Diskrimineringsnemda har behandlet saken om muslimske «Josef» – som ikke fikk fortsette som vikar ved Ekeberg skole fordi han nektet å håndhilse på kvinner og å utføre arbeidsoppgaver som strider mot hans religiøse tro – og gitt skolen medhold: «Josef» ble ikke diskriminert.
Nemda fastslår imidlertid at «Josef» ble forskjellsbehandlet på grunn av religion, men flertallet mener at forskjellsbehandlingen var «saklig, nødvendig og forholdsmessig» med denne begrunnelsen:
Dersom en skulle tillegge konservativ praksis innenfor en religion avgjørende vekt, ville dette kunne være uheldig for en ønsket samfunnsutvikling. Bakgrunnen for at likestilling mellom kjønnene som ideal står såpass sterkt i Norge, er blant annet at religiøs konservatisme har måtte vike ved konflikt, uttaler nemndleder i saken, Ivar Danielsen.
Den uttalelsen bør om ikke annet gjøre «Josef» glad, for han verdsetter og praktiserer jo religiøs forskjellsbehandling selv – i den grad at han forsøker å prakke det på alle andre.
Saken ble offentlig kjent gjennom Dagsavisen i en artikkel som flommet over av sympati for den fundamentalistiske lærervikaren, og leder i Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) Akhenaton Oddvar de Leon støttet «Josefs» klage til Diskrimineringsnemda. Likestillingsombud Hanne Bjurstrøms mente på sin side at «vi» må være åpne for kvinnediskriminerende praksis:
– Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men det er mange måter å gjøre det på. Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, istedenfor å håndhilse. Vi må være åpne for at det finnes andre måter, sier Bjurstrøm.
Det er naturligvis motsatt; et samfunn som er så opptatt av likestilling at det holder seg med et eget ombud, bør ikke så mye som åpne døren på gløtt for den arkaiske, seksualiserte tankegangen som ligger bak «Josefs» atferd. For det er selvfølgelig den folk steiler av – og det med rette. «Josef» er en vaskeekte representant for tankegangen som ligger bak kjønnssegregering, tildekning av kvinner og det påfølgende, ytterst usunne synet på kropp, kjønn og sexualitet. Det er ren misogyni, for det reduserer kvinnen til en til enhver tid tilgjengelig dåse på to bein, og mannen til et biologisk rovdyr med reptilhjerne. Kort sagt: «Josefs» religiøst og kulturelt betingede menneskesyn frontkolliderer med alt vi som samfunn står for.
«Josefs» selvvalgte verdensanskuelse fremgikk klart og tydelig i en bisetning hverken OMOD, Likestillingsombudet eller Dagsavisen fant det verd å hefte seg ved eller fikk dem til å innta en noe mer kritisk holdning: Den religiøse lærervikaren unnlater å ta kvinner i hånden i hånden for «å skape færre fristelser». En voksen mann som blir fristet av det som er en normal omgangsform og dagligdags kroppskontakt i landet han har bosatt seg i, er åpenbart så sexfiksert at det spørs om han i det hele tatt er egnet til å være i nærheten av andre menneskers barn under obligatorisk skolegang.
Denne tankegangen er dessverre fremherskende i en rekke islamske land, og hvem synes det er en god idè å la den vokse frem her? Ikke flertallet i Diskrimineringsnemda, i alle fall.
De Leon er – ikke overraskende – fortørnet over utfallet.
– Utrolig, sier leder i Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) Akhenaton Oddvar De Leon.
– Jeg er overrasket over at vi ikke fikk medhold overfor skolen, sier han.
Det er han nok, og legg merke til bruken av «vi» her. Men i motsetning til OMOD og De Leon, er det mange som mener at kvinnefiendtlige, religiøse bøller ikke har krav noen slags forkjørsrett i samfunnet og avviser de sammes gjentatte forsøk på å normalisere fiendtlighet og seksualisering av kvinner. Særlig islamistiske aktivister har i årevis vært på offensiven når det gjelder sekulære kjøreregler i samfunnet og gått løs på hevdvunne prinsipper, rettigheter, friheter, likeverd. Alt for ofte får de medhold på grunn av samfunnsinstitusjoners velmenende toleranse for intoleranse.
Men offensiven slo feil i dag, og det er en liten, men viktig seier for kvinner i vårt likestilte samfunn.
Tør vi håpe på flere tilbakeslag for de religiøse, kvinnehatende bøllene og deres medløpere i den statsfinanserte antidiskrimeringsbransjen?