Den sterkt kritiserte Fafo-rapporten, som på ekstraordinært tynt grunnlag hevder at en av fire nordmenn faktisk støtter rasistiske raseteorier, har vakt stor glede blant angivelige antirasister. Man skulle jo trodd at det var omvendt, men begeistringen over Fafos nedslående rapport er påfallende stor blant de som lever for – og særlig av – å utrydde rasisme. Du vet; det segmentet som er så overlegent antirasistiske at de snart er de eneste i landet som stadig er opptatt av folks hudfarge og regelmessig omtaler den som en personlig egenskap eller benytter den som rasistisk hersketeknikk.
De har vært aktive i minst 30 år, mottatt enorme summer i statsstøtte, kjørt evige holdningskampanjer og vært ukritisk støttet av «kultur-Norge» og samtlige etablerte medier like lenge – og likevel har de mislykkes grovt på alle fronter. For Norge er stadig et meget rasistisk land og verre enda: rasistene blir fler og fler; rasismen verre og verre. Men det skal de jammen ha: til tross for strykkarakteren deres virksomhet nå har fått i full offentlighet, er troen på egen fortreffelighet ikke blitt noe mindre. De rettferdiges harme sprudler tvert i mot som aldri før:
– Dette er kvalmende alvorlig. Dette er selve definisjonen på rasisme, sa likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm.
– En av fire nordmenn støtter raseteorier som de fleste av oss trodde havnet på historiens skraphaug i forrige århundre. Det er oppsiktsvekkende og fullstendig i strid med hva vi har likt å tro om oss selv som et liberalt og fremskrittsvennlig folk, glefset Dagbladets Marie Simonsen, som lurte på hvor det var at «likestillingslandet feilet».
– Kan vi tillate oss å trekke på skuldrene av at hver fjerde nordmann har rasistiske holdninger?, spurte Antirasistisk senter retorisk, og forsikret oss om at de ikke var overrasket, bare sjokkert.
– Vi trekker på skuldrene der vi før ville blitt opprørte, føler Aftenpostens Harald Stanghelle, som mener at norsk rasisme har økt i en slik grad at den nå utgjør en «trussel mot et åpent samfunn».
Sistemann ut fra den antirasistiske flanke er en forfatter Torgeir Skorgen, som trøster oss med at nordmenn ikke har blitt mer rasistiske, men at vi har blitt mer «sensitive for rasisme og diskriminering», samtidig som han hevder at Fafos respondenters «antirasistiske immunforsvar» ikke har vært sterkt nok.
Det skal være sikkert og visst, for Skorgen med flere har langt på vei lykkes med å gjøre enhver personlig preferanse og uttrykk for samme til et spørsmål om rasisme. Til tross for at våre yrkesantirasister i og utenfor mediene hele tiden har ment at Norge er et rasistisk land som trenger rutinemessig refs, har de av uransakelige grunner sett seg tjent med å finne opp enda flere typer rasisme som land og folk kan refses for.
Og det kan de, for heldigvis – sett fra antirasister som Skorgens synspunkt – har det hittil vist seg å være menneskelig umulig å utvikle et immunforsvar mot egen personlighet og ditto preferanser, og det åpner jo for uante refsemuligheter i de neste 300 års antirasistiske virksomhet!
Så i tur og orden har vi fått servert nye begreper som «ubevisst rasisme», «strukturell rasisme», «religiøs rasisme», «kulturrasisme» og «fargeblind rasisme». Det siste er forresten veldig moteriktig akkurat nå, for der antirasistene i 30 år har jobbet aktivt og statsstøttet for et fargeblindt samfunn der ingen tok notis av folks hudfarge, er det nå ansett som rasistisk å ikke ta notis av folks hudfarge. Gudene må vite hvorfor, men vi får vel anta at det ligger en slags tankevirksomhet bak kuvendingen.
I forlengelsen får man rapporter som Fafos, som ufortrødent sauser sammen vidt forskjellige ting som rullestol og hijab. Bare det burde vært et varsel for selv NRK om å ta Fafo og Guri Tyldums forskning – eller «forskning» som de fleste utenfor de bonede gulver vil kalle det – med en stor dose salt, men i iveren la de kanskje ikke merke til den forbløffende virkelighetsoppfatningen og dertilhørende tankefeilen hun opererer med?
