I forbindelse med en artikkel om støynivået i islamdebatten og hvorvidt islam bør ansees som en privatsak eller ikke, kom man tilfeldigvis over en typisk slik debatt fra 2015. Den medførte en storm av kritikk, både fra enkeltpersoner, politikere og (særlig) media på lederplass. Når man står midt i noe slikt blir trykket ofte så høyt at man ikke får med seg alle detaljer. Desto mer interessant er det å se på den i ro og mak i ettertid. Avslørende er det også – for det vi i denne artikkelen kan kalle (for å skille mellom de to sidene i debatten og i mangel av et bedre ord:) «islamforsvarerne».
De har et slående trekk: en særdeles uhederlig debattstil, hvor de gjennomgående feilfremstiller eller underslår de meningene eller motivene motparten selv har redegjort for. Men hvis deres egen sak er så god, og motparten tar så feil, hvorfor gjør de det?
Saken som ikke kom fra det blå
I mai 2015 var det et åpent brev fra Human Rights Services (HRS) Jeanette til daværende nestleder i det som var landets største parti, Hadia Tajik, som utløste den massive indignasjonen fra det politiske, kulturelle og mediale Norge. Jeanette krevde svar på om hun hadde giftet seg av fri vilje og kjærlighet, og stilte spørsmål om hun offisielt stilte seg bak at muslimske jenter kan ekte ikke-muslimer.
Norsk-pakistanske Jeanette var i sin tid den første som sto frem og fortalte om sine erfaringer fra et arrangert ekteskap, som ble gjennomført med tvang, som 16-åring. I realiteten gjorde foreldrene henne til en sexslave som 16-åring, og først etter tre år lyktes hun i å rømme til et krisesenter. Familien truet med å drepe henne, og hun måtte leve på skjult adresse. – Jeg opplevde ikke at foreldrene mine arrangerte ekteskapet mitt. Jeg opplevde at de arrangerte min voldtekt, sa hun senere.
På denne bakgrunnen var brevet sint i formen, og landets «islamforsvarere» hyperventilerte. At det gikk an å være så frekke som HRS/Jeanette og tillate seg å spørre om Tajiks privatliv på den måten! Så krenket på Tajiks vegne ble «islamforsvarerne» at de suverent så bort fra årsaken, hvilket fremgikk klart i teksten, til at brevet ble skrevet.
I september 2012 uttalte nemlig Tajik følgende til Dagens Næringsliv (gjengitt i Finansavisen):
Prinsipielt mener jeg at det å arrangere ekteskap er like legitimt som det å forelske seg og gifte seg på den måten.
Da hun sa det, var Hadia Tajik ikke bare en privatperson og stortingsrepresentant: hun var landets kulturminister.
Uttalelsen ble gjengitt i en Dagblad-artikkel i april 2015, og da Jeanette kom over den, satt hun seg til tastaturet. Reaksjonen kom øyeblikkelig, og med unntak av Tajik selv, gikk det åpenbart en kule varmt for de fleste.
Bevisst eller ubevisst forvrengning av budskapet?
– Frontalangrep på Hadia Tajik som menneske og muslim», vrælte Aftenposten på lederplass. Men nei, hvis det var et frontalangrep, så var det på Tajik som en av landets mektigste politikere og hennes uttalelse om en ekteskapstradisjon som skaper store personlige lidelser for jenter som Jeanette.
«HRS utgangspunkt synes å være at det bare finnes én form for islam, og at alle muslimer er pålagt å leve nøyaktig etter Koranens bokstav og i detalj etterleve profeten Muhammeds eksempel. Men slik de færreste kristne lever etter Bibelens bokstav, lever muslimer flest ikke etter Koranens bokstav. Hverken skribenten på rights.no eller HRS synes å ha oppdaget at islam er mangfoldig, og at muslimer er mangfoldige mennesker», fortsatte man ufortrødent.
