– Svenske myndigheter har lite kunnskap om den viktigste sosiale enheten for mange av innvandrerne som kommer til Sverige: klanen, sa journalist og forfatter Per Brinkemo i juni 2016. Han kunne like gjerne snakket om norske eller europeiske myndigheter generelt.
Brinkemo – som har skrevet den opplysende boken «Mellom klan og stat» – har i en årrekke jobbet med integrering og æresrelatert vold ved et nasjonalt kompetanseteam i Östergötland, og mener at det er viktig å forstå klanstrukturen for å lykkes med integreringen av mennesker fra klansamfunn.
Det har ikke våre respektive myndigheter eller det øvrige etablissementet det minste lyst til, og derfor er dette temaet sjelden eller aldri på dagsorden. Det kunne nemlig bli ganske så ubehagelig, for så måtte man også diskutere – eller enda verre: innse – hvilke konsekvenser det har eller kan ha for tilliten den demokratiske rettstaten og velferdssamfunnet hviler på. Så på offisiellt hold foretrekker man å heller snakke om diskriminering, rasisme og å kvotere inn innvandrere fra klanssamfunn i offentlige stillinger i alle lag av samfunnet. Hvor lurt det sånn helt uten videre er, skal vi straks se.
Det er i utgangspunktet viktig å huske på at klanstruktur ikke er et islamsk eller ikke-vestlig fenomen. Det er derfor ikke noen grunn til å la seg avfeie av rasismeanklager når man deatterer klanmentalitet og de svært store problemene disse medfører i velfungerende nasjonalstater hvis grunnleggende fundament er tillit til både stat og medborgere. Klansamfunn finnes i områder der det enten ikke finnes noen stat eller sentralmakt, eller der folk ikke stoler på noen av delene. For å overleve organiserer innbyggerne seg i klaner som fyller statens funksjoner: politi, domstol, sosial forsikring og beskyttelse. Til gjengjeld krever den absolutt lojalitet og lydighet. For det enkelte individ er dette den eneste måten å overleve på i en hard hverdag. De fleste land, også i Norden, har historisk sett fungert på denne måten.
Men i dag følger den premoderne klanmentaliteten med på lasset i form av en omfattende innvandring av grupper fra land i Afrika og det islamske Asia (heretter benevnt som R3) som er organisert på denne måten, og i fungerende og individorienterte stater som de europeiske, utgjør det et enormt problem vi antagelig bare har sett begynnelsen på. Men begynnelsen har vi utvilsomt sett; både ved valg og i offentlig forvaltning.
Ved valg ser vi det hovedsakelig ved at klanledere, moskerepresentanter eller andre samfunnsledere med R3-bakgrunn lover bort hele gruppers stemmer i bytte mot bestemte gjentjenester. Vi ser også at politikere med bakgrunn fra R3-land kjører personkampanjer overfor «egen gruppe» på denne gruppens opprinnelige språk. Store deler av disse velgerne kan altså ikke vertslandets språk og har derved ingen mulighet til å orientere seg på egenhånd i valgspørsmål. Den aktuelle politikeren og dennes støtter har således frie hender og kan si akkurat hva som passer dem fordi partikamerater og andre observatører ikke forstår hva som blir sagt eller skrevet. De lykkes som oftest med å bli valgt inn, mens noen, som i Sverige, blir knepet på fersken. De få som blir tatt er mest sannsynlig bare er toppen av et stort og farlig isfjell.
For på offisielt hold heier man tilsynelatende på utviklingen og bevilger attpåtil penger til kampanjer for å få flere i R3-miljøer til å stemme ved valg. Noen vil sågar gi utenlandske statsborgere fra R3-land stemmerett. Man hevder til og med at økte stemmer fra disse miljøene er et tegn på R3-innvandreres demokratiske integrering. Men nei, det er det ikke, det er derimot et tegn på at demokratiet blir integrert i klansamfunnet, for det er nettopp slik det som passerer som politiske valg i R3-land fungerer.
Og med mindre vi tar tak i det nå – og det så det monner – vil konsekvensen sannsynligvis bli en ødeleggende underminering av den sosiale tilliten som er helt nødvendig for at våre land skal fungere etter hensikten. Tillit tar som kjent tid å bygge opp, men går raskt å rive ned. Klanmentalitet gnager regelrett over den demokratiske rettstatens og velferdssamfunnets røtter.