Men nok om det: foretrekker du/trives best med din egen, norske kultur og mener at den er bedre – hvilket du faktisk har et solid objektivt grunnlag for ettersom nettopp denne kulturen har frembragt et av verdens mest vellykkede samfunn – enn andre kulturer? Ja, da er du en kulturrasist. Og potensielt farlig, for kulturrasisme kan i følge Skorgen føre til terrorisme og massemord på barn og unge. Dette får tydeligvis Skorgen til å mene at det eneste akseptable er å anse alle kulturer – inklusive noen av klodens mest mislykkede – som like bra, og du har vær så god å mene det samme som ham fordi Anders Behring Breivik!
Tror du at du er antirasist og oppfører deg i henhold til dette? Ja, da er du nok en ubevisst rasist. Og om du ikke vet det selv, så gjør ikke det noe, for Antirasistisk senter vet det selvfølgelig for deg. For som slagordet deres lød i 2008: Det finnes en rasist i oss alle! Budskapet slo merkelig nok ikke an, enda det jo gikk fint an å synge til gladmelodien «Det finnes en smurf i oss alle».
Og mens vi først er på sangens vinger: i likhet med kjærlighetslåta Love Is All Around, er den strukturelle rasismen også det: den er høyt og lavt og overalt – hele tiden. Ja, ifølge nymotens antirasisme er hele samfunnsinnretningen vår regelrett bygget på rasisme. Det er nok derfor vi de siste 40 år har hatt og har så stor innvandring fra særlig den islamske verden og helt sikkert derfor innvandrere som f.eks. det pakistanske søskenparet Fakhra og Khalid Salimi kunne forflytte seg til Norge og leve resten av sitt liv på offentlige støtteordninger – med prisdryss attpå – for å fortelle det samme Norge hvor innmari strukturelt rasistisk det er.
Har du motforestillinger til islam, tilhengerne og/eller de mer påtrengende uttrykkene for islam, som f.eks. hijab? Ja, da er du både kulturrasist (med vennlig hilsen din venn Torgeir Skorgen) og religiøs rasist (med vennlig hilsen din statsminister Erna Solberg). Du har vær så god å like islam, dens symboler, praksis, forbud, påbud og tilhengere, for en eventuell motforestilling eller -vilje kan garantert ikke skyldes noen rasjonell, om enn verdibasert vurdering av det hele.
Denne besynderlige tankerekken er basert på at religion plutselig er blitt for en medfødt egenskap å regne. Hvis denne religionen er islam, vel og merke. For i motsetning til f.eks. Jehovas Vitner-tilhørighet, LO-medlemskap, verv i Unge Høyre og Stabekk Fotballag-supporteri, er visst ikke religionen islam et frivillig valg. Ifølge våre hjemlige antirasister og kulturrelativister kan alle velge fritt på øverste hylle når det gjelder politisk, religiøs og kulturell tilhørighet – samt kjønn og seksuell legning, hvis vi skal tro våre elleville kjønnsforskere – men dette gjelder altså ikke for muslimer. De er født med hele pakken ferdig innstallert.
Selv norske mediers nestor Harald Stanghelle har kastet seg på denne merkverdige begrepsforvirringen, og er i likhet med Skorgen fortørnet over den slumrende rasismen samt «etniske og religiøse diskrimineringen» her til lands. Skorgen mener i tillegg at kultur- og religionsrasisme er stuerent i dagens Norge:
Mange av disse hovedtendensene bekreftes også av ImDis Integreringsbarometer for 2018, som ytterligere dokumenterer den stuerene formen for rasisme i Norge: Nær halvparten av de spurte var skeptiske til muslimer og 35 prosent mente at kvinner i hijab må tåle å bli diskriminert (FAFO).
Skepsis mot muslimer, roma og innvandrere generelt omtales i faglitteraturen som eksempler på kulturrasisme.
