asylpolitikk

I 1998 fikk svenske asylmottak inn det første tilfellet av «apatiske barn»; barn hvis foreldre søkte om asyl og som ikke kunne gå, snakke eller spise. Fenomenet var nesten utelukkende begrenset til Sverige. Den psykiske helsetjenesten og enkelte leger var mistenksomme, men asylaktivister og media mente sykdommen var reell og iverksatte rene svertekampanjen mot alle som mente noe annet. På kort tid dukket det opp en rekke lignende tilfeller, og det eneste som tilsynelatende kunne kurere de apatiske barna var innvilget asyl. Nå snakker flere av barna ut.

Kommunene Flora og Gloppen får dårligere økonomi som følge av manglende asyltilstrømning, proklamerer NRK. Sover man der oppe i statskanalen?

Det grenseløse EU er i ferd med å dø, hevder Aftenposten i en usedvanlig tynn artikkel. Nei, det er ikke «i ferd med å dø», det ble drept av like grenseløse som kortsiktige innvandringsliberale. I stedet for å fremstå som moralsk overlegne og refse alle andre, bør de ta selvkritikk og ansvar for konsekvensene av deres egen mangel på magemål.

Sveriges og Norges politiske ledelse og øvrige eliter er svært opptatt av kjønnsbalanse og likestilling, og det fremlegges en jevn strøm av forslag og tiltak for å kvotere inn flere kvinner i styre og stell. Få vil derimot befatte seg med det faktum at innvandring har endret befolkningssammensetningen i den grad at kjønnsubalansen er i ferd med å bli permanent. Det er ikke uproblematisk, og temaet bør snart på dagsorden.

Og det gjør YouGov i en ny måling. Svaret bør ringe litt i ørene til Solberg-regjeringen.