Møt kunstner og aktivist Melanie Kitti og se den angivelige antirasistiske og inkluderende identitetspolitikkens toleranse og demokratiforståelse i praksis. Kitti og hennes meningsfeller, som dessverre virker i og på våre statsfinansierte læreseter og institusjoner, hevder at de bare jobber for å inkludere alt og alle i samfunnet. Bortsett fra meningsavvikere, selvsagt.
Først litt bakgrunn: I november 2020 flyktet rektor Måns Wrange fra rotet han og en rekke identitetspolitiske aktivister ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) hadde skapt. Aktivisterne ved skolen ønsket å politisere skolen og krevde blant annet obligatorisk Bipoc-representasjon [svarte, «people of color» og urbefolkning. Min anm.] i alle demokratiske prosesser, obligatorisk antirasistisk opplæring for ansatte og studenter, og å «inkludere temaer som dekolonisering, interseksjonell feminisme og bipoc i pensum». Rektor var helt enig og derfor særdeles imøtekommende overfor kravene. Samtidig uttrykte både lærere og elever ved skolen og eksterne fagpersoner bekymring for ytringsklimaet på KHiO, som de mente var ille og i ferd med å bli enda verre.
Det er ikke så rart, for identitetspolitikken som nå infiserer det ene statsstøttede læresetet etter det andre – helt uten motstand fra politikere, medier og universitetsledelsen – er like totalitær som den er intolerant.
Men den godeste rektor avfeide glatt enhver bekymring for ytringsklimaet og bekymringen om at det var vanskelig å uttrykke avvikende meninger fra den identitetspolitiske partilinjen ved skolen. Fem elever var imidlertid ikke enige, og snart skulle den identitetspolitiske ytringsfriheten og toleransen for divergerende meninger ved skolen bli demonstrert i praksis: «Vi vil ha kunnskap, ikke ideologi. Kvalitet, ikke politikk. Perspektiver, takhøyde og redelighet, ikke indoktrinering», skrev de – og tråkket dermed på tærne til aktivistene som nettopp foretrekker ideologi, politikk og indoktrinering fremfor kunnskap, kvalitet, perspektiver, takhøyde og redelighet.
Filosof, kunstner og student Magnus Vanebo, som var en av de fem kritikerne, skrev at det råder en fryktkultur ved skolen og at flere ikke våger å uttale seg av frykt for represalier. Det gikk selvfølgelig troll i ord, for Wranges arbeid for «mangfold og mot diskriminering» for å «verne om ytringsfriheten gjennom å ikke skulle ekskludere individer, perspektiver og erfaringer» har båret så gode frukter at de fem – altså en minoritet ved skolen – av sine medstudenter ble beskyldt for rasisme og for å forsvare hatprat. De ble også utsatt for ryktespredning, sensurforsøk og hets. Skolen utsatte til og med et planlagt seminar da arrangøren mottok «aggressive og truende meldinger» fordi Vanebo skulle delta. En annen av de fem, Vebjørn Pedersen, ble gjenstand for en masterstudents mobilisering mot ham, som for anledningen ble beskrevet som en trussel og en hatspreder som ikke burde tolereres ved KHiO. Masterstudenten antydet også at Pedersen var voldelig og hevdet at han/hun føler seg personlig utrygg av hans blotte tilstedeværelse ved skolen. Følgelig ble det invitert til et møte på skolen for å diskutere «Pedersen-problemet».
Universitetsavisen Khronos fulgte saken nøye, og etter at Wrånge rømte tilbake til Sverige etter berettiget kritikk av sin lederstil og forholdene ved KHiO, stilte de spørsmål om hvorfor denne debatten er så betent i særlig kunstkretser. Enter kunstner og identitetspolitisk antirasist Melanie Kitti, som har studert ved både KHiO og Kunstakademiet i København (som er under akkurat samme angrep som KHiO) og bekrives som «aktiv i kunstmiljøene» – uheldigvis, vil nok noen si – i både Oslo og Køben. Hun har aktivt støttet identitetsaktivistene på begge læresteder og er således direkte involvert i hele sakskomplekset. Hun kjenner seg naturligvis ikke igjen i medias fremstilling av debatten (duh!) og kan ikke se at debatten på kunstfeltet skulle være noe mer eller mindre tilspisset enn i andre deler av akademia: – Jeg vet ikke eksakt hvor tilspisset debatten er i andre deler av akademia. Jeg tror at vi opplever disse situasjonene som særlig tilspisset på grunn av den store mediedekningen, sa Kitti og gjorde oppmerksom på at det overhodet ikke «pågår noen innsnevring av debatten»:
— Jeg har forstått at noen velger å forstå antirasisme som noe som lukker ned en samtale, men det handler om å inkludere andre stemmer og det kan da umulig lukke en debatt å åpne den opp for flere, sa hun til Khronos i januar.
