Det grenseløse EU er i ferd med å dø, hevder Aftenposten i en usedvanlig tynn artikkel. Nei, det er ikke «i ferd med å dø», det ble drept av like grenseløse som kortsiktige innvandringsliberale.
Her er det grunn til å minne om at «det grenseløse EUs» grunnlag aldri har vært oppfylt heller; den interne grenseløsheten forutsatte nemlig at de eksterne grensene ble kontrollert, hvilket aldri skjedde. I 2015 torpederte Angela Merkel (og Sverige) både Schengen- og Dublin-avtalen ved sin egenmektige åpning av grensene, og Europas innvandringsliberale politikere, medier og NGO-velde jublet. Nå ser vi konsekvensene.
Vinkling, anyone…?
I en selsom artikkel presenterer Aftenposten oss således for Tysklands nye «masseleire bak piggtråd», hvor asylsøkere og migranter må oppholde seg under asylprosessen og hvor de har «minimal kontakt med omverdenen». For riktig å gni inn hvor skumle disse leirene er, heter det dramatisk at «pressen har ingen adgang til disse leirene». Pussig nok spaserer likevel pressen – her i form av en journalist og en fotograf fra Aftenposten – inn i leiren uten problemer. Som gjester av en nigeriansk asylsøker som bor der. Men dette regnes kanskje ikke som adgang på Aftenpostens kanter?
Inne i leiren patruljerer vakter, heter det videre. De skal visst passe på at pressen ikke får ta noen bilder i masseleiren bak piggtråd. Aftenpostens har ikke desto mindre 9 store, fine bilder i det sterkt vinklede oppslaget. Hvordan klarte de å trosse de nifse leirvaktene, mon tro? Fortsatt som fullstendig uantastede gjester av den nigerianske asylsøkeren, later det til.
Og så lukket og låst er leiren, og vaktene så aktive, at en annen nigeriansk migrant rømte kvelden før fordi han skulle deporteres.
Aftenpostens Eirin Hurum fortsetter:
I hver leilighet bor 10–15 mennesker. Soverommene er utstyrt med køyesenger. Det er ikke lov å låse dørene. Det eneste privatlivet Marvis har, er et stort teppe som henger ned og skjuler sengen.
Den opplysningen harmonerer relativt dårlig med informantens egen uttalelse: – Men på mitt rom har de ikke adgang. Vi kan gjøre intervjuet der, foreslår nigerianske Marvis Gabriel, som har fått avslag på asyl, men har anket.
Fæle greier, du!
Om han har spesielle privilegier i forhold til andre asylsøkere i leiren, fremgår det i alle fall ikke av artikkelen. Det manglende privatlivet utmales ytterligere i dystre farger: migrantene må spise alle måltidene i en felles kantine, for ingen får lage mat i leilighetene. Det hele ledsages av bilder av et kjøkken uten kjøleskap og komfyr. Fra hjemlige trakter vet vi ellers at de vanligste årsakene til brann ved asylmottak/ventemottak er uforsiktighet ved matlaging og feil håndtering av åpen ild. I 2014 viste tall fra Utlendingsdirektoratet at 43,3 prosent av brannene de siste fem år skyldtes slik uforsiktighet, mens 23,3 prosent var påsatt av beboere. Når 66,6 av alle branner ved ventemottak bare i Norge skyldes beboere, kan det muligens hende at der er andre årsaker til komfyrmangel og fellesbespisning enn fremmedfiendtlighet og ondskap? Som for eksempel hensyn til samtlige beboeres sikkerhet?
Det brenner åpenbart nok som det er i leiren:
– Folk blir gærne av å være her, sier Godwin. Naboblokken ble påtent av en migrant fra Marokko. Det er ikke første gang det skjer. For noen måneder siden brant en annen blokk i leiren. En døde.
Plutselig får liksom de skumle patruljerende, presseforhindrende leirvaktene en litt annen forklaring:
– Det var en marokkaner som klikket. Folk blir gærne her. Det går nesten ikke en dag uten at politi eller helsepersonell må komme. Det er slåsskamper, vold og syke mennesker.
Leirene er ment å blant annet gjøre det enklere å returnere avviste asylsøkere, ikke minst fordi det er et problem Europa rundt at avviste asylsøkere forsvinner fra mottak og oppholder seg ulovlig i landet hvor de ofte ender i den svarte økonomien eller livnærer seg av kriminalitet. De siste årene har det i flere land vært en rekke terroraksjoner, drap og voldtekter begått av asylsøkere som ikke en gang skulle vært i Europa. Problemet er uansett enormt og det vokser: i Tyskland regner man med at det oppholder seg nærmere 700 000 avviste asylsøkere. Bare i lille Norge anslår man at det dreier seg om mellom 18.000 og 56.000 personer og at de fleste trolig er avviste asylsøkere. Tall fra EU tyder på at bare 40 prosent av avviste asylsøkere forlater Europa etter at de har fått ordre om det.
