Man skal lese mye rart før øynene faller ut og religionsviter Osamah Rajpoot gjør sitt beste for å bevise det. I Nettavisen går Rajpoot til angrep på Mahmoud Farahmand og Einar Gelius som han mener sprer løgner om islam. Hans egen virkelighetsbeskrivelse fremstår imidlertid som noe spesiell:
Den observante leser vil se at beskyttelsen av klostre og kirker og synagoger nevnes før moskeene. Dette er de versene som danner grunnlaget for forståelsen av krig i islam, altså defensive forsvarskriger, ikke for å utbre troen, men for å bevare retten til religionsfrihet fra urettmessig angrep (gjennom krigføring).
Gjennom hele sitt liv forsøkte profeten Muhammad å unngå konflikt, slik at krig kunne unngås. Gelius påstand om at aggressiv krigføring ble brukt for å utbre islam er løgn.
Jaha, ja. Da kan vi jo bare lure på hvordan herr religionsviteren vil forklare den ubestridelige kjennsgjerning at Det osmanske, muslimske imperiet vokste uavbrutt på grunn av krigerske erobringer i hele 230 år. Hele Perserriket, som slett ikke var muslimer, ble erobret i blodige kriger. I år 711 overfalt Umayyad-kalifatet – eller maurerne som de ble kalt på våre kanter – som ellers hadde sine territorier på den arabiske halvøy samt i Nord-Afrika og ble styrt fra Mekka, Europa og helt plutselig ble det som til da hadde vært deler av det kristne Spania, samt Portugal, Andorra og Gibraltar forvandlet til det muslimske Al-Andalus. De ble først hevet ut i 1492.
Vi skal riktignok huske på at de angivelig tolerante muslimene som regel ikke tvangsislamiserte kristne i de områdene de erobret. I alle fall ikke sånn med en gang. Kristne skulle bare betale en særlig skatt for å få lov til å leve i fred og/eller dyrke sin tro og vise ydmykhet overfor sitt nye herrefolk. Denne ordningen var f.eks. så vellykket for den kristne befolkningen i Konstantinopel – også et kristent kjerneområde som falt til de muslimske osmannerne i 1453 – at den kristne minoriteten lever og blomstrer der den dag i dag. Ja, religiøse minoriteter har hatt så gode vilkår under osmanerne at hele 1 prosent av Tyrkias 79 414 269 tunge befolkning i dag har en annen religion enn islam.
For øvrig bør det ikke glemmes at store deler av islams spede opprinnelse og senere utbredelse først fant sted i det som da var kristendommens kjerneland. Det er ikke slik mange, muligens takket være mangelfull historieundervisning i skoleverket, at «de kristne» trengte seg inn på og erobret «muslimenes områder» med våpen i Midtøsten – det var omvendt. Så i motsetning til hva historieløse kulturkrigere og islams propagandister påstår var de beryktede korstogene ikke angrepskriger; de var tvert i mot de defensive forsvarskrigene Rajpoot forsøker å innbille seg selv og andre at det aggressive islam bedrev.
Men tilbake til vårt eget kontinent, hvor muslimene på 1500-tallet igjen overfalt det kristne Europa etter sitt velfortjente nederlag i 1492 og denne gangen ble Ungarn, Serbia, Transylvania, Valakia og Moldavia – alle sammen bebodde, kristne områder – erobret. Alt skjedde med den blodige volden, brutaliteten og mannefallet som kjennertegner samtlige av middelalderens kriger. Og det nye muslimske herrefolkets religionsfrihet og (som Rajpoot så fromt fremhever): religionsdialog var av en så fredfull og humanistisk art at den redselsfulle Vlad III av Valakia – ellers kjent som godgutten Dracula – fremdeles regnes som en folkehelt i Romania for sin væpnede motstand mot de muslimske inntrengerne.
Det islamske krigstoget ble ikke stoppet før i 1529 og da var det faktisk trengt så langt inn i det kristne Europa at det sto utenfor Wiens porter. Det er et rimelig godt stykke unna islams egne territorier. Der ble erobrerne heldigvis stanset og det reddet sannsynligvis resten av vårt kontinent og dermed den kristne kultursfæren. Muslimene var imidlertid ikke snauere enn at de forsøkte seg igjen så sent som i 1683 og gikk på ny til angrep på Wien. Det gikk ikke bedre for dem da, heldigvis.
Vi snakker altså her kristendommens kjerneland i Midt-Østen og Europa, med deler av Spania, Andorra, Portugal, Gibraltar, Konstantinopel, Ungarn, Serbia, Transylvania, Valakia og Moldavia. Samt Perserriket. Tror religionsviter Osamah Rajpoot virkelig at Muhammeds krigerske horder ble invitert av noen av disse landene? I så fall er det ikke vanskelig å avgjøre hvem som farer med løgn om islam her – og det er ikke Mahmoud Farahmand, Einar Gelius eller øvrige seriøse islamkritikere.
Bildet over illustrerer med all ønskelig tydelighet islams opprinnelse og senere utbredelse – som utelukkende skjedde med aggressiv krigføring. Hvor kommer noen av islams talsmenns sinne og aggresjon fra, hvorfor er det umulig å foreta en åpen samtale om islam uten å bli overfalt med skjellsord og mistenkeliggjøring?, lurer Einar Gelius høflig på.
Tja, når man som Osamah Rajpoot bygger sin religiøse/kulturelle identitet og verdensanskuelse på løgner, skjønnmaling, historieforfalskning og virkelighetsfornekting sier det seg vel nærmest selv at aggresjonsnivået blir høyt når noen enten nekter å bli med på eller endatil våger å rokke ved dennes komfortable livsløgn.
Mener du at feilaktig islamsk propaganda og historieforfalskning bør imøtegås? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på nytt Vipps-nummer 918 18 142.