Det er visst synd på norske, statsstøttede scenekunstnere. I likhet med de fleste andre samfunnsområdene politikerne bruker skattebetalernes penger på har man har nemlig havnet i full, kritisk flombelysning og det er man åpenbart så uvant med og uforberedt på at reaksjonene til forveksling ligner et rådyrs når det blir fanget i frontlyktene på en bil.
Og det er ikke snakk om noen storm i et vannglass heller; situasjonen var faktisk så ille for statsstøttede kunstnere allerede i mars at deres venner ba kulturminister Abid Raja om å gripe inn med følgende gripende appell:
Og det er her du kommer inn, kulturminister Abid Raja (V). For dette er jo dine folk. De gjør en jobb for Norge og betales av Norge, på et kulturbudsjett som du i siste instans forvalter. Synes du det er ok at en yrkesgruppe du har ansvar for, henges ut på nettet? At de i neste runde utsettes for trusler og sjikane? Vil du la det skje på din vakt?
Siden har det bare blitt verre, så nå appellerer hele 15 kunstorganisasjoner til selveste Ytringsfrihetskommisjonen – som for øvrig er bemannet av hatpredikanter, rasister og høyreradikale – som beskyldes for å svikte sitt mandat om «å vurdere tiltak for å sikre trygge rammer for utøvelse av ytringsfriheten» (for kunstnere kunstnere liker, ikke kunstnere kunstnere ikke liker, vel og merke) og ikke minst: Å svikte sitt mandat «om å problematisere ytringer som reduserer utsatte gruppers reelle ytringsmuligheter og demokratiske deltakelse».
Statsstøttede norske kunstnere regner seg således selv som – og vil ha oss til å tro at – de er en utsatt gruppe, i likhet med mishandlede kvinner, jøder, terrorofre og funksjonshemmede. Jepp, lyder rimelig!
Situasjonen er med andre ord ekstremt alvorlig, for denne meget utsatte gruppen har nemlig fått ytringsfriheten sin innskrenket. Ikke spør meg hvordan og på hvilken måte, for ingen av de mange som fremfører denne påstanden på sosiale medier vil svare når jeg eller andre spør.
Men det vi vet for sikkert er at kunstnere er under angrep og har fått sin ytringsfrihet og kunstneriske frihet innskrenket i den grad at de som sårbar, utsatt gruppe nå påberoper seg statlig beskyttelse mot udemokratiske angrep som «latterliggjøring» og «plaging» (med deres egne ord) på sosiale medier.
Frontalangrepet ledes i all hovedsak av Are Søberg, som på Facebook-siden «Sløseriombudsmannen» fokuserer på diverse kunstprosjekt og opplyser publikum om hvor mye den enkelte kunstner/prosjekt har fått i statsstøtte. Han gjør det ofte på raljerende eller sarkastisk vis, og det er visst mer enn statsstøttede kunstnere og deres organisasjoner kan tåle. Det skal tilføyes at flere kunstnere også har mottatt hat, hets og trusler i innboksen – og det er selvsagt like ubehagelig som beklagelig – men det gjør nær sagt alle som stikker nesen inn i norsk samfunnsdebatt, så kunstnere står ikke noen særstilling når det gjelder dette.
Det er imidlertid mye som tyder på at de opplever det som mye verre enn alle andre, for når man ser på hva de kaller hat, hets og trusler, er det de aller fleste andre vil karakterisere som kritikk, endog krass av slagsen. Og det er klart; dersom du er ute av stand til å se forskjell på kritikk, hvor slem den enn er, og hat, hets og trusler, så oppleves det sikkert som å stå i regelmessige hatstormer. Men det kan hverken kulturministeren, Ytringsfrihetskommisjonen eller staten gjøre noe med, å bygge opp evne til å takle kritikk eller utvikle et visst immunforsvar mot drittprat krever stort sett bare egeninnsats. Men kanskje fagorganisasjonene deres kunne arrangert et kurs eller tre om a) hvordan se forskjell på hat og kritikk og b) hvordan lære seg å takle begge deler? Og kanskje et ekstrakurs i ytringsfrihetens fordeler og ulemper, samt hva den innebærer og hva den ikke innebærer? Det later nemlig til å herske full forvirring i Den norske stats frie kunstmiljøer om hvordan ytringsfriheten, for ikke å snakke om et offentlig, kritisk ordskifte i det hele tatt fungerer.
