Frps innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim mener stadig at store deler av forskningen er politisert, og at dette særlig gjelder på innvandringsfeltet. – Forskere er avhengige av tillit. Når forskningsfunn presenteres, bør vi kunne anta at konklusjonene er basert på en objektiv sannhetssøken. Etter jeg kom inn på Stortinget for to år siden, har jeg stadig blitt overrasket over det lave faglige nivået på forskere og forskning, og den høye graden av politisk aktivisme blant forskere, skrev han i forrige uke.
Dette er farlig retorikk, hevder leder av Forskerforbundet Guro Elisabeth Lind, som mener at Helgheim «nører opp under mistilliten til forskning».
Det meste tyder tvert i mot på at forskere/forskningsmiljøer har klart det helt på egenhånd – ikke minst på grunn av nettopp politisert forskning på viktige samfunnsområder som innvandring, integrering og rasisme – men ikke vil erkjenne det og heller ikke er interessert i kritikk. Det siste tyder forresten avgjort på at vi står overfor et politisert forskningsmiljø, for er det noen som ellers burde være åpne for kritikk, så er det vel nettopp forskere?
Lind har for øvrig dette rosenrøde synet på sin egen yrkesgruppes faglighet:
Som forsker er du hele tiden utsatt for spørsmål, kritikk og diskusjon i et åpent, internasjonalt forskningsnettverk. Som forsker er man vant til at teorier og forskningsfunn kontinuerlig utfordres og kritiseres. Forskningen er på ingen måte konsensusbasert, slik Helgheim forsøker å gi inntrykk av. Dersom et norsk forskningsmiljø drev politisert forskning slik Helgheim påstår, ville det blitt utsatt for massiv faglig kritikk, og med stor sannsynlighet ikke blitt publisert. Det ville også mistet finansieringen.
Jasså, ville de nå det? Det er jo ikke sånn at ett forskningsmiljø, når vi snakker innvandringsforskning, stikker seg ut på feltet i forhold til de andre. Så hvilket forskningsmiljø i Norge skulle kritisere et annet for å legge frem forskningsresultater de selv enten hadde eller ville foretrukket å komme frem til? Hvilke helt konkrete forskere eller forskningsmiljøer mener Lind at har utsatt positivt vinklet innvandrerforskning for «spørsmål, kritikk og diskusjon» i norsk offentlighet? Kan hun navngi noen?
Vi har til gjengjeld flere nylige eksempler på nøyaktig det motsatte. Hvilke forskere/forskningsmiljøer gikk for eksempel offentlig ut mot Fafos diskrediterte rapport som angivelig viste at hver fjerde nordmann tror på nazistiske raseteorier og påpekte svakhetene – som Fafo etter kritikk fra utenforstående måtte trekke etter selv å ha innrømmet metodesvakhetene? Forsker ved psykologisk institutt i Kent Christopher Bratt – hvis egen, amatørmessige sjonglering med voldtektsstatistikker også burde vært gjenstand for kritikk fra andre forskere ettersom han jo titulerer seg selv som forsker – skrev rett ut i Aftenposten at «vi», som her må bety forskere, «var mange som så» problemet ved Fafos rapport. Hvorfor sa ikke han eller noen av «de mange» noe da? Hvor ble det av den kritikken som ikke bare var legitim og nødvendig, men helt korrekt?
Den var totalt fraværende, så oppgaven falt som vanlig på alternative medier og sosiolog Kjetil Rolness – som flere ganger har blitt forsøkt avskiltet av forskere med at han selv ikke kan noe om det han kritiserer fordi han ikke er forsker.
Et annet eksempel er Fafos absurde rapport om enlige mindreårige asylsøkere, hvis konklusjon står i sterk motstrid til internasjonal forskning fra f.eks. FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR)) og FNs barnefond UNICEF og ikke en gang støttes av rapportens eget innhold. Og du trenger ikke forskningskompetanse for å se det, det holder lenge med å kunne lese og en noenlunde forkunnskap om temaet.
