Med Tore Sagen-saken har Norge fått en tydelig anskueliggjøring av den giftige, særdeles skadelige identitetspolitikken som har befestet seg i samfunnet vårt – og hva den kommer til å gjøre med samme samfunn.
Identitetspolitikken med sin kollektivistiske tankegang, deplattformingsvirksomhet, forsøk på utestengelse av alle som måtte våge å mene noe de ikke liker, angiveri til arbeidsgivere for å frata enhver opponent livsgrunnlaget, ditto nidkjære jakt på krenkende ytringer i medier og SoME – helst på vegne av andre – og påfølgende Twitter-stormer, drives hovedsakelig av små, høylytte og statstøttede antirasistiske- og forskningsmiljøer samt medier på venstresiden, selv om stadig flere på høyresiden mangler ryggrad til å stå i mot og derfor velger å tute med ulvene.
Aggressorer med statsstøtte
For de er, som vi skal se, ulver – selv om de kommer pent innpakket i egendesignede fåreklær.
Selv i utgangspunktet står identitetspolitikken i sterk motstrid til Vestens individorienterte samfunn ettersom den er basert på gruppetenking. Den innebærer f.eks. at en person skal bedømmes og behandles ut fra den etniske gruppen vedkommende ble født inn i, og som av identitetspolitiske aktivister tillegges bestemte, delvis uforanderlige karakteristika. Dette er klassisk rasisme – og det ser vi da også fordi aktivistene konsekvent henviser til og benytter hudfarge som «argument» mot enhver meningsmotstander – men det lar man seg ikke merke med ettersom motivene deres angivelig er gode: grupper som historisk har vært undertrykket eller har lidd urett, skal få oppreisning og mer makt i dagens samfunn. Selvutnevnte representanter, hva enten det er personer eller hele organisasjoner, forsøker regelmessig å stenge ned debatter eller sensurere ytringer de ikke liker. Argumentet de bruker er at det eller den ikke må få komme til orde i den offentlige debatten, fordi de selv eller grupper de definerer som ofre kan ta skade av det.
Sagen-saken er riktignok bare èn av mange lignende saker, men den er kanskje viktigst fordi den til fulle demonstrerer hvor aggressiv og urimelig identitetspolitikken og dens tilhengere faktisk er. Og å gi etter for aggresjonen deres, gir dem bare blod på tann. For det er rart med det: så lenge aktivistenes virksomhet bare har gått utover andre grupper hvis meninger majoriteten kanskje ikke kjenner til eller ikke liker stort, eller individer hvis ytringer de fleste mener at vi fint kan klare oss uten, har få brydd seg. Men de som eventuelt fortsatt tror at de selv står på trygg grunn utenfor aktivistenes stadig lengre, inkvisitoriske arm, må etter Sagen-saken innse at de slett ikke gjør det.
Hvis revolusjonen kan sluke NRK…
For når en norsksomalisk stortingsrepresentant i full alvor angriper det særdeles politisk korrekte NRK – et mediehus som ved siden av Morgenbladet har vært ledende i å gi nettopp dette aktivistmiljøet og den hårreisende tankegangen deres en nasjonal plattform – for å ha en «rasistisk kultur»: ja, da vet du hvor landet og lista ligger. For de som eventuelt skulle ha glemt det, er det heller ikke lenge siden aktivistmiljøet hun er en del av, denne gangen godt hjulpet av Morgenbladet, angrep Klassekampen (av alle!) for å «legitimere rasisme». Så hvis du mot formodning skulle tro at de ikke en dag kommer etter deg, så tar du veldig feil.
Alle revolusjoner har det nemlig med å ete sine egne barn, og identitetspolitikken er intet unntak. For dem kan du nemlig ikke bli politisk korrekt – «woke» som det nå heter på klingende norsk – eller antirasistisk nok. Så fort aktørene i det offentlige ordskiftet føyer seg etter det aggressive aktivistmiljøet, finner de bare på noe nytt. Som f.eks. det meget raske skiftet fra at det var rasistisk å ikke være fargeblind, til at det er rasistisk å være fargeblind. Det er ikke lenge siden det var (heldigvis) tabu å dra folks hudfarge inn i en debatt, nå er det antirasistenes selv som drar det inn i enhver diskusjon.