Ond sirkel
Hensikten er også at leirene skal gi myndighetene bedre oversikt og således korte ned ventetiden. Det skjer imidlertid ikke, for antallet ankomster er så høyt at de fleste lands behandlingskapasitet er sprengt – og Europas innvandringspådrivere har sørget for resten: ankemulighetene er mange og menneskerettighetskvernen maler langsomt. Svært mange migranter og asylsøkere bidrar med sitt til ventetiden ved å kvitte seg med identifikasjonspapirer og/eller nekte å samarbeide for å klarlegge sin identitet. Dette hindrer igjen utsendelse. Hjemlandene er på sin side flinke til å trenere saksbehandlingen, samtidig som de ofte bryter folkeretten ved ikke å ta tilbake egne statsborgere.
Det hele er en ond sirkel, for å si det mildt – og vi har neppe sett det verste enda.
For dette er en situasjon som utelukkende er skapt av europeiske innvandringsliberale, det være seg politikere, byråkrater, medier og ikke-statlige, statsfinansierte organisasjoner. De har utvist en fullstendig mangel på magemål, og gjort det bekvemt for seg selv ved å sperre for alle eventuelle løsninger som har vært foreslått opp igjennom årene. Så hensynsløse har de vært i sin iver etter å utstille sin egen gode moral og vilje at de har gitt all fornuft på båten: enhver ressurs er begrenset og må forvaltes på realistisk vis. En ting er finansieringen – selv om Europas pengebinge heller ikke bunnløs – en annen er nødvendig personell som skal admininstrere det hele, og bemanne nødvendige tjenester og infrastruktur som boliger, utdanning, arbeidsplasser og helse. Ingen av delene lar seg trylle frem over natten. Kapasiteten har langsomt blitt sprengt, og migrantrusen som pågikk i Europa i 2015 påskyndet bare elendigheten.
Og enhver med litt mer realisme og litt mindre idealisme har sett dette komme i årevis; Den Europeiske Migrantfesten 2015 gjorde bare at det kom raskere.
Selv takkekortet for at ankomne barn ikke får gå på skole mens de venter kan sendes til Europas blødende hjerter. For hver eneste gang forskjellige myndigheter har forsøkt seg med innstramninger for nettopp å unngå havne i den situasjonen vi trist nok har havnet i, har de skreket over seg i protest. Ofte med hell, fordi ingen medier har støttet innstramninger på lederplass, utover den intetsigende frasen «streng, men rettferdig asylpolitikk».
En bekvem catch-22
Innvandringsliberale har langt på vei lykkes med å skape en catch-22 ved å unndra asyl- og innvandringspørsmålet fra politikken og over i det juridiske. Nye rettigheter, krav og menneskerettigheter og -dommer blir funnet opp og utvidet på løpende bånd; alle rettigheter og krav som krever enorme menneskelige, økonomiske og materielle ressurser for å oppfylles, og som det knapt nok var mulig for myndighetene å oppfylle før. Nå – med det antallet som alt har kommet og vil komme i årene fremover – er det blitt umulig, og alle vet det.
Dette faktum har innvandringspådriverne i sin tur utnyttet for å sørge for at flest mulig får bli – nå på teknikaliteter eller det enkle faktum at myndighetene er sjakk matt – selv de ikke kvalifiserer til asyl. De har også sørget for at det er tilnærmet umulig å få utransportert avviste og/eller grunnløse, for ikke å snakke om kriminelle, asylsøkere, for de har jo rettigheter, må vite. Samtidig er ankemulighetene uendelige. Attpåtil agiterer man for at avviste/grunnløse asylsøkere må få bli dersom asylprosessen har tatt for langt tid, selv om både de og vi vet at tidsfristene ikke er mulige å overholde når tilstrømningen er så stor som den er.
De har også bevisst underminert ethvert regelverk eller håndheving av samme underveis. Hvis myndighetene etter årevis med saksbehandling og anker når en endelig avgjørelse og forsøker å håndheve regelverket ved å utvise personer som har fått avslag, da går de samme i selvsving med protester og demonstrasjoner til fordel for de utviste. Da er argumentet enten at barna har gått på skole eller at de har vært her så lenge at de har fått tilknytning til landet, så de må jo bare få bli.
Nå klager de samme altså på at barn av asylsøkere/migranter ikke får gå på skole og at voksne med eller uten barns – eller for å ta den typiske asylsøker: en enslig, ung manns – kontakt med omverdenen forsøkes begrenset.
Det på alle måter grenseløse EU er ikke i ferd med å dø, det er allerde slått ihjel av kortsiktige, poserende innvandringsliberale. Det skjedde blant annet fordi det som burde ha vært ansvarlige myndigheter i alt for lang tid har latt seg leie rundt i sirkusmanesjen av fantaster. Til gjengjeld ser det ut til at de sistnevnte nå er i ferd med å lære, på den harde måten, at virkeligheten blåser en lang marsj i hvor bekvem de synes sin egenskapte Catch-22-tilnærming er og har vært.
Gratulerer, dere må være stolte!