identitetspolitikk

Klassisk rasisme var ikke før (nesten) borte fra norske gater, før den gjør sitt inntog i norske utdanningsinstitusjoner – denne gangen i akademisk forkledning. Er det ikke deilig å se dine skattepenger i arbeid?

En rekke politiske partier og interessegrupper ser sitt snitt til å få tvunget gjennom en såkalt handlingsplan mot islamofobi og muslimhat. Innvendinger og kritikk vil de ha seg frabedt.

Identitetspolitikken er over oss og gir seg stadig verre utslag. Det er fristende å le vekk de mest skrullete uttrykkene av politikken, men ta ikke feil: den kommer riktignok innpakket i honnørord som «inkludering» og «mangfold», men i virkeligheten dreier det seg om en beinhard kamp om makt fra totalitære miljøers side.

Det er smått ubegripelig at voksne folk i et land hvor alle kan lese og skrive skal måtte kaste bort tid på det intellektuelle havariet identitetspolitikk faktisk er.

Media og det øvrige etablissementet har elevert en rekke unge, særlig kvinnelige, identitetspolitikere med innvandrerbakgrunn til en status hvor de er hevet over enhver kritikk. Er det så sunt? Her er fortellingen om en annen medieyndling, og hans møte med virkeligheten utenfor landets redaksjoner og prisutdelingslokaler endte ikke godt.

Det var snilt av Morgenbladet: Hva Nora Mehsen måtte mene om de kampene jeg kjemper, raker…

Ideologiens triumf over virkeligheten: En mann som selvidentifiserer seg som kvinne gikk til flere bare-for-kvinner-salonger for å få vokset vekk hårene fra sitt særdeles mannlige kjønnsorgan, og da de kvinnelige innehaverne nektet å utføre jobben, saksøkte han dem. To av kvinnene har mistet jobben som følge av saken, som nå går for en av Canadas beryktede menneskerettighetskommisjoner. – Kan vi høre oss selv, spør Spiked-redaktør Brendan O´Neill. Ja, dessverre.

Nora Mehsen har en høne å plukke med undertegnede, og gjør det i Morgenbladet under overskriften «Rasisme og islamofobi er ikke velkomment i min homokamp». Nei vel, men så kan jeg ellers ikke huske å ha spurt.

Identitetspolitikk er ikke så antirasistisk at det gjør noe.

Et av argumentene som går igjen i debatten om § 185 er at paragrafen beskytter angivelig «sårbare, svake eller utsatte grupper». Men hvem er de, hvorfor er de det, i forhold til hvem er de det og hvem er det som avgjør hvem som er hva?

Identitetspolitiske aktivister er slett ikke så følsomme eller sårbare som de fremstiller seg. Påstandene om at de eller andre blir såret eller føler seg truet av andres ytringer er ganske enkelt et forsøk på å tilegne seg makt, skriver den internasjonalt anerkjente forfatteren Lionel Shriver.

Identitetspolitiske aktivister ønsker å «avkolonialisere» offentlige utdanningsinstitusjoner i den hensikt å rekolonisere dem med egen politiske agenda.