Fafo

Forskere tåler ikke motbør og trekker seg fra den offentlige debatt, mens Fafo fremstår som et rådyr i full frontbelysning i møte med kvalifisert kritikk. Daglig leder for Fafo Tone Fløttens opptreden i Dax18 bekrefter et problem som blir stadig mer merkbart i offentligheten: deler av europeiske forskningsmiljøer og ekspertise er så gjennompolitisert og ensrettet at det knapt kan kalles forskning og ekspertise lenger.

Aftenposten har funnet det perfekte lokkemiddel for å få forskere med i det offentlige ordskiftet: Kjetil Rolness. Fafo-skandalen avslører imidlertid et langt større problem i og med norske forskningsmiljøer og dertilhørende forskere.

Fafo har havnet i hardt vær på grunn av tvilsom metodebruk, og har attpåtil forsøkt å fjerne fokuset fra metodebruken ved å henvende seg privat til en av rapportens mest profilerte kritikere, Kjetil Rolness, for å legge debatten død. Rolness skriver at han aldri har vært borti noe slikt, men Fafo er ikke den eneste forskningsinstitusjonen som gjør sånt.

Sosiolog Kjetil Rolness mener at Fafo har forsøkt å legge lokk på debatten om Guri Tyldums diskrediterte rasismerapport, men det har man altså ikke. Sier Fafo og Guri Tyldum. De vil bare ikke ha mer debatt om Tyldums sterkt kritiserte forskningsmetode fordi den ikke er så interessant for folk flest. Jasså?

Lar vi profesjonelle antirasister og ditto aktører, forskere og moralposører fortsette på denne måten, ender vi snart som verdens mest rasistiske land.

Dagbladet feirer Fafos besynderlige diskrimineringsrapport med Marie Simonsen som forsanger. – Hvor var det likestillingslandet feilet, lurer hun på. Likestillingslandet feilet da vi lot marginale aktivister, som kommentatorer som Simonsen og medier som Dagbladet har gitt betydelig drahjelp, oppheve virkeligheten og dikte opp en menneskehet som ikke finnes.

Tilliten til etablerte medier faller, og det er neimen ikke rart. Man kan ikke lyve til leserne i årevis uten at det får konsekvenser, og det er absolutt ingen som i større grad har bidratt i så stor grad til spredningen av feilaktige opplysninger på særlig det betente innvandringsfeltet enn de etablerte mediene. Hvis mediene er så bekymret for den polariseringen, splittelsen og tillitstapet de regelmessig hevder på lederplass at «fake news» fører til, hvorfor beklager de ikke sin egen medvirkning?