– Som ung politiker trodde jeg helt oppriktig at frihandel, internasjonalt samarbeid og globalisering som et felles gode, var objektive sannheter. At vi var enige om at handel og kulturveksling over landegrenser styrket enkeltmennesker og bygget velferdssamfunn, skriver kulturminister Trine Skei Grande i Aftenposten.
Ja, det trodde hun nok. Det er sikkert derfor hun og meningsfeller i årevis har stemplet enhver kritikk eller motforestilling som rasisme, islamofobi og alle andre ufjelge etiketter de har kommet på i farten.
Hvordan man i det hele tatt kan tro noe slikt når man for det første ikke har spurt og for det andre har delt ut verbale ørefiker til enhver som har stilt spørsmål ved de «objektive sannhetene», er et annet spørsmål, men Skei Grande har neppe noe svar, for hun var jo for opptatt med å kvele enhver opposisjon.
Som for eksempel i 2011:
Den sniker seg nesten umerkelig på oss. Ikke islamiseringen, men islamofobiseringen. Islamofobi er i ferd med å bli en stueren form for rasisme, og ikke la noen fortelle deg at dette er religionskritikk. Islamofobi handler ikke om kritikk av religiøse dogmer. Islamofobi handler om kunnskapsløshet, fordommer og skremselspropaganda, og om å fremstille muslimer som fremmede og farlige.
…
Det er en mager trøst at dette ikke er noe særnorsk fenomen. I Sverige har Sverigedemokraterna blitt valgt inn i Riksdagen. I Finland har Sannfinnene blitt et av landets største partier. I Sveits valgte befolkningen gjennom en folkeavstemning å forby bygging av nye minareter ut over de fire (!) som allerede fantes i landet. Frankrike har vedtatt forbud mot niqab på offentlig sted, selv om regjeringens egne undersøkelser viste at plagget bare ble brukt av 0,08 prosent av landets muslimske kvinner.
…
I likhet med antisemittismen har islamofobien en lang og vond historie, også på vårt eget kontinent.
Huff ja. Europeisk Den islamofobien er forresten veldig gammel, for den stammer fra 1529. Da var det kristne i Vesteuropa – uten noen som helst grunn, selvfølgelig – bekymret for at deres stater ville bli det neste målet for osmanernes erobringstokt. På ytterst fobisk vis mente man nemlig – også helt uten grunn – at hvis tyrkerne løp landet deres over ende, så ville det være slutten for kristendommen. Frykten for de muslimske osmanerne skyldtes på ingen måte det faktum at det Osmanske imperiet hadde vokst uavbrutt på grunn av krigerske erobringer i 230 år, eller at de kort før de stakk innom Wien hadde erobret Serbia og Ungarn. Rett etter det mislykkede kulturmøtet i Wien, falt også Transylvania, Valakia og Moldavia til det Osmanske riket. Kultne kristne fyrster og kirkeledere i de landene som befant seg tett ved krigsfronten i Europa pønsket følgelig ut et grusomt mottrekk: de skrev og prekte i vei om faren som truet fra det islamske øst. Det ble utgitt hauger av bøker med (negative) betraktninger om de tungt bevæpnede tyrkerne som var kommet på høflighetsvisitt til Østerrike. Selv Danmark – pføy! – som tross alt lå milevis fra Wien, holdt seg ikke for gode til å delta i den kristne islamofobien som bredte seg i Vesteuropa.
Osmanerne må ha følt seg krenket av tyskernes og danskenes viltvoksende islamofobi og bestemt seg for å vise hvor dum frykten for Fredens religion™ virkelig var, for i 1683 var de tilbake foran portene i Wien igjen. Islamofobiske østerrikere nektet imidlertid å slippe dem inn da også. På dette tidspunktet hadde dansk og tysk – for ikke å nevne østerriksk – islamofobi gått over alle grenser og attpåtil smittet den polske befolkningen, som derfor blandet seg i leken og på uforskammet vis brøt osmanernes dialogisk motiverte beleiring av Wien.
Så kulturministeren har rett; islamofobien har en lang og vond historie historie på vårt intolerante, rasistiske kontinent. Og den er naturligvis fullt sammenlignbar med antisemittismen, for hvem husker vel ikke – i likhet med landets kulturminister – alle de jødiske krigstoktene i hjertet av Europa?
Men dette er et sidespor. Over til Skei Grande Anno 2013:
– Rasisme finnes i mange deler av det offentlige ordskiftet i Norge, sier venstreleder Trine Skei Grande. Likevel er det et tankekors at betegnelsen virker ikke-eksisterende i norsk innvandringsdebatt slik professor Jon Rogstad ved Fafo hevder. Én av grunnene til det, er at det har en klar omkostning å bruke ordet. Det har Skei Grande selv kjent på kroppen.
Jepp, spør alle de som har kjent rasist-beskyldningene på kroppen hvor ikke-eksisterende denne betegnelsen har vært i norsk innvandringsdebatt. Svaret vil antagelig komme som et sjokk på fru Kulturminsteren, og det er jo ikke så rart, for det er jo ikke hun som har stått i mottagerenden.
Dette er for øvrig den samme Trine Skei Grande som hadde så trua – og ta ikke feil, for dette er religiøst så godt som noe – på sine «objektive sannheter» at hun i 2011 turnerte i landets medier med en beviselig løgn for å forsvare sitt standpunkt: – Norge har den strengeste asyl- og flyktningepolitikken i Europa, erklærte Grande. Det forholdt seg stikk motsatt, vi hadde den mest liberale både i 2009, 2010 og 2011. Og de objektive tallene lå på bordet – det var bare det at de harmonerte innmari dårlig med Skei Grandes objektive sannhet. «Objektiv» er ikke synonymt med «foretrukne», for de som eventuelt har kommet i skade for å tro det.