Stueren rasisme?
De av aktivistene som har minoritetsbakgrunn tror imidlertid selv at de er usårlige, og det er kanskje ikke så rart. De slipper unna med ting ingen – ingen – med en annen hudfarge enn dem selv ville sluppet unna med. De kan, som SVs nestleder og stortingsrepresentant Marian A. Hussein og Thee-Yezen Al-Obaide, som nylig satt i SVs Inkluderingsutvalg (!), stå frem i offentligheten med blantant rasisme, og ingen tør å si et ord. Det kommer ikke så mye som et kritisk pip på lederplass. Vi kan bruke Hussains Sagen-tweet eller Al-Obaides Stovnerrevy-innlegg som eksempel:
Yo, Audun Lysbakken, du og SV har et rasisme problem. Vi er mange som forventer at partiet lanserer et rehabiliteringstiltak for disse svarte jentene i Inkluderingsutvalget. Marian A. Hussain er enda et symptom på en rasistisk kultur i partiet.
Eller:
I tilfelle jeg ikke var tydelig nok: alle med mørk hud dvs somaliere, gambiere, nigerianere, eritreere skal holde kjeft i debatten om kristofobi og debatten om afrofobi og etniske nordmenns rasisme. Håper jeg er nå tydelig nok!
Er det noen som tror at en etnisk norsk politiker eller kommentator ville sluppet godt fra å skrive noe slikt?
Bøller bevæpnet med plussord
Men ved å godta det identitetspolitiske miljøets og aktivistenes skrudde og ikke minst inkonsistente verdensanskuelse, har vi fått absurde debatter hvor NRK, Tore Sagen og Klassekampen blir utpekt som rasistiske, mens «antirasistiske» minoritetspersoner kan være så rasistiske de bare vil uten at noen våger å påpeke det. Så hvem er egentlig den sterke gruppen her? Er de identitetspolitiske representantene svake, omtenksomme, undertrykket, følsomme, sårbare og utsatte og alt hva de nå kaller seg? Nei, de er først og fremst aggressorer. De driver rett og slett en skruppelløs maktkamp for å tilegne seg definisjonsmakten i samfunnet, for således å dominere det offentlige ordskiftet fullstendig – og de gjør det ved hjelp av offerkortet og alle de moralske plussordene i boka.
Over til den internasjonalt anerkjente forfatteren Lionel Shriver, som beskriver den identitetspolitiske maktkampen svært godt i en artikkel som Gjenstridig.no publiserte ifjor høst, men som er mer aktuell enn noen gang. Shriver har blant annet skrevet den kritikerroste boken Vi må snakke om Kevin, men i 2018 ble hun selv deplattformert i Sverige på grunn av boken The Mandibles. Den ville ikke Shrivers svenske forlegger Ordfront gi ut, da sjefen Pelle Andersson oppfattet den som problematisk da noen av bokens karakterer «er innvandringskritiske og gir uttrykk for antimuslimske holdninger»: – Debattklimaet og den voksende høyreekstremismen i Sverige gjør det i dette tilfellet veldig vanskelig å publisere din siste bok. Jeg tror at den kommer til å bli mistolket og kanskje anvendes på feil måte i debatten, skrev Andersson i en e-post til Shriver.
Beinhard maktkamp
De identitetspolitiske aktivistene er engasjert i en beinhard maktkamp, og forkler egen aggresjon som svakhet, fastslo Shriver i en bitende artikkel i The Spectator.
Hun viser til et av mange eksempler på at noe eller noen har blitt skreket ned av en identitetspolitisk mobb for upassende ytringer og avkrevd en offentlig unnskyldning, hvilket de selvfølgelig fikk. Fenomenet kan snart oppleves daglig. Det hele er uverdig og kujonaktig, konstaterte hun, hvilket kanskje NRK og øvrige store aktører i Norge bør skrive seg bak øret.
