ytringsfrihet

Vestlige politikere og søkkrike IT-oligarker hevder at de bare er bekymret for den offentlige samtalen, spredning av feilinformasjon og falske nyheter, noe som blant annet har ført til en rask og omfattende fremvekst av såkalte faktasjekktjenester som har fått store beføyelser til å gripe direkte inn i både ordskifte og informasjonsflyt. Håndteringen av Covid-opprinnelsen viser imidlertid at det slett ikke handler om noen bekymring for det demokratiske ordskiftets ve og vel, men den herskende klasses politiske ambisjoner om å styre og kontrollere den offentlige samtalen slik det passer dem. Vi står med andre ord overfor et nakent maktpolitisk angrep på såvel ytringsfriheten som den sedvanlige, demokratiske sannhetssøken. Utrolig nok med våre tradisjonelle, ofte statsstøttede mediers velvillige bistand. Nå bør de svare for både seg og faktasjekkingstjenesten sin.

– Vi har ytringsfrihed i Danmark. Vi har ytringsfrihed i Danmark. Og vi har ytringsfrihed i Danmark.

Er det en god idè å la islams lange, voldelige arm definere ytringfriheten?

Politiets tolkning av §185 feier alle innvendninger fra forsvarerne av den såkalte rasismeparagrafen av banen: §185 beskytter nemlig subjektive, religiøse følelser og forbyr i praksis blasfemi. Det blir igjen brukt som legitimering av voldsbruk av folk som påberoper seg krenkelse. Kan og vil vi ha det slik?

Beslutningen om å stoppe utgivelsen av Durek Verretts bok var sannsynligvis riktig, men begrunnelsene og omstendighetene rundt det hele er dypt urovekkende. 

Juristene Vilde Jalleni Tennfjord og Oscar Johannes Oksavik gir et misvisende bilde av oppropet mot § 185 i Aftenposten, skriver oppropets forfatter Carl Müller Frøland.

Et av argumentene som går igjen i debatten om § 185 er at paragrafen beskytter angivelig «sårbare, svake eller utsatte grupper». Men hvem er de, hvorfor er de det, i forhold til hvem er de det og hvem er det som avgjør hvem som er hva?

I likhet med den øvrige verdens journalister, tråler de norske nettet og særlig kommentarfelt på jakt etter flere inspirasjonskilder til det avskyelige, høyreekstreme terrorangrepet på to moskéer på New Zealand. De trenger ikke lete lenge, for den skyldige er – antagelig til stor overraskelse for de fleste – identifisert.

Klassekampen er – som første og eneste av de etablerte mediene – på banen med skarp kritikk på lederplass av Faktisk.nos selvutnevnte og dypt problematiske rolle som «Overredaktør» i samfunnsdebatten. Da mangler bare Fritt Ord, Redaktørforeningen, NRK, VG, TV 2, Dagbladet og Aftenposten.

Faktisk.nos rolle som selvutnevnt Sannhetsministerium med betydelige maktmidler er en regelrett skandale, og de ansvarlige – Faktisk.nos eiere – bør øyeblikkelig svare for seg. Også den politiske ledelsen, Fritt Ord og Redaktørforeningen må på banen.

Hvorfor innføringen av begreper som – og lovgiving mot – «hatkriminalitet» er en dårlig idè. Det er først og fremst sløsing med begrensede politiressurser i en tid hvor voldkriminaliteten øker, og verre enda: vi ender opp i hendene på fanatikere som ikke går av veien for å anklage og etterforske småbarn, mentalt tilbakestående og bikkjer i den gode saks tjeneste.