islamofobi

Koran-brenningen i Kristiansand og en EU-finansiert rapport fra en tvilsom tyrkisk tenketank om islamofobi bekymrer den flerkulturelle avisen Utrop. Redaktør Majoran Vivekananthans egen leder om saken utstiller den kanskje viktigste pådriveren for all «islamofobien» han mener å se, men akkurat dette ser han altså ikke.

En rekke politiske partier og interessegrupper ser sitt snitt til å få tvunget gjennom en såkalt handlingsplan mot islamofobi og muslimhat. Innvendinger og kritikk vil de ha seg frabedt.

Antirasistisk senter benytter seg kynisk av det mislykkede terroraksjonen til nok en gang å fremme den statsstøttede organisasjonens fremste fanesak; frata den politiske motstanderen Human Rights Service statsstøtten. I en patosfylt artikkel nevner ikke Rune Berglund Steen terroristens drap på sin 17 år gamle stesøster med et ord, men det passer kanskje ikke inn i bildet han forsøker å male?

Den «hvite majoriteten» og ditto medier forskjellsbehandler terrorangrep utfra hvem som er ofre og gjerningspersoner, lyder det fra antirasistisk og enkelte muslimers hold. De har faktisk et poeng, om enn ikke det de selv tror.

I likhet med den øvrige verdens journalister, tråler de norske nettet og særlig kommentarfelt på jakt etter flere inspirasjonskilder til det avskyelige, høyreekstreme terrorangrepet på to moskéer på New Zealand. De trenger ikke lete lenge, for den skyldige er – antagelig til stor overraskelse for de fleste – identifisert.

Bismah Ejaz klandrer regjeringen for at «halvparten av nordmenn er skeptiske til muslimer». Ejaz er ikke den eneste som hevder at den nåværende regjeringen er skyld i skepsisen mot islam og muslimer, men i likhet med de andre tar hun feil: skepsisen har vært stabil siden minst 2005. Så hvor er Faktisk.no når man trenger dem?

Langlesing: Den europeiske menneskerettighetsdomstolen godkjenner en blasfemidom som begrunnes med et «legitimt behov for å opprettholde den religiøse freden i Østerrike». Det er litt av en melding til et kontinent som allerede har vært gjennom langvarige og blodige religionskriger. Er europeiske myndigheter og deres overnasjonale institusjoner klar over hvilke signaler de egentlig sender ut?

Høyresiden blir ofte beskyldt og skjelt ut for å sammenligne muslimsk innvandring med en invasjon. Mye tyder imidlertid på at deler av den velvillige, multikulturalistiske venstresiden gjør det samme. Hvorfor ellers skulle de sammenligne dagens situasjon med Spania og Østerrike på 1400- og 1500-tallet?