Shriver forteller videre om magasinet Nation, som publiserte et harmløst dikt om hjemløse av en hvit forfatter som var ukorrekt nok til å bruke ordet «krøpling». Stormen fra indignerte SoMe-brukere lot ikke vente på seg, og både magasinet og forfatteren ba formelt om forlatelse. – Hendelsen er et premieeksempel på den skrikende, emosjonelle svindelen som sprer seg i den offentlige sfæren, mener Shriver, og fortsetter:
– Hvis vi skal bruke dagens obligatoriske leksikon, unnskyldte man seg for «smerten», «skaden» og «krenkelsen» det triste lille diktet påførte de rammede miljøene. Men la oss være realistiske. Ingen av diktets lesere følte noen smerte (husker du smerte, faktisk smerte? Slipp en murstein på din sandalkledde fot. Jepp. Det er «smerte».) Ingen kom til skade, hverken fysisk eller psykisk. Jeg vedder på at de altererte typene på peanøtt-galleriet ikke var mer genuint krenket enn magasinets redaktører i skadebegrensningsmodus var genuint lei seg.
Shriver beskriver identitetspolitikere – woke-bevegelsen – som rovdyr.
Jakten på krenkere er en blodig sport og som annen jakt tilfredstiller den jegerne: oppdag byttet, forfølg det og drep det. Stopp ut troféet og heng det på FB-profilen din. Samfunnsinstitusjoner som strever med å holde tritt med utviklingen, gir legitimitet til forestillingen om skade og sårbarhet, når ingens følelser har blitt såret. Seieren er med andre ord tosidig; de får has på synderen og ydmyker redaktører og andre ved å tvinge dem til å delta i et emosjonelt teater alle vet at er falskt, skriver hun.
Shriver kjøper heller ikke den offisielle forestillingen om at woke-bevegelsens tilhengere er særlig følsomme eller at de ser på ærlighet som så viktig som de selv påstår, men at de tvert i mot er følelsesmessig uærlige.
Hvem vil leve i Absurdistan?
– På en skole tvang studentaktivister college-presidenten til å senke armene når han talte på podiet fordi de opplevde gestikuleringen hans som truende. De følte seg ikke i fare; de dominerte og degraderte en autoritetsfigur. Studentene som kryper sammen i såkalte «safe spaces» føler seg ikke truet; de gjør krav på territorium. Ved å beskytte falsk hjelpeløshet fra ubehagelige meninger via deplattformering, utøver de makt. Og opplevelsen av maktutøvelse er ikke skremmende, bortsett fra for de som er i mottagerenden, den er overlegent tilfredsstillende. Disse menneskene er ikke redde. De vil at du skal være redde for dem. Og vi snakker ikke «mikroaggresjon» her; det politisk korrekte politiet foretrekker makroaggresjon, den typen som kan få folk sparket, fastslår Shriver, som fyrer av følgende salve:
– Vi hører stadig om den grusomme opprørtheten forårsaket av, for eksempel, et canadisk stykke som bruker hvite til å synge slavesanger eller en heterofil skuespiller som bekler en trans-rolle. Men bøller på venstresiden bruker svakhet som dekke for aggresjon, og dagens strøm av følsomhet er svindel. Ingen er virkelig opprørt. Ingens følelser er virkelig såret. Dette handler utelukkende om å herse med andre mennesker.
Hun har rett. Og verdensanskuelsen denne bevegelsen abonnerer på er så åpenlyst maktsøkende, inkonsistent, absurd, aggressiv og rasistisk at den eneste grunnen til at de vinner terreng i samfunnet, er fordi vi andre – og da spesielt politikere og medier – lar dem gjøre det.
Det bør vi snarest slutte med.
Å beholde den såkalte rasismeparagrafen (§185) når mennesker som dette forsøker å gjøre all meningsmotstand eller alle ytringer de ikke liker til rasisme, er som å gi fireåringer en kanne bensin og en eske fyrstikker. Skriv under oppropet mot rasismeparagrafen nå!