I Sverige har klankulturen og dens påfølgende kriminalitet kommet så langt at det omtales som «systemtruende». Sjef for lokalpolitiet i Södertälje, Max Åkerwall, beskriver det som et parallellt system. Den synlige kriminaliteten på gatenivå er bare bunnen av pyramiden og utgjør således bare en liten del av trusselen. Over denne finnes den usynlige kriminaliteten i form av svindel med velferdsytelser og hele bransjer som domineres av organiserte kriminelle. Øverst i pyramiden finner man den direkte systemtruende kriminaliteten som siger inn i politikken, myndigheter, kommuner og offentlige etater. I Nationella Operative Avdelningens (NOA – Sveriges svar på Kripos) rapport fra juni 2017 fremgår det klart at klansamfunnet er under full utvikling landets 60 såkalte utsatte eller særskilt utsatte områder: Kriminelle klaner setter normene, og de strekker seg helt inn i politikken: kriminelle aktører sees i stadig større grad i politiske sammenhenger.
Selv NRK har fått med seg en flik av problematikken, selv om vi neppe vil se den debattert i nyhetssendinger eller på lederplass med det første. Den innvandringsrelaterte problemstillingen er jo for ubehagelig til det. Men NRK melder altså at kriminelle grupper har infiltrert politiet i Nederland. Flere titalls politibetjenter er nylig blitt suspendert eller sparket fra stillingene sine, og i en hemmelig rapport heter det at dette kan være toppen av isfjellet. Det er det sannsynligvis også.
I rapporten fremgår det at politiet over hele Nederland er infiltrert, og 19 politibetjenter har hatt kontakter i kriminelle miljø. Rapporten påpeker korrupsjon, misbruk av stilling, brudd på taushetsplikten, forsømmelse av plikt og misbruk av politiets datasystem. 40 prosent av de som er tatt for slike forhold har innvandrerbakgrunn. Til sammenligning utgjør personer med innvandrerbakgrunn bare 7 prosent av den nederlandske politistyrken.
Rapporten konkluderer med at politibetjenter med innvandrerbakgrunn blir utsatt for større press fra kriminelle fra sin egen etniske gruppe enn politibetjenter med nederlandsk bakgrunn.
Noe lignende er observert i både Danmark og Sverige. Her dreier det seg riktignok ikke om politiet, men om offentlig tjenestepersonell som enten lekker informasjon til egen klan eller hjelper «sine egne» eller andre fra samme etniske gruppe i offentlig forvaltning. De siste årene har flere saksbehandlere på Migrationsverket i Sverige blitt tatt for å gi «sine egne» – enten på bakgrunn av tilhørighet i samme gruppe eller for penger – oppholdstillatelse på falsk grunnlag.
Her i Norge bør det være nok å minne om Drosjesvindelsaken, hvor tre av fire involverte hadde pakistansk bakgrunn. Nettverket unndro 625 millioner kroner fra beskatning, samtidig som de systematisk støvsugde velferdssystemet for uberettigede ytelser. Når så mange fra én etnisk gruppe er involvert, må ekstremt mange i samme gruppe ha visst om den grove økonomiske kriminaliteten – uten å varsle. Hvorfor? Svaret er klanmentalitet.
Det finnes også en rekke tilfeller hvor drosjenæringen har operert som rene etterretningstjenesten for familier på jakt etter jenter og kvinner som har rømt hjemmefra eller søkt tilflukt på krisesenter. Kroneksempelet på slik virksomhet er drapet på Ghazala Khan i Danmark i 2005. Hun var på flukt fra familien, men ble skutt og drept på åpen gate av sin egen bror etter å ha blitt oppsporet av et nettverk av drosjer.
I Danmark vet man i tillegg at personer med bakgrunn fra klansamfunn i offentlig forvaltning hjelper egne grupper å finne kvinner på flukt og/eller gir ut fortrolig informasjon om dem. Kvinner det offentlige hjelper bort fra en voldelig familie og eventuelt gir hemmeligstemplet oppholdssted, har dermed ingen beskyttelse: – Mange blir funnet fordi familien har kontakter i det offentlige. Og disse kontaktene kan så lett som ingenting finne ut av hvor en kvinne oppholder seg hvis de bare har personnummeret hennes, opplyste leder av Vestegnen Indvandrer Kvindecentret Hakima Lakhrissi i 2015. Senteret har hjulpet mange hundre kvinner i æresrelaterte konflikter. Juridisk rådgiver Khaterah Parwani for Exitcirklen, som også hjelper jenter og kvinner som er utsatt for psykisk vold og religiøs sosial kontroll, har erfart det samme. Parwani kjenner personlig til minst ti kvinner som søkte tilflukt fra ektemann og familie på de mest bortgjemte steder, men likevel ble funnet. Det skjedde ved hjelp av offentlige ansatte med tilgang til Danmarks svar på Folkeregisteret. Flere av kvinnene fikk i ettertid vite av familien at de oppsporet dem gjennom informanter i teleselskaper og kommuner som brukte arbeidsplassens registre for å finne dem. Prosjektleder for rådgivingstjenesten Etnisk Ung, Susanne Willaume Fabricius, hadde samme erfaring: unge som forteller om familier som har nettverk med adgang til CPR-systemet, som er Danmarks svar på Folkeregisteret.