Ok, fikk du med deg det? Vi spoler frem til juni og billedkunstner, tidligere student ved KHiO og nå ansatt ved Strykejernet kunstskole Tommy Johansson, som sammen med fem andre kunstnere snart skal lansere prosjektet «Not Today, Satan!» og i den forbindelse har lagt ut videoskissen #superstraight, som utfordrer og (åpenbart) provoserer Pride-bevegelsens mer radikale budskap om ørten forskjellige kjønn, «hvit hudfarge» som selve arvesynden og at ordene kvinne og mann er diskriminerende osv. osv. Det er jo ikke til å komme fra at bevegelsen de siste årene i langt større grad har adoptert den ultraradikale, pseudovitenskapelige identitetspolitikkens – som jo ødelegger og korrumperer nær sagt alt den kommer i kontakt med der folk er nærsynte og kortsiktige nok til å slippe den og dens aktivister til – budskap som mildt sagt ikke appellerer til det omgivende samfunn slik kampen for like rettigheter uavhengig av seksuell legning gjør og har gjort.
Det burde Johansson ikke gjort. Og det skulle bli verre, for kjæresten hans, billedkunstner, også tidligere student ved både KHiO og Strykejernet, Ina Bache-Wiig, tok seg nemlig den uhørte frihet å trykke «liker» på prosjektet. Det er da helt utrolig hva folk innbiller seg at de som frie mennesker i frie land tror at de kan tillate seg? Dermed ble hun prompte kastet ut fra utstillingen «Paper Planes» på galleriet Standard – merk deg navnet – fordi menneskesynet, ass! Bache-Wiigs bidrag til utstillingen er artig nok en billedliggjøring av menneskets «syndebukk-mekanisme og mobbmentalitet». Men akk, at hun trykket liker og også har gitt uttrykk for det gallerieier Furnesvik – hvis personlige menneskeverd etter eget sigende står stikk i strid med Bache-Wiigs kunst – opplever som problematiske meninger gjør galleriet rett og slett utrygt for besøkende. Forståelig nok, for selv skjelver jeg av frykt bare ved tanken på å støte på utrygghetsskapende kunst!
#superstraight blir diskutert livlig på Johanssons FB-side, men prosjektet og debatten er mer enn inkluderingskativist Melanie Kitti kan tåle. Det er vel også å kreve for mye av sistnevnte, ettersom både Johansson og Bache-Wiig attpåtil gikk ut med offentlig støtte til de fem studentene ved KHiO som opponerte mot Kittis identitetspolitiske tropper året i forveien. Kitti tagger i alle fall inn Johanssons arbeidsgiver flere ganger og legger ikke en gang skjul på at det er hennes hensikt å få ham sparket. På egen Instagram-konto legger hun ut dette budskapet med arbeidsgiver tagget inn: KAN STRYKEJERNET KUNSTSKOLE FORKLARE MEG HVORDAN DENNE SEXISTISKE, HOMO/TRANSFOBISKE RASISTDRITTEN KAN FÅ BEHOLDE SIN JOBB PÅ DERES MANGFOLDIGE SKOLE?
Av andre saksorienterte debatt-innspill fra kunstner Melanie Kitti finner vi:
– Jeg er bare overrasket over at det tar så lang tid for å han å miste jobben. Hvor langt skal han måtte gå Strykejernet Kunstskole as [Alle benevnelser av arbeidsgiver er aktive tagger. Min anm]?
– Jeg forstår ikke hvordan Strykejernet Kunstskole as kan la deg beholde jobben der. Det her er så jævlig sykt.
– At du jobber på en skole hvor det kanskje går mennesker som er både kvinner bipoc, trans, homofile og queer, samtidig som du er transforbisk, homofobisk, rasistisk og sexistisk. Det tror jeg ikke er lov, Strykejernet Kunstskole as? Jeg tror/håper det finnes grenser for hva man kan uttrykke av hat på internett og samtidig undervise. Det må da vel også være nok av folk som ikke har disse holdningene som gjerne vil ha jobben og som ville gjort den godt.
– Strykejernet Kunstskole as. Det her er bare ikke okei. Jeg blir oppriktig bekymret for dem som studerer hos dere.
