Sentrum for asymmetriske trusler- og terrorismestudier ved den svenske forsvarshøyskolen har utgitt studien «Antagonistiske trusler og disses påvirkning på lokalsamfunnet», som konkluderer med at klankulturell, organisert kriminalitet er en trussel mot selve samfunnsinnretningen. – Kriminelle gjenger er et mye større problem for Sverige enn terrorgrupper, sier Henrik Brun, en av forskerne bak studien, til Expressen.
Klanbasert samfunnstrussel
Studien bekrefter tidligere rapporter fra lokalpoliti og Nationella Operativa Avdelningens (NOA, Sveriges svar på Kripos) at den fremvoksende organiserte og svært voldelige kriminaliteten i Sverige er klansbasert.
Sverige har i dag over 60 etablerte – og voksende – såkalte paralellsamfunn. Det er ikke noe lite problem, for det bor og arbeider over en halv million mennesker i disse områdene. Men stadig færre tar kontakt med politiet og enda færre våger å vitne. Istedet overtar andre rettsstrukturer fra klanssamfunn i Afrika og det islamske Asia (R3-land): klanledere og eldre «med god anseelse i miljøet» fungerer som meglere eller dommere i konflikter. – Enkelt sagt kan vi si at det skyldes at disse gruppene stammer fra samfunn der det ikke finnes en fungerende stat, sier forsker og analytiker Hans Brun.
Disse nettverkene har tilgang på mye penger og er betydelig mer sofistikerte enn hva terrorgruppen IS er i Sverige, fortsetter han, og forklarer at de kriminelle nettverkene påvirker innbyggerne og det lokale næringslivet, delvis gjennom vold og trusler og delvis med ulike sosiale kontrollmekanismer. De siste er særlig rettet mot jenter og kvinner.
Klanene er idag altså blitt så store og mektige at de påvirker hele boligområder og bydeler. For eksempel viser en kommunal rapport fra de innvandrertette forstedene Tensta, Rinkeby og Hjulsta i 2016 at der det før bare var familien og slekten som utøvde den sosiale kontroll over jenter, er det nå hele områder. I mai viste en hemmeligstemplet politirapport om Norrby i Borås at bydelen kontrolleres av fire nettverk, som er basert på vennskap, slektskap, religion og etnisitet. I denne bydelen våger ikke øvrige innbyggere å varsle politiet eller anmelde kriminalitet av frykt for represalier. Politiet vedgår åpent at religion og æreskultur spiller en stor rolle i situasjonen. Norrby er et fullt utviklet parallellsamfunn, og området preges av en sterk sosial kontroll av kvinner basert på begge deler.
Problemet nedarves fra generasjon til generasjon
Klankulturen og dens påfølgende kriminalitet har faktisk kommet så langt at den omtales som «systemtruende» i Sverige. Sjef for lokalpolitiet i Södertälje, Max Åkerwall, beskriver det som et parallellt system. Den synlige kriminaliteten på gatenivå er bare bunnen av pyramiden og utgjør således bare en liten del av trusselen. Over denne finnes den usynlige kriminaliteten i form av svindel med velferdsytelser og hele bransjer som domineres av organiserte kriminelle. Øverst i pyramiden finner man den direkte systemtruende kriminaliteten som siger inn i politikken, myndigheter, kommuner og offentlige etater. I NOAs rapport fra juni 2017 fremgår det klart at klansamfunnet er under full utvikling: Kriminelle klaner setter normene, og de strekker seg helt inn i politikken hvor de påvirker lokale beslutningstagere. Kriminelle aktører sees i stadig større grad i politiske sammenhenger.
Klanenes makt gjør at innbyggerne ikke vil samarbeide med svenske myndigheter, enten fordi de blir truet eller får en form for belønning. Mye tyder også på at barna som vokser opp i disse områdene rett og slett blir oppdratt til å se seg selv som en del av klanen, ikke det svenske samfunnet. Store deler av den observerte adferden i Sverige – og i mindre, men stadig mer tydelig grad i Norge – er nemlig typisk for æres- og klankulturell mentalitet: det gjelder å opptre så aggressivt som mulig for å sette seg i respekt, som i klanssamfunn betyr frykt. Terskelen for vold er like lav som aggresjonen er høy. De får det et sted fra, og mye tyder på at det er oppdragelsen fra fremmedgjorte foreldre som fysisk har forflyttet seg fra klanssamfunn i den tredje verden, men mentalt oppholder seg der fremdeles.