Men jo da, i motsetning til de etablerte mediene, så var og er både Jeanette – hun er tross alt en eksmuslim – og HRS fullt klar over at muslimer er mangfoldige mennesker. Men islam er ikke det. Når det gjelder forbudet mot at muslimske kvinner kan gifte seg med ikke-muslimske menn er islam tvert i mot helt entydig. Samtlige av de fire anerkjente lovskolene innen islam sier at slike ekteskap er forbudt. Det får selvfølgelig alvorlige konsekvenser for muslimske kvinner verden over, også i Norge.
Vi vil jo ellers at politikere skal være gode rollemodeller og jubler når de fremstår som det, så hvorfor skulle ikke jenter som Jeanette kunne mene at kulturministeren – på bakgrunn av sin egen uttalelse fra 2012 og særlig siden hun selv hadde gått mot strømmen – ha rett til å forvente at hun sto frem med sitt valg i et spørsmål som alle, Aftenposten unntatt, vet at skaper store vansker for svært mange muslimske kvinner?
Å finne på ting ingen har sagt
Nettavisen hadde gravd frem en professor og samfunnsviter Anders Todal Jenssen, som først og fremst mente at det var en privatsak. Men når Tajik som kulturminister uttaler seg offisielt om en ekteskapsform som medfører store problemer for unge muslimer i Vesten og Den islamske verden, så er det nettopp ikke en privatsak. Da er hennes private valg relevante. Det synes vi jo alle når det gjelder f.eks. Ap-sjef Jonas Gahr Støre når han snakker varmt om felleskapsløsninger som det offentlige helsevesenet, men selv benytter private helsetjenester. Eller når når han mener at alle bør benytte offentlige skoler, men velger privatskoler for sine egne barn. Hvis Hadia Tajik ikke er omfattet av den regelen for liv og lære som gjelder for absolutt alle andre, spesielt politikere, så er det de som tydeligvis mener dette som må redegjøre for hvorfor, ikke omvendt.
Jenssen hadde mer å si: – Det er noen prinsipielle viktige sider knyttet til dette. Men da må jo de som forlanger et svar her mene at muslimsk lov står over norsk lov, og da får de godtgjøre det. Jeg synes ikke det er en rimelig tolkning av hva islam handler om, og sånn sett mener jeg det er ganske meningsløst å ta perspektivet til de mest ytterliggående islamistene i en slik debatt, sa han.
Men nei, det var det faktisk ingen som mente. Og igjen: det er ikke «de mest ytterliggående islamistene» som mener dette. Det er hovedstrømsislam, og den er helt entydig i dette spørsmålet. Det er også en helt alminnelig og ubredt holdning i muslimske miljøer i Norge, hvilket vi snart skal se.
– Har hun satt seg selv i en vanskelig situasjon siden hun har giftet seg med en ikke-muslim?, spurte Nettavisen i et forsøk på å være kritiske til Todal Jenssen.- Noen prøver å sette henne i en vanskelig situasjon, svarte han.
Igjen er svaret nei, «noen» gjorde ikke det. Tajik satt seg selv i en vanskelig situasjon da hun i egenskap av kulturminister uttalte at arrangerte ekteskap er like legitime som ekteskap basert på forelskelse.
Uproblematisk å legitimere kollektivets vilje på bekostning av indivdet?
For arrangerte ekteskap er en kollektiv affære som ivaretar familien(e)s interesser, ikke individets. Sistnevnte forventes bare å underordne seg familiens ønsker og behov. I et liberalt demokrati bygget på indvidets frihet, er arrangerte ekteskap derfor ikke like legitime som ekteskap individer selv velger. Det hevdes forresten stadig at det er stor forskjell på arrangerte ekteskap og tvangsekteskap, men den første praksisen er grunnlaget for den siste og når man er oppdratt fra barnsben av til å underordne seg slektens avgjørelser og ønsker, er det god grunn til å stille spørsmål ved frivilligheten også hva arrangerte ekteskap angår. Arrangerte ekteskap er ganske enkelt en strukturelt undertrykkende anakronisme og skal som sådan ikke legitimeres i et liberalt samfunn med likestilling.