De fleste vil nok si seg enig i dette, det hører jo ingen steder hjemme å mene at kvinner i hijab må tåle å bli «diskriminert» som følge av deres egne frivillige valg – på lik linje med alle andre som foretar frivillige valg som ikke umiddelbart blir applaudert av omgivelsene generelt og arbeidsgivere spesielt? Gad forresten vite hvor det blir av Likestillingsombudets og Antirasistisk senters direktiv om at det er religiøs rasisme og diskriminering å avvise Jehovas Vitner i døren? Men det er antagelig greit å både mislike Jehovas Vitner og gi uttrykk for dette fordi de ikke er født som uforanderlige Jehovas Vitner. Deres religiøse tilhørighet sitter jo ikke i hudfargen deres, slik den åpenbart gjør på muslimske innvandrere og deres etterkommere i minst 18 ledd.
Abonnerer man på denne tankegangen, begår man fort den feilslutningen det er å se på hijab som like medfødt og/eller ufrivillig som en rullestol – slik f.eks. Tyldum og Fafo gjør i sin rapport.
Vi viste innledningsvis at det er sterk bevissthet i befolkningen om at rom og muslimer blir utsatt for diskriminering. Denne bevisstheten ser imidlertid ikke ut til å korrespondere med vilje til å sanksjonere når de utsettes for diskriminering. Tvert imot viser folk større vilje til å se gjennom fingrene med diskriminering for disse to gruppene.
Som eksempel viser Fafo til et eksempel på diskriminering i en ansettelsesprosess, hvor fire ganger så mange mener at det ikke er nødvendig å reagere om en kvinne med hijab ikke får en jobb selv om hun er best kvalifisert, sammenlignet med en kvinne i rullestol i samme situasjon.
I realiteten sier Tyldum og Fafo både at hijab er en funksjonshemming og at den er påtvunget – hvilket står stikk i strid med hijabaktivistenes, antirasistenes og moskèmiljøenes påstander – men de antirasistiske og muslimske organisasjonenes offisielle protester har så langt uteblitt. Hvorfor det, mon tro?
Fafos forskning og rapport har ellers så store svakheter at det ikke er grunnlag for å sammen med Antirasistisk senter, Hanne Bjurstrøm, Marie Simonsen, Harald Stanghelle og Torgeir Skorgen feire at det endelig er fastslått at Norge er et rasistisk land. Til gjengjeld kan det fastslås at Norge er blitt en dumt land med en dum offentlighet, for bare dumme land med dumme offentligheter lar seg dupere av åpenbare tankefeil og vaklevorne konstruksjoner som dette fra aktivister med en politisk agenda.
Så langt ut på viddene har vi nemlig kommet at vi har en regjering som nå iverksetter en «bred nasjonal handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering. Den vil ha diskriminering på grunn av religion og etnisitet som et sentralt tema. Et samlet Storting vedtok i fjor at vi trenger en slik handlingsplan.»
Religion – og nå kultur, slik Skorgen tar til orde for – har absolutt ingenting i en slik handlingsplan å gjøre, spesielt ikke i et land med religions- og trosfrihet. Religion og kultur er valgfritt, og ikke en medfødt, uforanderlig egenskap som «rase», etnisk herkomst, funksjonhemming eller seksuell legning. Og det er på tide at vi begynner å forholde oss til det. Religiøs og kulturell tilhørighet er og blir et personlig valg og som valg flest har det konsekvenser for velgeren. Det finnes de som liker klubben du har meldt deg inn i og de finnes de som ikke kan fordra den. Det kalles personlige preferanser – som er noe hvert eneste menneske på planeten har – og det lar seg hverken undertrykke eller utrydde. Med mindre man utrydder hele menneskeheten, selvfølgelig, men det er antagelig for radikalt selv for de som ukritisk tror på den dogmatiske ideologien moderne antirasisme har utviklet seg til.
Men oppfinnsomheten sikrer deres egne arbeidsplasser og fortsatte statstøtte, da. For med alle de nye formene for rasisme blir den aldri utryddet, så antirasistene og deres støtter i og utenfor mediene kan uforvarende ha kommet over en vaskeekte Evighetsmaskin. Det er bare å stille seg i gratulantenes rekker.
I mellomtiden får vi kultur- og religionsrasister avvente regjeringen Solbergs handlingsplan, og satse på at de greier å manne seg opp til å avvise antirasistenes oppkonstruerte problembeskrivelse.
Likte du det du leste og mener at kvass kritikk av det bestående er nødvendig? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte drift på Vipps 918 18 142 eller PayPal.