I 2013 jublet hun i Stortinget over NyAnalyse og den flerkulturelle avisen Utrops ubeskrivelig tynne rapport. Rapporten er så flau lesning at opphavsmannen ikke en gang vil snakke om den i dag.
– I dag la Utrop fram en evaluering av innvandring og hva innvandring tilfører Norge, som viser at vi i denne sal bl.a. har mellom 27 og 28 mrd. mer å rutte med årlig i skattepenger på grunn av innvandringa, noe som viser at den befolkninga vi får inn, har høyere utdanning enn det den norske befolkninga har, sa Skei Grande og klarte det kunststykket å komme med to grove feilaktigheter i én setning. Utdanningen er det nemlig også så som så med.
Brochmann-rapporten hadde dessuten blitt publisert to år i forveien, så Skei Grande burde – som de fleste andre – visst beskjed og tatt NyAnalyses kreative regnemetoder med en klype salt. Men troen er jo lysegrønn, sies det.
I årenes løp har det kommet flere tall og statistikker, som samtlige rokker – for ikke å si velter – kulturministerens «objektive sannheter» som at den frie flyten Skei Grande og Venstre er pådrivere for «bygger velferdssamfunn». I realiteten er det motsatt: innvandring er pådriver for økt ulikhet, økonomiske forskjeller og en så stor belastning på offentlige budsjetter/institusjoner at velferdsstaten ikke lenger er bærekraftig. Den ville måtte gjennomgå omfattende nedskjæringer og høyere egenandel for hvermannsen. Fra og med 2025 vil innvandringen koste hver eneste innbygger i Norge, nyfødte såvel som gamle tante Gerd på 97, 10.000 kroner mer i skatt i året.
De endrede realitetene på bakken endret imidlertid ikke en tøddel på kulturministerens «objektive sannhet»; for går realiteten trua i mot, så er det selvfølgelig tallene det er noe galt med. Og alle rasistene, selvsagt. Det kan vi jo ikke ha noe av, så Skei Grande sendte tekstmelding til Statistisk sentralbyrås innvandringsliberale, nå avgåtte sjef Christine Meyer:
«Jeg har grubla litt på en ting – synes SSB at det er greit å bli brukt sånn», skrev Skei Grande i tekstmeldingen, som VG har fått tilgang til. Meyer fortalte om meldingen i onsdagens høring om den betente SSB-konflikten.
«Det er knapt en rasist-mail i min innboks for tiden som ikke bruker SSB som sannhetsvitne. Synes dere dette er greit?» skrev Skei Grande videre.
Hun viste til en lederartikkel i Nettavisen hvor det står at norske politikere må fortelle hvordan de over tid skal betale regningen for «en flyktningstrøm uten sidestykke».
Brukt av ekstreme
Til VG sier Skei Grande at hun ikke er imot innvandringsregnskapet, forskning på innvandring eller at SSB forsker på det.
– Det jeg reagerte på var at ekstreme miljøer brukte SSB-tall uten at de brydde seg om å korrigere, sier hun.
Korrigere hva, egentlig? Og når sist korrigerte Skei Grande sine egne feilaktige påstander? Ha ha, er du helt dust, eller; innvandringsliberale demokrater som kulturministeren trenger aldri det, for de har alltid rett. De slåss tross alt mot illiberale, rasistiske, islamofobiske og demokratitruende ekkokamerater! Det er ikke bare-bare.
Men så er det da heller ikke forbausende at kulturministeren får seg til å skrive følgende i Aftenposten:
Selv om verdiene og svarene er de samme, har mange forklaringer endret seg.
Logikken er upåklagelig: Skei Grandes objektive sannhet er ingen sannhet, og forklaringene (og tallene) har endret seg. Men Skei Grandes svar er altså de samme; 2 + 2 er fremdeles = 5. Så det så!
Kulturministerens objektive sannhet er så objektiv og «vi» har vært så enige om den, at hun har tilbrakt store deler av sin politikergjerning med å stemple enhver meningsmotstander eller uenighet som rasisme og islamofobi. Og det stanser ikke der, for hun fortsetter i samme spor: nå er meningsmotstandere intet mindre en enn trussel mot selve demokratiet:
Disse oppfatningene blir stadig mer utfordret. Liberale verdier er under press. Flere stater og aktører er seg selv nok, og samarbeid det har tatt flere tiår å bygge opp, rives ned på sekunder. Proteksjonisme og egosentriske holdninger sender oss et halvt århundre tilbake i tid, samtidig som fragmentering av fellesskap fører til at ekkoets volum blir stadig høyere.
Demokratiet vil ikke forsvinne fra et øyeblikk til et annet, men det står i reell fare for å forvitre. Det må vi kjempe imot. Når udemokratiske krefter får forrang, beror ikke det kun på frykt eller tvilsomme holdninger, men også apati.
For de som eventuelt skulle ha gått glipp av det, så er «demokrati» nå blitt omdefinert til å bety «totalt enig i Trine Skei Grandes objektive sannhet og innvandringspolitiske syn».
Sånn ellers finnes det mange ord om kulturminister Trine Skei Grandes holdning til både demokrati og befolkning, men «objektiv» og «sannhet» er ikke blant dem. Med mindre de to ordene også er blitt omdefinert da, selvsagt.