Så enkelt, så vanskelig. Men til å vite så lite om islams entydige forbud i dette spørsmålet, var det ikke desto mindre mange som mente veldig mye. At Jeanettes brev var basert på Tajiks egen uttalelse var nå helt utelatt fra debatten, og ble da heller overhodet ikke nevnt at noen av dem som gikk til motangrep på Tajiks vegne. Så kan vi jo bare lure på hvorfor.
Lena Larsen: Ytterliggående islamist, fundamentalist eller HRS-ansatt?
Over til VG, hvor samfunnsdebattant Bushra Ishaq, forfatter Amal Aden, religionshistoriker Lena Larsen og student Muniba Ahmad slo på stortrommen under overskriften «La Hadia være norsk». Her het det [min uth.]:
I et åpent brev til Tajik på Human Rights Services hjemmeside kreves det svar på spørsmål man neppe kunne forestille seg å stille andre politikere. Dette kun på grunnlag av at Hadia Tajik er en politiker som tilfeldigvis også er muslim.
Nei igjen; ingen krevde svar «kun på grunnlag av at Hadia Tajik er en politiker som tilfeldigvis også er muslim». Jeanette og HRS krevde svar på grunnlag av en uttalelse hun selv, som kulturminister, hadde kommet med om nettopp ekteskap.
– Til tross for bildet som males av muslimer stadig vekk, er vi ikke en gjeng haram-politi som går rundt og venter på neste person vi skal ta. Den rollen ser det ut til at Human Rights Service har inntatt, skrev de fire videre, noe som burde påkalt en viss skepsis hos både medier og publikum da det tross alt kom fra en kvartett som omfattet Lena Larsen.
Som i egenskap av leder for Islamsk Råd Norge hadde dette å si til NRK i forbindelse med drapet på svensk-kurdiske Fadime i 2002 [min uth.]:
Jeg har ingen generell oppskrift på hva som bør gjøres når en muslimsk kvinne ønsker å gifte seg med en mann av en annen trosretning, sier lederen av Islamsk Råd i Norge, Lena Larsen. Larsen sier at islam ikke tillater ekteskap mellom muslimske kvinner og ikke-muslimske menn. Ekteskap mellom muslimske menn og ikke-muslimske kvinner derimot, er det ikke noe forbud mot, forklarte Larsen i forbindelse med et møte mellom muslimske imamer i Oslo lørdag kveld.
…
Det vil være en krise dersom en muslimsk kvinne vil gifte seg med en ikke-muslimsk mann, sier Larsen og gjentar at det ikke finnes noen standardløsninger i slike tilfeller.
Jepp, alle skjønner nok nå at ekteskap mellom muslimske kvinner og ikke-muslimske menn er helt, helt uproblematisk? At det ikke skulle være det er noe tull kun ytterligående islamister hevder eller noe HRS bare finner på fordi de hater muslimer eller noe sånt.
Når korrekte meninger trumfer ukorrekte sannheter
Interessant nok lenket Aftenpostens lederredaksjon til nettopp denne artikkelen i sin egen, hvor de altså hevdet at påstanden ikke kom fra «fundamentalistiske, bokstavtro muslimske kretser, slik man kanskje kunne tro, men altså fra Human Rights Services (HRS) nettsted, rights.no». IRN og Larsens offisielle syn på saken var bare et google-søk unna, men selv det var tydeligvis alt for langt unna for en annengradsforkrenket lederskribent i landets største avis.
Utgangspunktet for Jeanettes åpne brev – Tajiks egen uttalelse, i egenskap av kulturminister – ble altså underslått og etterhvert usynlig i den offentlige debatten, som ble ført i riksavisenes debattspalter. Som ansvarlig redaktør fikk undertegnede gjentatte spørsmål fra flere medier om ikke en beklagelse var på sin plass? Men det var ikke det; Jeanettes brev var riktignok sint – hun har nemlig grunn til å være sint – men faktuelt korrekt om islams og alt for mange muslimers holdning i ekteskapsspørsmålet. Og Hadia Tajik legitimerte vitterlig, helt av seg selv og av egen fri vilje, noe hun som kulturminister ikke burde legitimert i et samfunn som er basert på indvidets frihet og likestilling. Kanskje spesielt ikke fordi hun som en mektig politiker står i en helt annen stilling og således har et mye større albuerom enn ordinære muslimske unge som blir ofre for en kollektivistisk, arkaisk ekteskapstradisjon.
