«Det samme [tar avstand fra dialogimamen» Noor Ahmad Noor. Min anm.] gjør en pressemelding fra nettverket Minhaj-ul-Quran der ytringene fordømmes som en antisemittisme man har «nulltoleranse for, og som står i strid med vårt arbeid gjennom flere tiår». Slike øyeblikksreaksjoner er et sunt tegn», skriver Aftenpostens Harald Stanghelle rosende om Minhajs avstandstagende til imam og Drammen og omegn tros- og livssynsforums (DOTL) dialogpartner Noor Ahamad Noors «krasse uttalelser om Israel og jøder» (som store deler av presse-Norge høflig kalte imamens utilslørte Hitler-begeistring).
Sunt & sunt, herr Blom. Gad vite hva det kommer av at organisasjonen Minhaj ul-Quran ikke har lagt merke til og reagert på/mot sin egen imams jødehat og ditto ytringer før? Hvor sannsynlig synes presse-nestor Stanghelle det er at et utenforstående, ikke-muslimsk ikke-medlem har vært førstemann og den eneste som har sett hva imamen har skrevet på sosiale medier, særlig når minst én av ytringene er over ett år gammel?
Stanghelle berømmer også Islamsk Råd Norge (IRN) for å ha tatt avstand, men når han kaller det «øyeblikksreaksjoner» tar han enten for hardt i med hensikt eller så har han fulgt veldig dårlig med. For mens riksmedia fremdeles var mest opptatt av å retusjere Minhaj-imamens folkemorderiske krasshet, sa f.eks. paraplyorganisasjonen Muslimsk Dialognettverk (MDN) seg fornøyd med beklagelsen hans. I likhet med pressen valgte de også å sminke imam Noors åpenlyse jødehat som «generaliserende uttalelser» og i likhet med DOTLs dialogprest Ivar Flaten bortforklarte også de Noors åpenlyse jødehat med hendelser på Gaza. På MDN-leder Senaid Kobilicas Facebookprofil het det følgelig:
Så klart vi skal kritisere Israelsk ulovlig okkupasjon og apartheid-regime, og vi håper at også den norske staten gjør det. Men vi må gjøre det uten å blande religion i dette. Vi vet om jøder som også er imot israelsk politikk om palestina og ulovlige bosettinger.
Vi er glad for at imam Noor fra Drammen har selv uttalt seg og sagt at han burde la sin frustrasjon gå utover regimen. Det er sterke følelser i sving, men det er her vi i lederroller har et ekstra ansvar.
At ingen medlemmer, overordnede, kollegaer eller dialogpartnere selv har reagert på eller varslet om Noor Ahmad Noor, og de har hatt minst ett år på seg til å gjøre det; at hans nærmeste omlands umiddelbare reaksjon var å forskjønne/bortforklare saken og at man først tok «avstand» fordi en ikke-muslimsk privatperson tok affære og fikk – til tross for at riksmedias (og enda verre: et nyhetsbyrå!) første reaksjon pussig nok er identisk med MDNs og Islamsk Råd Norge: forskjønning/bortforklaring og deretter slepe føttene etter seg – snøballen til å endelig rulle, er vel ikke så rosverdig at det gjør noe?
Det er jo ellers verdt å tenke litt over at vi faktisk har kommet dithen at statsstøttede islamske råd, menigheter og organisasjoner nå berømmes på kommentarplass av en nestor i norsk presse for å ta avstand fra eller erklære nulltoleranse for åpenlys Hitler-beundring og åpenlyse Holocaust-forhåpninger. Det er vel ikke akkurat noe sunnhetstegn for samfunnet vårt, er det vel?
Og vel, når «nulltoleransen» kommer fra en organisasjon som også har så nulltoleranse for kritikk av islam at de mener at det kvalifiserer til dødsstraff – samtidig som de er del av en stor, internasjonal organisasjon pressen og politikere ikke vil eller tør å kritisere, men foretrekker den mye tryggere praksisen med å kritisere dens kritikere – så er det jo søtt av dem å distansere seg litt fra imamen sin slik offentligheten jo alltid krever når pressen endelig har bekvemmet seg på banen.
Men både imam Noors og den norske avdelingen av Minhaj ul-Quran ledestjerne er altså stadig Tahir ul-Qadri, en av planetens mest intolerante religionspolitiske maktmenn – og det sier ikke så lite! – hvis dødelige holdninger og forordninger skaper enorm frykt blant minoriteter, «dårlige» muslimer, frafalne ditto og andre annerledestenkende fordi de daglig ødelegger og tar liv i hjemlandet Pakistan. Så vi andre er nok knapt så beroliget av den nå proklamerte avstanden som Aftenposten og Stanghelle tilsynelatende er.
Det bør vi da heller ikke være, for at islamistiske organisasjoner som Minhaj ul-Quran i det hele tatt har fått feste, gode vekstvilkår og nå virker i Norge er på alle måter gjennomført usunt.
Mener du at problemstillinger som dette må belyses og konfronteres? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.