«Vi har vært naive» og «vi så det ikke komme» er blitt to yndede forklaringsmodeller blant inkompetente, innvandringsliberale svenske politikere. Kroneksempelet er statsminister Stefan Löfven, hvis troverdighet og popularitet har styrtdykket etter det nylige katastrofeintervjuet om gjengkriminalitet og innvandring. På bare en måned velgernes tillit til Löfven ned med 6 prosentpoeng; ned på en femteplass av partiledere folk har mest tillit til. Som nummer en og to ligger hhv. Kristdemokraternas leder Ebba Busch Thor og den av hele det svenske etablissementet og den av den utvidede venstresiden hatede SD-lederen Jimmie Åkesson.
I det forbløffende intervjuet kom Löfven med det som ikke kan karakteriseres som annet enn komplett virkelighetsfjerne påstander om at dagens kriminalitetsbilde ikke har noe med innvandring å gjøre, at «man ikke så det komme» og at man derfor ikke har forberedt seg på det heller. I ettertid har han fått gjennomgå av både sine egne, politiske motstandere og utrolig nok media.
Det er viktig å huske på at utviklingen i Sverige – som i Norge – ikke har dalt ned fra det blå, slik mange innvandringsliberale i dag finner det opportunt å fremstille det som. All utvikling tar tid, og akkurat dagens utvikling er et resultat av bevisste politiske beslutninger, eller mangel på samme, i over 40 år. Samtlige regjeringer i denne tidsperioden har og bør ta ansvaret. Men det er liten tvil om at sosialdemokratenes – med og uten koalisjonspartnere – ansvar er størst, ettersom det er de som har vært i posisjon oftest og lengst.
Og advarslene mot og kritikken av den politikken Sveriges skiftende regjeringer har ført har vært mange og velbegrunnet, og de fleste vet hva slags behandling varslerne og kritikerne har fått (og fremdeles får). Selv i dag, da problemene er så åpenbare at du ikke kan åpne en eneste svensk avis uten å få side opp og side ned om akkurat det, velger Löfven å beskrive opposisjonspartiet Moderaterna – vårt Høyres søsterparti, dessverre – og Sverigedemokratene (SD), landets største parti iflg flere meningsmålinger, for «blåbrune»; en klar nazireferanse.
Löfven og hans meningsfeller i den politiske, kulturelle og mediale eliten så det muligens ikke komme, som om det på noen måte skulle være mulig, men det gjorde altså mange andre. Alle rapporter og statstistikker har pekt i denne retningen i en årrekke, så det er bare en grunn til at innvandringsliberale hurragutter (og -jenter) ikke så det: de ville ikke se det. Vi snakker tross alt ikke rakettvitenskap her.
Sverige er ikke alene om å ha en totalt faktaresistent og virkelighetsfremmed politisk klasse. Vi har beklageligvis våre egne, og det er svært sjelden media stiller dem til veggs for hva de gjennom årene har påstått; i beste fall av kunnskapsløshet – i verste fall mot bedre vitende.
En av dem er stortingsrepresentant for SV Kari Elisabeth Kaski, som i 2017 kastet seg på det hun trodde var en gunstig stemningsbølge i 2017. Da gikk norske medier bananas over at Frps Sylvi Listhaug dro på harrytur til den uroplagede forstaden Rinkeby for å kikke litt på de svenske tilstandene. Du vet; de tilstandene samtlige innvandringsliberale har tilbrakt de siste årene med å benekte at finnes:
– Frp forsøker å spre et bilde av tilstander i Sverige som heller ikke svenskene kjenner seg igjen i, påsto Kaski friskt i VG.
Vi spoler frem til 2018, som ble et rekordår i Sverige hva skuddløsninger angår: over 300 skyteepisoder med 45 drepte. I perioden januar-november 2019 har politiet registrert 297 skyteepisoder med 32 drepte og 102 skadde. Det har vært 99 eksplosjoner, av dem finner nesten alle sted i Stockholm- eller Malmö-regionen. Bare i september og oktober var det til sammen 29 eksplosjoner. De kriminelle blir stadig yngre, bare i 2019 har antall personran med mindreårige ranere og ofre økt med svimlende 135 prosent. Og året 2019 er ikke over enda: natt til torsdag denne uken ble ytterligere to skutt og drept.
Men for all del, Kaski er ikke alene hun heller. SV ledes tross alt av Audun Lysbakken, som mener at «Sverige er et lys i Europa», og at asylpolitikken deres ikke er feilslått. Kjekt å skrive seg bak øret, for så vet vi hva vi har i vente hvis SV skulle komme i posisjon igjen.
På tirsdag 4. desember så ellers kriminalitetsrubrikkene i landets media slik ut (og det er bare det nasjonaløkonomen Tino Sanandaji har registrert; kriminaliteten i Sverige er så galopperende at det er umulig å få med seg alt som blir rapportert):
- Håndgranat eksploderte i en bil i Göteborg
- 14-åring knivranet av ungdomsgjeng
- To gutter knivranet av 7 maskerte personer i Göteborg
- Mann knivskåret ved Nordstan i Göteborg
- Mann mishandlet med redskap av noe slag i Västerås
- Mann ble mishandlet av flere gjerningsmenn som også stjal bilen hans i Upplands Väsby.
- Tre pågrepet etter grov mishandlingen i Gävle
- Mann skadet etter skuddepisode i Katrineholm
En tilnærmet vanlig tirsdag i Sverige der, altså.
Länsstyrelsens nye trygghetsundersøkelse viser at èn av fem i Stockholm i løpet av året har følt seg redd eller utrygg i eget boligområde. På dagtid! Det er en fordobling siden 2011, og andelen som føler seg utrygge øker på kvelds/nattestid. Innvandrertette Botkyrkja er den kommunen hvor folk føler seg mest utrygge eller redde (62 prosent). I velstående Vaxholm, med en av landets laveste innvandrerandel, er det «bare» 21 prosent. Som avisen Expressen uttrykker det på lederplass: «Om legger sammen de mange trygghetskløftene i rapporten, kan man si at minst utrygg er redaktør Sven Jönsson (65) i sitt villastrøk i Täby. Hans rake motsetning er den 20 år gamle studenten Leila Muhammad som har loftsleilighet i Järfalla».
Innvandringsliberale politikere og medieprofiler med høy nok inntekt til å bo i hvite enklaver – som skjermer dem fra å leve med konsekvensene av den politikken de selv har vært ansvarlige eller pådrivere for – er således snart de eneste som ikke kjenner seg igjen i «bildet av de svenske tilstandene.» Og deres norske, like inkompetente kollegaer, selvfølgelig. Enn så lenge.
Det folk derimot ikke kjenner seg igjen i, er innvandringsliberales fortsatte skjønnmaling av sitt fallerte prosjekt, som utelukkende var og er basert på ønsketenking og virkelighetsflukt.
Det er ikke godt å si hva man skal gjøre med akkurat den utviklingen, men èn ting både kan og bør vi gjøre for å sikre at landet vårt ikke går i samme retning: heve kompetansekravene for å komme inn på Stortinget. Det er jo så populært å heve kompetansekrav til ledere og ansatte i forvaltningen, så hvorfor skal Stortinget være et unntak? Kanskje får vi færre fargerike, festlige politikere som Audun Lysbakken og Kari Elisabeth Kaski, men til gjengjeld øker sjansen for at hjemmet vårt ikke blir misbrukt som gjestgiveri av en gjeng skrivebordsteoretikere som er ute av stand til å forholde seg til realitetene.