikke svare fordi de ventet på svar fra Det europeiske fatwarådet. I 2011 etterlyste Sara Mats Azmeh Rasmussen et svar fra IRN, Vi venter, skrev hun i Blikk, Nordens eldste skeive magasin.
Men den gang ei, spørsmålet var nemlig såpass vanskelig at IRN ikke tok sjansen på å svare sånn uten videre.
Islamsk Råd, som representerer 60.000 muslimer i Norge, vil fortsatt ikke svare på om de er for eller imot dødsstraff for homofile før fatwarådet har sagt sitt.
– Det er veldig viktig at vi har det europeiske rådet for fatwa med oss i så vanskelige saker. Jeg er ikke for dødsstraff, men det finnes tekster i islam som enkelte tolker og forstår på forskjellige måter, så derfor trenger vi autoritetens beslutning for å ta et klart standpunkt, sier Kobilica.
Men så endelig, i august 2009, kunne IRN via daværende generalsekretær Shoaib Sultan begeistret fortelle at de nå hadde avklart det hele og at de SELVFØLGELIG ikke var for dødsstraff for homofili. Det hele var en gedigen misforståelse.
Her må vi ta selvkritikk og erkjenne en viss naivitet og manglende forståelse for hvordan utenforstående kunne tolke dette. Hensikten var imidlertid ikke, som mange synes å tro eller ynder å fremstille, å be om instrukser om hva vi skal mene, skriver Sultan.
Tenk det! Og når man først er inne på temaet statsstøtte til flokker, så bør det minnes om at Islamsk Råd Norge fikk statsstøtte i hele venteperioden. Først i 2017 kunne kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) opplyse om at statsstøtten ble holdt tilbake, men da av helt andre grunner.
IRN har vært under økende press etter uenigheter rundt og i rådet det siste året. Bruk av nikab, styretrøbbel, ugyldig oppsigelse av generalsekretæren og underslag har vært blant temaene som har ført til uro.
Dødsstraff for homofili, pyttsann! Urettmessige oppsigelser og underslag, det er noe annet det. Så hvorfor er nå forskrekkelsen så stor over at det finnes krefter blant muslimer i Norge som ikke bare ønsker homofile drept, men faktisk forsøker å sørge for at det skjer? Staten har selv sponset paraplyorganisasjonen for alle muslimer i Norge, som satte standarden. Jeg er overrasket over at det finnes noen som er overrasket, for det har ikke vært mangel på røde flagg.
Flokk eller marginalt miljø?
NRK hadde i 2007 en artikkel, Avviser ikke homo-dødsstraff, som gir en klar indikasjon på at disse holdningene ikke kun tilhører et marginalt miljø, men er mer utbredt enn som så.
Arbeiderpartipolitikeren Asghar Ali ville ikke avvise dødsstraff for homofile, under et debattmøte om homofile muslimer i Oslo. Ali var på møtet som nestleder i Islamsk råd, men var også styremedlem i Oslo Arbeidersamfunn. Han var ikke alene, heller ikke Usman Rana, styreleder i Muslimsk Studentsamfunn ønsket å svare på spørsmålet om hva han mente om dødsstraff for homofile. Den eneste som tok fullstendig avstand fra både vold og dødsstraff for homofile, var Abid Raja.
Så kan man spørre seg hvordan det står til hos menigheten , når dens ledere og overordnede organisasjoner har slike holdninger. Når ikke engang en paraplyorganisasjon som Islamsk Råd kan svare på stående fot, fordi de må få tolkning fra moderorganisasjonen som gir råd til muslimer i Europa før de kan svare, så er vel neppe spørsmålet åpent for fri tolkning for hver enkelt. Hvis ikke organisert religion kan kalles en flokk, hva kan?
Elefanten i rommet
Hver gang en terrorhandling skjer, og enten gjerningspersonene er muslimer eller høyreekstreme får vi det samme refrenget. Det er muslimer som ofre, de er målskiver for hat. Man kan altså ikke kritisere islam uten å gjøre alle muslimer til mulige ofre for hat, selv når en muslim som helt åpenbart kom fra en flokk står bak et forsøk på å drepe så mange som mulig.
Men skal man ta et oppgjør med disse meget inngrodde holdningene kan man ikke liste seg på tå, livredd for å støte noen. Muslimer skal behandles som alle andre mennesker, grupper og religioner, selvfølgelig. De tåler og bør tåle kritikk som alle andre og skal møte de samme krav fra samfunnet som alle andre. Noe annet er nedlatende, og indikerer at man ser på dem som en gruppe mennesker som ikke kan ta ansvar. Muslimer er ikke en svak minoritet, men en verdensomspennende og dominant religion med millioner av tilhengere. En minoritet i Norge, javel, men med et brorskap som strekker seg over hele verden, gjennom Umma, det islamske fellesskapet som omfatter alle som bekjenner seg til islam.
For hvert skritt vi tar bakover i frykt gir vi samtidig islam makt til å sette grenser i vårt samfunn. Frihet mistes ikke over natta, men litt og litt, umerkelig for de fleste. Og har du først begynt å gå bakover vil du før eller senere bli stående med ryggen mot veggen. Så hvem bestemmer over deg? Frykt, religion eller deg selv?
Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.