For problemene går i arv, de unge får mentaliteten sin et sted fra og alt tyder på at det først og fremst er i hjemmet og deretter i den sosiale konteksten som hersker i disse områdene. De er barn av foreldre – og vokser opp i et nærmiljø – som ikke stoler ikke på landets myndigheter og derfor gir denne mistilliten videre. Problemet nedarves dermed fra generasjon til generasjon. Den kriminelle strukturen i det svenske myndigheter kaller «utsatte områder» er således bygget opp gjennom generasjoner og har fått utvikle seg i fred over flere tiår, frem til det nå eksisterer en helt alternativ sosial orden. Voldsparaten er alarmerende høy. Mange av barna blir regelrett oppdratt til ikke å samarbeide med politiet og heller danne en enhetlig front mot svenske myndigheter. Selv små barn oppfører seg provoserende overfor politiet og da særlig overfor kvinnelige betjenter. Adferden forverres i takt med at de blir eldre. Når politiet forsøker å pågripe noen i disse områdene, samler store folkemengder seg raskt og forsøker å befri vedkommende. Politiet blir jaget med steinkast, spark og slag. Situasjoner som tidligere ble løst av en patrulje, krever i dag to til fire patruljer.
Klaner er også territorielle; de inntar, befester og utvider «eget territorium» der de ser sitt snitt til det. Myndigheter og/eller næringsliv og grupper klanene ikke vil ha i sine nabolag, jages ut, enten ved trakassering eller vold.
Klankultur er klankultur er klankultur
Og som vanlig er det ikke noe særsvensk eller -norsk fenomen, selv om både politikere og politiledelsen støtt forsøker å fremstille problemene som det. Det alltid noe galt med storsamfunnet; det er for lite politi, for rasistisk politi, for små velferdsytelser, for lite inkludering, for få sosionomer, for mange sosionomer, for mye «hatprat», for mye «islamofobi», for slemme politikere eller politiske partier, for lite forståelse, for få minoriteter i politikken eller media, for få rollemodeller og så videre og så videre.
Men det vi ser utfolde seg i Sverige og så smått i Norge er ganske enkelt klassisk klankultur dens fysiske manifestasjoner. Og det ville både politikere og politiledelsen visst hvis de bare hadde giddet å sette seg litt inn i hvordan samfunnene arter seg i landene den storstilte asylinnvandringen kommer fra. Den fremvoksende, kriminelle klankulturen har lite eller ingenting med enkelte europeiske lands forhold å gjøre; den er den samme hvor enn den viser seg.
– Det finnes trekk av det i mange vestlige land der man har tatt inn nye grupper. Det er egentlig koblet til globalisering – vi får store folkeforflytninger og det medfører i sin tur at vi får nye former av kriminalitet, nye foreteelser som vi ikke riktig forstår. Man skal ikke glemme bort at Sverige ifølge mange forskere er et veldig ekstremt land, sier Brun, og viser til at svenskene er veldig sekulære og i likhet med nordmenn har ekstremt høy tiltro til myndighetene og samfunnsordningen vår. – Vi har veldig lavt nivå av korrupsjon. Det gjør at det vi anser for å være normalt er veldig unormalt for mange andre mennesker, fastslår han. Klankulturen er en reell trussel mot alt dette – både tillitskulturen velferdsstaten hvilker på og selve demokratiet og rettsstaten – for den eter seg inn i både forvaltning og politikk.
Brun kaller det «insiderproblematikk» eller «trusselen innefra». – Det ser vi innom politiet, tollen og rettsvesenet. Det finnes tilfeller der individer faktisk har solgt opplysninger fra ekstremt følsomme databaser, som absolutt ikke skal komme i omløp hos feil personer. Det skyldes at vi ikke har etablert en sikkerhetskultur, konstaterer Brun.
