Dagbladet

Det innvandringsliberale, såkalt antirasistiske miljøet er svært opptatt av meningsmotstanderes angivelige hat og manglende evne til å kritisere egne normer. Selv vil de ikke ha noe av at deres eget hat og egne bøllemanerer blir påpekt – og langt mindre vite av noen normkritikk på egne vegne. Det er det bare de selv som taper på.

Førstelektor i filosofi Kjell Madsen gir Dagbladets Jarl Wåge undervisning i ringeakt: – Jeg er er…

Det går seg til, hevder innvandringsliberale når den feilslåtte integreringen av ikke-vestlige innvandrere kommer på tale. Men når har de tenkt at det skal skje?

Redaktør i Dagbladet John Olav Egeland støtter opprop mot rasismeparagrafen.

De etablerte mediene er bekymret for dalende tillit, og en ny undersøkelse viser at publikums tillit styres av politisk ståsted. Men sammenstiller vi resultatet med andre undersøkelser, har mediene ingen grunn til å puste lettet ut.

Sosiolog Kjetil Rolness mener at Fafo har forsøkt å legge lokk på debatten om Guri Tyldums diskrediterte rasismerapport, men det har man altså ikke. Sier Fafo og Guri Tyldum. De vil bare ikke ha mer debatt om Tyldums sterkt kritiserte forskningsmetode fordi den ikke er så interessant for folk flest. Jasså?

Lar vi profesjonelle antirasister og ditto aktører, forskere og moralposører fortsette på denne måten, ender vi snart som verdens mest rasistiske land.

Dagbladet feirer Fafos besynderlige diskrimineringsrapport med Marie Simonsen som forsanger. – Hvor var det likestillingslandet feilet, lurer hun på. Likestillingslandet feilet da vi lot marginale aktivister, som kommentatorer som Simonsen og medier som Dagbladet har gitt betydelig drahjelp, oppheve virkeligheten og dikte opp en menneskehet som ikke finnes.

Innvandringsliberale kommentatorers analyse av ståa i Europa og USA er så enøyd og grunn at det nærmer seg det absurde.

Tilliten til etablerte medier faller, og det er neimen ikke rart. Man kan ikke lyve til leserne i årevis uten at det får konsekvenser, og det er absolutt ingen som i større grad har bidratt i så stor grad til spredningen av feilaktige opplysninger på særlig det betente innvandringsfeltet enn de etablerte mediene. Hvis mediene er så bekymret for den polariseringen, splittelsen og tillitstapet de regelmessig hevder på lederplass at «fake news» fører til, hvorfor beklager de ikke sin egen medvirkning?

Etter det grusomme terrorangrepet mot to moskèer på New Zealand var flere muslimske samfunndebattanter raskt ute for å spre den bekvemme offerforestillingen om at mediene behandler islamsk og høyreekstrem terror ulikt. Burde ikke den anklagede snart stille de som sprer islamistenes foretrukne offernarrativ et kritisk spørsmål eller to?

Hvor blir det av venstresidens fordømmelser, motaksjoner og krav om at Ways of Seeing må gi tilbake rasistpengene?