media

«5-åringens sykejournal er ikke politikk», skriver Dagbladet på lederplass. Og det forstår seg, for sykejournalen eller diagnosen vil selvfølgelig fortelle en hel del om våre mediers journalistikk og dermed troverdighet.

Den politiske og mediale klassen er bekymret for folks økende politikerforakt og mistillit til begge deler, og det er snart ikke den utenforliggende faktor de ikke har pekt på som skyldige. Men kan det ikke heller tenkes at politikerforakt og mistillit er et resultat av politikere og medier som ikke snakker sant?

Hvis politiske og mediale motstandere lykkes med å fjerne HRS´ statsstøtte, bør pengene øremerkes til et godt, samfunnsnyttig formål. Student og SV-politiker Rahman Chaudhry viser hvilket.

Innvandringsliberale har hatt hegemoniet i debatten i flere tiår, til tross for at de har fremmet og fått innfridd en politikk som en stor minoritet og nå en majoritet har vært motstandere av. Hva trodde de helt eksakt at det ville resultere i?

De etablerte mediene er bekymret for dalende tillit, og en ny undersøkelse viser at publikums tillit styres av politisk ståsted. Men sammenstiller vi resultatet med andre undersøkelser, har mediene ingen grunn til å puste lettet ut.

Har vår politisk ledelse, øvrige eliter, ekspertise og medier forkanset seg så grundig i ekkokammeret sitt at vi må gjøre opprør for å bli hørt?

Hvor lenge tror SV og Kari Elisabeth Kaski at den ansvarlige delen av befolkningen vil finne seg i å betale dyrt for en tilvandret, åpenlys uansvarlighet, før skatteviljen klapper sammen? Det er neppe lenge, og det er vel helst årsaken til at innvandringsliberale overbudspolitikere som Kaski foretrekker å lyve oss rett opp i fjeset.

Hvordan komprimere og presentere en 38 minutter lang samtale?

På sosiale medier uttrykker mange sjokk eller overraskelse over at Faktisk.no gir Per-Willy Amundsen rett, men det er ikke så overraskende at det gjør noe. Det er en påfallende skjevhet i måten politikere, medier og akademia omtaler debattklimaet på.

Hvis ser vi bort fra ytringer som beveger seg på kanten av eller langt over norsk lov og enhver normal anstendighet, preges likevel store deler av det offentlige ordskiftet av en slående mangel på nyanser og proposjoner.