Nok om det. Dagens desperate situasjon skyldes i all hovedsak Søberg, den klysa, som rett og slett ikke har latt seg disiplinere eller tie i hjel av den skuren av skjellsord han i sin tur har mottatt fra nettopp det kunstmiljøet han kritiserer. Søberg er å regne som en vandrende trussel mot demokratiet, og scenekunstnerne har en rapport som beviser det. Hele 66 prosent av landets scenekunstnere mener at ytringsfriheten deres er svekket. At det er Søberg og det påfølgende folkelige engasjementet – som ikke inkluderer reellt hat, hets og trusler – som sjenerer de utsatte fremgår tydelig av samme rapport (Fritt Ord 2021):
«Unntaket gjelder scenekunstfeltet: Svarene fra scenekunstnerne varsler om at situasjonen på dette feltet erkjennes å være endret, og scenekunstnerne er også de blant kunstnerne som gir tydeligst uttrykk for hva det er som er de viktigste årsakene for dem: hatefulle ytringer og det generelle konfliktnivået i offentligheten.
….
På spørsmål om hva som er årsakene til dette, gis det god tilslutning til alle de foreslåtte forklaringene i spørreskjemaet, og det er relativt få, mellom 5 og 17%, som avviser forklaringer med at de har ”ingen” eller ”svært liten” virkning. På spørsmålet ”I hvilken grad har følgende innskrenket kunstneres ytringsfrihet de siste fem årene?” tillegges for eksempel det generelle ”konfliktnivået i det offentlige ordskiftet” mest vekt med totalt 44%, tett fulgt av ”trusler og hatefulle ytringer på Internett med 43% og ”usannheter og rykter som deles i sosiale medier” med 42%», står det å lese i rapporten.
Slik scenekunstnerne iscenesetter seg selv skulle man tro at dette er noe som rammer dem spesielt, men det er det jo slett ikke. Dette er et generelt problem i dagens samfunnsdebatt og gjør ikke kunstnere til den utsatte gruppen de nå forsøker å fremstille seg som.
«Ytringsklimaet som har utviklet seg rundt kunstnere som bor og virker i Norge har de siste årene blitt hardere og av mer angripende i karakter. Dette er noe Ytringsfrihetskommisjonen må adressere og ta på alvor», skriver de 15 ytringsbeskårede organisasjoner.
Her støter vi imidlertid på et aldri så lite problem med «Søberg-forklaringen», for kunstnernes ytringsklima har ikke blitt så veldig mye verre siden sist. I hvert fall ikke i følge dem selv. Hele 59 prosent av scenekunstnerne hevdet nemlig at ytringsfriheten deres var svekket allerede i 2014. Det fremgikk av en Fritt Ord-undersøkelse som ble foretatt og ferdigstilt høsten 2014. Før den tid fantes det ingen «Sløseriombudsmann» på Facebook, for Søberg startet opp nettsiden sin omtrent samtidig som Fritt Ord-undersøkelsen ble publisert. Gad vite hvem det da var som svekket våre utsatte kunstneres ytringsfrihet?
Og hva slags hat, hets eller trusler mot kunstnere svekket deres ytringsfrihet i 2014?
Selv om de fleste tenker at kunstnerisk ytrings- frihet er godt beskyttet i Norge i dag, har en tredel av norske kunstnere noen ganger erfart at deres frihet til å ytre seg er innskrenket. Så mange som 18 pro- sent oppgir også at de er blitt «trakassert eller på annen måte hemmet» når de har opptrådt på vegne av spesielle grupper.