Berøringsangste myndigheter og trusselen innenfra
Det skal være sikkert og visst at vi ikke har. Istedet sitter bevisstløse myndigheter og ivrer for å rekruttere nettopp minoriteter fra klanssamfunn inn i både politikk, forvaltning, rettsvesen, politi, sikkerhetstjenester og militære. Verre enda: man får ikke snakke om en den potensielle trusselen dette utgjør. Det er bare noen uker siden fire politibetjenter i Frankrike ble drept på sin egen arbeidsplass av en islamsk, radikalisert kollega og som mange hadde sendt bekymringsmeldinger om. Politiledelsen og øvrige myndigheter ville derimot ikke høre på det øret. Mannen, en opplagt sikkerhetstrussel, hadde derimot full tilgang til hemmeligstemplet informasjon.
Et annet eksempel på at klankulturen eter seg inn i majoritetssamfunnet er en rapport fra Nederland som viser at kriminelle grupper har infiltrert landets politistyrke. Av rapporten fremgår det at politiet over hele Nederland er infiltrert, og at 19 politibetjenter har hatt kontakter i kriminelle miljø. Rapporten påpeker korrupsjon, misbruk av stilling, brudd på taushetsplikten, forsømmelse av plikt og misbruk av politiets datasystem. 40 prosent av de som er tatt for slike forhold har innvandrerbakgrunn. Til sammenligning utgjør personer med innvandrerbakgrunn bare 7 prosent av den nederlandske politistyrken. Rapporten konkluderer med at politibetjenter med innvandrerbakgrunn blir utsatt for større press fra kriminelle fra sin egen etniske gruppe enn politibetjenter med nederlandsk bakgrunn.
Når innbyggerne blir reddere for å anmelde eller vitne, påvirker dette hele rettsapparatet. Det kan til og med gjelde småkriminalitet, men folk unngår å vitne fordi det oppleves som både farlig og ubehagelig. Brun mener at rettssystemet må rustes opp, og at man må innføre obligatoriske sikkerhetssamtaler for å gjøre ansatte i rettsvesenet bevisst på at det finnes mennesker som har interesse av å kjøpe eller true seg til informasjon. Personell i sosialtjenestene, borettslag og offentlige anklagere bør kunne fatte beslutninger i arbeidgiverens nanv og ikke sitt eget, for slik å avlaste det personlige trykket enkeltindivider kan oppleve, sier Brun.
I tillegg må nye kriminalitetskategorier opprettes. Brun forteller at erfaringer viser at det i stor grad forekommer at folk blir tilbudt belønning eller erstatning for ikke å bidra til politiets etterforskning. Dette er i dag ikke rubrisert som bestikkelse, men det bør det, mener han.
Hva med å ligge litt i forkant?
– Omverdenen forandres og det påvirker et globalisert land som Sverige ganske mye. Da må være politikere og myndigheter være beredt til å skape nye redskaper eller nye arbeidsmetoder for å kunne beholde det som vi verdsetter i Sverige, konstaterer Henrik Brun.
Svenskene har med andre ord begynt å få øyenene opp for den trusselen klanbasert kriminalitet utgjør. Forfatteren og integrasjonsmedarbeideren Per Brinkemo, som i en årrekke har jobbet med integrering, klankultur og æresrelatert vold, mener imidlertid at Sverige bare har sett begynnelsen på en mye verre utvikling.
I Norge er vi tross alt så heldige at vi bare sett begynnelsen på begynnelsen, og har resultatet av svenske myndigheters vanvittige innvandringspolitikk og påfølgende berøringsangst som et skrekkens eksempel å lære av. Her har vi fremdeles et vindu for å ruste opp vår tillitsbaserte rettsstat og ditto demokrati for å møte den trusselen vi allerede ser konturene av.
For det står vel ikke i den norske regjeringen og politiledelsens arbeidsbeskrivelse at de plikter å alltid halse etter utviklingen?