Fabricuis påpeker et viktig aspekt av klanstrukturen: Den fostrer nemlig blind lydighet fra medlemmene og når voldstilbøyeligheten i tillegg er høy, har klanen således sine pressmidler mot alle som ikke føyer seg; det kollektive presset er så stort at det er tilnærmet umulig å si nei når familien krever av en offentlig ansatt fra samme klan at han/hun skal utlevere fortrolige opplysninger.
At offentlig ansatte lekker fortrolige opplysninger er heller ikke ukjent i Norge. I 2009 avslørte f.eks. VG at 19 sykehusansatte hadde fått advarsler, kritikk eller avskjedigelse som følge av journalsnoking og/eller spredning av fortrolige opplysninger. – Dette er trolig bare en liten topp av et gedigent isfjell, sa seniorrådgiver Cecilie Rønnevik i Datatilsynet. Avdelingsdirektør Gorm Grammeltvedt i Statens helsetilsyn bekreftet beskrivelsen. Flere av sakene VG fant dreide seg om snoking i minoritetsmiljøer. Nordafrikanske «Nadia», som selv hadde opplevd at uvedkommende gikk inn i hennes pasientjournal, fortalte at hun kjente til både helsesekretærer og sykepleiere med minoritetsbakgrunn som ivrig snoker i journaler, og sprer opplysninger som kan være direkte ødeleggende for jenter/kvinner i disse miljøene. Det samme er tilfelle i Sverige.
Det er derved fire store, grunnleggende problemer ved klankulturens gjenkomst og tausheten som omgir den. Den eter samfunn og dens institusjoner som er basert på tillit til frokost, den infiltrerer og tilegner seg illegtim makt, den utgjør en reell trussel mot enkeltindivider og den sørger for at R3-innvandrere holder seg i folden. Den utgjør dermed et integreringshinder, for hvordan skal vel et individ som er født og oppvokst med klankultur kunne integrere seg i et land og et fellesskap når vedkommende ikke kan stole på staten og fellesskapet? Og selvfølgelig gjør de ikke det; de vet hvordan klankulturen fungerer og de vet at klanens lojale tjenere finnes i både stat og offentlig forvaltning. De vet også at fellesskapets toneangivende representanter, politikere, medier og øvrig eliter, helst ikke vil ta fatt i problematikken.
Og hva med ansatte fra R3-land? Det enkelte individ kan godt ha de beste hensikter, men klanens kollektive press er skyhøyt. Og rent bortsett fra eventuelle underliggende trusler om vold, så er de ofte født og oppvokst til lojalitet mot klanen/storfamilien og det er ikke så lett å stå imot. Heller ikke risikoen for å bli utstøtt av familien/»eget miljø». I flere saker har vi også sett at presset ikke bare kommer fra klanen som er bosatt i Europa, men også fra klanen i opprinnelseslandet. Hvem taler de utsatte individenes sak og beskytter dem mot et utilbørlig press for å bryte tjeneste- og taushetsplikt til klanens favør? Ikke landets ledelse, medier og øvrige toneangivende miljøer, i hvert fall.
Unge som er født og oppvokst i europeiske land er de første ofrene for myndighetenes manglende evne eller vilje til å ta fatt på problemstillingen. De vet hvordan det hele fungerer, og de vet også at staten hverken kan eller vil beskytte dem hvis eller når de havner i kryssilden mellom statens og klanens krav til dem.
Så hvorfor vet tilsynelatende ikke staten – og toneangivende medier og kommentatorer – dette? Hvis man ikke vet at R3-land stort sett er klanbasert, er man rett og slett inkompetent, og så inkompentent er det faktisk svært få som er. Hva visste myndighetene på forhånd før de åpnet grensene for en massiv innvandring fra disse landene? Fantes det noen konsekvensutredninger? Fra Sverige vet vi – takket være den svenske Riksrevisjonen – at det ikke gjorde det. Siden våre skiftende regjeringer aldri har lagt frem noen utredninger (en jobb for vår riksrevisjon, kanskje?), tyder mye på at det ikke finnes noen her til lands heller.
Men nå ser vi det altså i praksis, så det finnes ingen unnskyldninger lenger. Med mindre myndighetene har oversikt og en plan for hvordan klanmentalitet og påfølgende illegitime makts utbredelse skal imøtegås og stoppes, bør de som et minimum slutte å kvotere inn R3-innvandrere, spesielt nyankomne, i styre og stell. Deretter må selve problemstillingen på dagsorden. I møte med den giftige klankulturen er det nemlig lite å tape, men alt å vinne.
Likte du det du leste, eller mener at det er viktig at noen forsøker å sette ord på vanskelige problemstillinger og at det trengs uavhengige alternativer til de etablerte mediene? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.