Forskningsforbundets leder har mer på lager:
Helgheims påstander er problematiske av flere grunner. For det første fordi han nører opp under mistilliten til forskning, i ei tid da falske nyheter og faktafornektelse står sterkt. Bare i Saudi-Arabia og USA er det flere som tviler på at klimaendringene er menneskeskapte enn her i Norge, enda forskningen som dokumenterer dette er overveldende.
Ja, det sies så, men det avhenger jo litt av hvilken tillit forskningen har. Og det er faktisk ikke lenge siden det var tilnærmet konsensus i og fra forskningsmiljøer var at innvandringen fra Afrika, Det islamske Asia og Midtøsten var økonomisk lønnsom. Det har forskningsmiljøer hele tiden hevdet, det har pressen hele tiden hevdet og det har innvandringsliberale politikere hevdet. Hvorfor ellers tror disse tre aktørene at dette er en av de mest seiglivede mytene i vårt og en hel rekke andre land? Fordi den påstått forskningsbaserte, men direkte feilaktige påstanden har blitt messet regelmessig fra autorisert hold – fullstendig uten motstand fra noe som helst forskningsmiljø i Norge eller andre land.
De fleste later f.eks. til å ha glemt – og det er nok opphavsmannen, finanspolitisk rådgiver for Høyre Terje Strøm, glad for – NyAnalyses «rapport» om hvor milliardlønnsom innvandringen til Norge er. Pressen hoppet selvsagt på øyeblikkelig og den politiske klassen likeså. Hvor var alle forskerne som kunne forhindret norske stortingspolitikere, som f.eks. den sangvinske, men i forskningsmiljøer og pressen umåtelig populære Trine Skei Grande, i å drite seg lodrett ut på stortingssalens talerstol? Det kom ikke et pip. Kritikken i forkant kom fra Document.no og Rights.no, og så må noen i pressen og muligens noen politikere som er litt mindre late enn gjennomsnittet ha tatt en titt på «forskningsmaterialet» og rapporten gikk i nærmeste søppelbøtte for aldri å bli nevnt igjen. Det kom ingen unnskyldning eller selvkritikk fra hverken rapportforfatter(ne), pressen eller politikerne som kort før hadde gått offentlig av skaftet av glede over en forskningsrapport som ikke en gang var verdt papiret den var skrevet på. Selv ikke forfatteren ønsker å snakke om den i dag.
Noen forskere opererer stadig med det samme sirkusnummeret, som f.eks. seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt Inge Tvedten, som forfatter artikler hvis påstander om innvandringens lønnsomhet er solid forankret i løse lufta. Og herr seniorforskeren liker ikke å bli motsagt av legfolk, for da føler han seg mobbet. Hvor blir kritikken fra forskningsmiljøet av når Tvedten på denne måten underminerer tilliten til dette miljøets objektivitet og faglighet? Det er taust som i graven.
Hva tror forskningsmiljøet selv at ting som dette gjør med deres egen troverdighet? Ikke bare leverer forskere eller miljøer politiserte rapporter, men andre forskere og -miljøer unnlater å kritisere dem offentlig.
At det selvfølgelig finnes aktivister innen forskningen – som alle andre steder i samfunnet – og politisert forskning er noe man ellers kunne leve med. Men det er blitt ekstraordinært problematisk fordi det forsterkes av en laugsmentalitet som åpenbart ikke tillater offentlige kritikk og/eller selvkritikk, samtidig som vi dessverre har en etablert presse som har liten vilje eller evne til å gå forskere og forskningsrapporter etter i sømmene.
Det kan skyldes at pressen ikke føler for å granske forskningsrapporter som sier ting de er enige i. Den politiske overlappingen mellom forskningsmiljøet og pressen er nemlig usedvanlig stor – for ikke å snakke om at politisk konsensus i forskningsmiljøene er særdeles påfallende:
Stortinget according to Forskerforbundets medlemmer: Knallrødt med 34,6 prosent til Ap, 15,8 prosent til SV, 8,2 til MDG, 7,5 til Venstre og 5,7 til Rødt. Frp? 1,1 prosent.
Stortinget according to Journalistforbundets medlemmer: Knallrødt med 21,0 prosent til SV, 20,8 vil stemme Ap, 11,8 på partiet Rødt, 8,5 på Venstre og 7,9 på MDG. Frp? 2,8 prosent.