Feilfremstillingen av sakskomplekset, de påfølgende irrelevante og faktuelt gale innvendingene, tilleggelsen av ufjelge motiver og den støyen som fulgte, sto utelukkende for medienes og deres meningsfellers regning.
Tajik svarte godt og saken endte godt. Men «islamforsvarerne» sto, som så ofte før, avkledd igjen. Hvis saken deres er så god – og motparten tar så feil – som de hevder, hvorfor feilfremstiller de eller underslår de nær sagt konsekvent motpartens primære argumenter og motiver? Man trenger vel ikke slikt for å vinne en debatt hvis man faktisk har gode, saklige argumenter for sin side av saken og/eller kan tilbakevise motparten på faktuelt grunnlag?
Med makt følger ansvar – men ikke for media?
Og det er dette som nesten alltid skjer i særlig islam- og innvandringsdebatten. Man overser alle faktuelle argumenter, saksopplysninger, tall og statistikker og går i stedet direkte på avsender, som man for sikkerhets skyld tillegger alle slags meninger og motiver. Der de ikke kan vrangtolke en setning eller et ord i den konkrete artikkelen til å bygge en stråmann, underslår de bare hele saksfremstillingen og finner på noe selv. Sånt blir det selvsagt mye støy av.
Det fine – sett fra deres synspunkt, naturligvis – er at de aldri må stå til ansvar for deres egen støyproduksjon. Det overlater de glatt til islamkritikerne, for det er jo de som er de slemme her. Det er de som ødelegger den gode stemningen med sine utidige utspill. Og ja, islamkritikere er ikke feilfrie, det hender vi skriver noe som er faktuelt galt, det hender vi formulerer oss sleivete og det hender at vi i kampens hete sier ting på unødvendig hardt vis og på den måten bidrar til støynivået. Akkurat som alle andre. Forskjellen er at vi tar ansvar for det. Og gjør vi ikke det, blir vi like offentlig som høylytt avkrevd at vi gjør det. For i motsetning til politikere – hvis de ikke er FrP, vel og merke – og medier blir vi nemlig tatt for og korrigert hvis/når vi gjør noe feil. Vi blir avkrevd beklagelser, og av og til gir vi en. Skulle det derimot gå opp for avisredaksjoner at de og deres meningsfeller har begått en feil, slik mange gjorde i «Jeanette-saken», blir det helt taust. Det kommer ingen innrømmelser eller beklagelser på lederplass, ikke en gang for mediestormer eller -drev de selv på feilaktig grunnlag har vært hovedpådrivere for.
De har nemlig et bombesikkert tilfluktsrom. Både før, under og etter at støvet har lagt seg etter stormen de har pisket opp, peker de på figurer som Hege Storhaug og Hans Rustad og roper: Se hva de gjør! De driver hatprat; de deler folk i «oss og dem«; de polariserer samfunnsdebatten; de splitter landet med retorikken sin! – og resten av mediene, minst halvparten av landets politiske partier, aktivister med og uten akademiske titler og NGO-Norge nikker så enige og så tro at det ikke en gang gjør noen forskjell om Dovre faller.
Heldigvis er det noe å lære av alt, så i mitt neste liv skal jeg bli en islamvennlig lederskribent i en stor riksavis. For det betyr åpenbart at jeg kan skrive akkurat hva som passer meg – både om saker og personer – uten å ta smålige hensyn til ting som fakta og fremfor alt at jeg aldri mer trenger å be om unnskyldning for mine egne bevisste som ubevisste feiltagelser. Og gudskjelov for det, så utrivelig som det er.
Lyder ikke dette som en bekvem, om enn uhederlig, tilværelse, kanskje?
Synes du at det er viktig at noen påpeker hvordan mediene skjøtter sin rolle i særlig betente samfunnsspørsmål og stiller dem til ansvar? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.