Og det kan man selvsagt ikke fortenke Kitti i, for Johanssons ord, bilder og prosjekt gjør – som meningsmangfold i betydningen «meningsavvik» alltid gjør når det gjelder identitetspolitiske aktivister – folk utrygge, gjør de! Akkurat på samme måte som Bache-Wiigs billedkunst vil gjøre besøkende på Furnesviks galleri livredde, antagelig. Kitti beroliger oss imidlertid med at man gjerne kan ha ulike meninger – gjerne der, altså! – så lenge de er i overensstemmelse med Kittis, selvfølgelig, eller hun ikke bedømmer dem som livstruende. Men det er Johanssons, for hans meninger «truer noen menneskers grunnlag for liv». De er rett og slett farlige og unge bør følgelig skjermes fra denne mannen. Hun avslutter med det fromme håp og den salige tro at arbeidsgiver er på saken.
Men dessverre: kjettere og avvikere kommer av og til i flokk. En Linda Haagensen tillater seg ikke bare å si sin mening i saken – hun er så frekk at hun forsvarer Johanssons kunstprosjekt! Makan! Det kan Kitti heller ikke ha noe av, og heldigvis viser det seg at Haagensen er lærer på Elvebakken videregående skole og hva vil vel hennes arbeidsgiver si om Haagensens meninger…?
– Wow» hvis du underviser på vgs har du vel skjerpet aktivitetsplikt? Det har vel dessverre ikke Tommy fordi strykejernet er høyere utdannelse (?) men her er du out and about og forsvarer en homofobisk, transfobisk, sexistisk rasist. Det kunne jo vært interessant å høre hva din sjef mener om det…, skriver Kitti truende.
Kitti og en annen kvinnelig debattant påpeker gjentatte ganger at Elvebakken vgs jo «er Oslos mest mangfoldige skole!!!!!» – og skal denne mangfoldige skolen virkelig måtte tåle meningsmangfold av den sorten som blant andre Haagensen gir uttrykk for? Nei, fanken heller, se å få sparket ut dama! Kunstnere og undervisere og lærere og fanden og hans oldemor har å gå i Kittis takt, ellers…!
Men det hele er selvfølgelig mediedekningens skyld. Og din, hvis du altså er så inn i hampen intolerant og menneskefiendtlig og rasistisk og homofobisk og sexistisk at du velger å forstå Kittis og meningsfellers private inkluderingsstrategi og «antirasisme som noe som lukker ned en samtale». For husk: – Jeg har forstått at noen velger å forstå antirasisme som noe som lukker ned en samtale, men det handler om å inkludere andre stemmer og det kan da umulig lukke en debatt å åpne den opp for flere. (Melanie Kitti-klassiker, januar 2021).
Hvis du enda ikke har forstått hvor giftig for både demokrati, kunnskap og mellommenneskelig samkvem identitetspolitikken og dens aktivister faktisk er, er debatten borte hos kunstner Tommy Johansson en grei anskueliggjøring av hva identitetspolitikk virkelig dreier seg om bak honnørord som inkludering, rettferdighet og antirasisme: å få stengt ned det demokratiske, åpne ordskiftet gjennom målrettet jakt på avvikere, angiveri, bøllemanerer og stempling for å tilegne seg makt og definisjonshegemoniet i våre frie samfunn.
Lar vi identitetspolitikken og aktivister som Melanie Kitt fortsette å infisere læresetene våre og andre viktige samfunnsinstitusjoner, vil det ikke forbli fritt særlig lenge. Totalitære, menneskefiendtlige bøller er og blir totalitære, menneskefiendtlige bøller uansett hva de kaller seg, i hvilken tidsperiode og i hvilket geografiske område de opererer i. Og akkurat nå opererer de altså på våre statsstøttede institusjoner, på skattebetalernes regning, hvor de får tilnærmet frie hender til påvirke våre barn og unge under obligatorisk skolegang, mens politikere, fagfolk og media knapt tør å mukke.
Og det kommer ikke til å ende noe bedre her i Verdens Rikeste Land enn det har gjort i noen andre land i historien der intolerante ideologer har tatt og sittet med makten. Det begynner alltid med forfølgelse av annerledestenkende og nedstengning av det offentlige ordskiftet og det ender alltid med redsel, ødeleggelse og død.
Mener du at totalitære identitetspolitikere og -aktivister bør eksponeres for hva de er og at de fortjener motbør? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.
Statstøttede norske kunstnere: Marsjer i takt takk, ellers…!