31,5 prosent av Forskerforbundets medlemmer stemmer altså på ekstremt innvandringsliberale partier, mens 37,4 prosent i de etablerte mediene gjør det samme. Og vi skal tro at det ikke har konsekvenser for forskningen og dekningen av innvandringsfeltet? Politisk tilhørighet er et resultat av hvordan man ser verden, og har stor betydning for hvilke spørsmål folk er opptatt av, hvilke spørsmål de stiller og hvilke spørsmål de ikke stiller. Mener Forskerforbundet og Journalistforbundet virkelig at de er høyt hevet over påvirkende faktorer som absolutt alle andre ligger under for?
I så fall snakker vi om tro i religiøs betydning på egen fortreffelighet, og tro kan man som kjent gjøre i kirken.
Professor emeritus Willy Tore Mørch synes også at Helgheim er en dust, men innrømmer ikke desto mindre at forskning er ment å «påvirke politiske prosesser» og at politisert forskning derfor ikke er et problem, men et mål. Han gir således dusten Helgheim rett på dette punktet. Men å kritisere eller påvirke samfunnsaktører eller samfunnsutviklingen er forbeholdt de fornemme, altså. Ikke halvstuderte røvere som f.eks. deg eller Jon Helgheim, for riktignok bor dere i det aktuelle samfunnet, men Mørch og cos objektivitet og faglighet er så uomtvistelig at det er kritikkverdig bare å stille spørsmål ved dem eller det. Som var forskere en slags adel eller presteskap som den simple pøbelen ikke har rett til å kritisere eller tvile på. Nei, din oppgave; det er å betale for ikke bare forskningen, men også den påfølgende politikken uten å mukke!
Mørch mener f.eks. at fengselsstraff ikke virker etter hensikten på unge lovbrytere. Det er det faktisk veldig delte meninger om, men Mørch vil ikke at det skal stilles spørsmål ved hans autoritet, må vite. Selv er han rene Snåsamannen og kjenner derfor Helgheim og resten av FrPs innerste tanker:
Helgheim ble kanskje irritert over at jeg antydet tvil om det er ungdommenes beste de ønsker med disse forslagene eller om det er forakt for disse ungdommene de har i stedet for omsorg.
Tja, kanskje Helgheim og FrP faktisk har omsorg, men da for ofrene i stedet for de voldelige kriminelle? Ikke godt å si og det burde heller ikke bli sagt, for uten utdannelse burde Helgheim bare holde sin trut:
Helgheim er som kjent der og jeg skal med åpne øyne anvende en kjent hersketeknikk, jeg var jo student under Berit Ås må vite. Jeg skal raljere over hans CV. Grunnen er at han har makt, mye mer makt enn meg og han lager landets lover, riktignok ikke alene heldigvis, men han bidrar så godt han kan. Mannen har utført grunnskolen, som det står i Wikipedia. Om «utført» betyr fullført er uklart, men jeg skal la tvilen komme ham til gode. Uansett er hans formelle utdannelse så vidt beskjeden at den ikke utgjør noe godt grunnlag for kvalifisert forskningskritikk.
Og Amen til det, dere!
Men nå er det faktisk slik at politisert forskning er, slik Lind hevder, dårlig forskning. Så dårlig forskning at selv vanlige folk ser det. Og det fordrer bare en egenskap: at de kan lese. Dessverre har dårlig, politisert forskning ikke vært påpekt av forskningsmiljøet selv og heller ikke av pressen. Derfor har også begge institusjonene fått et tillitsproblem. Det er rart med det, folk som blir regelrett ført bak lyset – slik alle land med masseinnvandring fra Afrika, Det islamske Asia og Midtøsten har blitt – har en tendens til bli skeptiske til de institusjonene som har produsert og/eller opprettholdt bedraget, hvor hjertegodt det enn har vært ment og tenkt.
Dette finnes det heldigvis et probat remedium mot: erkjenn problemet, ta selvkritikk, slutt å skylde på utenforliggende årsaker, gjør avbikt og begynn å rydde opp i rotet dere har laget.