Gjenstridig har tidligere fortalt om de apatiske flyktningenebarna i Sverige, et fenomen som fikk ekspertene til å klø seg i hodet. I artikkelen «Barnemishandling med asylaktivisters samtykke» ga Gjenstridige Nina Hjerpset-Østlie et godt oversiktsbilde over denne skampletten på svensk asylpolitikks historie.
I 2005 kom den første av tre statlige utredninger om apatiske flyktningbarn (AF). I denne var 400 barn utredet og det var flere ting som stakk seg ut. For det første rammet AF-syndromet ikke enslige mindreårige asylsøkere, kun barn i familier. For det andre kom rundt 80 prosent av AF-barnas familie fra tidligere Sovjet-stater eller fra Balkan. Minoritetsgrupper som uighurer og rom-folk var overrepresentert. De statlige utrederne Marie Hessle og Nader Ahmadi fant heller ingen lignende tilfeller i noen andre land enn Sverige. Man fant at det ikke eksisterte noen vedtatt diagnose eller behandling. Det eneste som tilsynelatende hjalp mot AF var at familien fikk permanent oppholdstillatelse (PUT). Når den var i havn, frisknet så godt som alle barn til på forholdsvis kort tid.
Ingen kunne finne ut av hvorfor det var slik, og det ble lagt et stort press på behandlende leger for at de skulle skrive sterke anbefalinger til Migrationsverket for å få innvilget asyl for barna med familier, både fra asylaktivister og fra mediene.
Bare i Sverige
Etter nærmere undersøkelser ble det konkludert med at lignende tilfeller ikke var funnet i andre land som behandlet asylsøknader, altså var dette et eget svensk fenomen. Det ble funnet fire tilfeller i Norge og hos alle disse oppsto symptomene etter opphold i Sverige. At disse barna hadde det vondt var uten tvil, men det de først og fremst led under var rollen de var tildelt av foreldrene, uten å kunne signalisere til hjelpeapparatet om hva slags mishandel de gjennomgikk.
Till Migrationsverkets barngrupp, som fokuserade på de apatiska barnen, inkom uppgifter om föräldrar som tvingat sina barn att spela apatiska och aktivt gjort dem sjuka, via droger och svält. Därtill fanns utsagor om misshandel och sexuella övergrepp. I november 2005 lämnade en handläggare på Migrationsverket in uppgifter om 13 fall av misstänkta brott mot apatiska barn till polisen.
De ärenden som polisen tog upp visade sig vara extremt svårutredda. De misstänkta brottsoffren antogs vara okommunicerbara och kunde inte förhöras; föräldrarna nekade. I princip hade det krävts att de togs på bar gärning för att brott skulle kunna styrkas.
Asylaktivistene gir seg ikke
Avsløringen om asylskandalen kom etter en grundig etterforskning som ble publisert i magasinet Filter, av journalist Ola Sandstig. Nå har svenske leger endret metodikk i forhold til behandling av asylbarn, som et direkte resultat av det som kom frem. Men møtet med virkeligheten stopper ikke svenske asylaktivister, i alle fall en del av dem. Journalist Ola Sandstig tar i et oppgjør med det han omtaler som en sektlignende gruppe illusjonister og riddere. I et debattinnlegg i Expressen langer han ut mot asylaktivister som kaller avsløringene for høyreekstreme konspirasjoner.
I förrgår presenterade Uppdrag Granskning den oberoende granskningen av sitt eget program ”Spelet om de apatiska flyktingbarnen”. Kritiken var förödande. Men alla tog inte åt sig. Reportern i programmet, Gellert Tamas, försvarade sin ståndpunkt med en sedvanligt rasande advokatyr så intensiv att plymerna på riddarhjälmen svajade. Vi fick återigen lära oss att all kritik mot narrativet om de apatiska barnen är lika med en högerextrem konspiration. Alltså ren ondska – eller möjligen en väderkvarn, beroende på hur man ser det.
Sandstig påpeker at mens asylaktivister leter etter høyreekstreme der de ikke finnes, på ekte Don Quijote-vis, så glemmer de sakens kjerne: De apatiske asylbarna og den voldsomme uretten de har blitt utsatt for. For mens de ble utnyttet og mishandlet for å gi foreldrene opphold i Sverige, samtidig som hele Sverige sto hjelpeløst og så på med armene rett ned, så er asylaktivistene mest opptatt av å forsvare sin egen ære. Et helt land lot seg lure, hvordan er det mulig?, spør han.
Bakom allting ligger förstås inte bara den framstående illusionisten utan hela samhället: journalister, läkare, ”forskare”, politiker och statliga tjänstemän. Varför blev det som det blev? Hur var det möjligt att låta en offentlig lögn pågå så länge?
Spørsmålet er mildt sagt på sin plass, og historien er ennå ikke slutt. For det må komme et etterspill, sier Sandstig. Det meste av hjelpeapparatet har tatt til vettet etter avsløringene, inkludert helsepersonell som tidligere kanskje ikke våget å si ifra selv om de hadde mistanke om at det var ugler i mosen. Videre avsløringer vil komme i en bok i midten av september. En bok som vil skrive om historien om de apatiske flyktningbarna, og som forhåpentligvis vil oppløse resten av illusjonen, selv om asylaktivistene fortsatt tviholder på den, lover Sandstig.
Den boken ser vi frem til.
Gjenstridig.no er en nettside kun drevet av egne ressurser. Hjelp oss å holde siden i live ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på nytt Vipps-nummer 918 18 142 eller Paypal.