Hver fjerde forfatter svarer «ja» på om de hadde opplevd at det ble stilt spørsmål om «teksten/verket tok tilbørlig hensyn til virkelige personers liv» og om «det ble stilt spørsmål ved tekstens/verkets etiske sider». Nesten én av tre forfattere har likeledes opplevd at «kritikere har gitt uttrykk for at bestemte deler av teksten/verket burde vært endret». Få har riktignok opplevd å bli kontaktet av advokater, men så mange som seks prosent av de visuelle kunstnerne rapporterer å ha fått «brev eller e-post med truende innhold».
Det er riktignok forfattere som svarer at de opplever andre menneskers spørsmål om hensyn, etikk og «uttrykk for at bestemte deler av teksten/verket burde vært endret» som en slags krenkelse av deres ytringsfrihet og kunstneriske frihet, men når scenekunstnere stikker seg negativt ut i begge rapportene, er det ingen grunn til å tro at de reagerer stort annerledes på helt normale spørsmål og helt normal kritikk.
Interessant nok er Forfatterforeningen – som attpåtil deler ut en årlig Ytringsfrihetspris – også å finne blant de 15 indignerte organisasjonene bak oppropet.
At særlig scenekunstnere mener at Søbergs fremvisning og latterliggjøring av deres kunst til å stille spørsmål ved statens pengebruk er en slags ytrings- og kunstnerisk frihetskrenkelse fremgår klart av flere kunstneres og deres støtters innlegg. Det later til at de har adoptert tidligere kulturminister Hadija Tajik og stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell (SV) definisjon av ytringsfrihet som synonymt med statstøtte. Det fremkom i 2013, da Frp tok til orde for å ta statsstøtten fra Antirasistisk senter og redusere støtten til en rekke av ARS-kloneorganisasjoner, hvilket Tajik beskrev som «et alvorlig angrep på ytringsfriheten». Solhjell beskrev det som «økonomisk knebling» av politiske meningsmotstandere: – Makten brukes gjennomgående til å økonomisk hemme krefter man er politisk uenig med, og dra fram de man er enig med. I 2013 er det også et spørsmål om penger, for det koster penger og ressurser å ytre seg, konstaterte Solhjell.
Nå lurer du kanhende på hva dette har med saken å gjøre, men det er et ganske artig sammentreff at det kunstmiljøet og deres støtter som opplever bare det å stille spørsmål ved kunsten og statsstøtten deres som en krenkelse av ytringsfriheten, er tilnærmet 100 prosent overlappende med miljøene (og omland) som i årevis har agitert for og nå feirer at staten (kanskje) skal ta støtten fra Human Rights Service. Så hvis det virkelig er ytringsfrihet som sådan våre scenekunstnere er opptatt av, så er det i hvert fall ikke den ytringsfriheten Grunnlovens paragraf 100 garanterer – som de like pompøst som beleilig har påberopt seg i den nåværende striden – de er tilhengere av.
Her er det for øvrig på sin plass å minne om at våre splitter nye Grunnlovens §100- og trygge ytringsrom-tilhengere og deres nærmeste omland har ualminnelig lav toleranse for den eller de som våger å avvike fra partilinjen. Da er terskelen tvert i mot ekstremt lav for omfattende mobbing og drittslenging på sosiale medier, rene løgner er yndede virkemidler, tredjeparts sensur eller utestengning av vedkommende fremheies og bejubles hemningsløst og man sjenerer seg slett ikke for å trekke inn arbeidsgiver i den hensikt å få vedkommende disiplinert eller avskjediget. Så trygge ytringsrom er det vel helst andre enn våre statsstøttede scenekunstnere som trenger.
Den utsatte og sårbare gruppens selvbilde er det ellers ikke noe i veien med:
I slike fortolkninger av kunstnerrollen tjener kunsten både samfunnet og menneskeheten med sine utfordrende verk om store og vanskelige spørsmål. Den bringer det usagte og fortiete, det tabubelagte og forbudte, eller også det helt uutsigelige – det som ikke kan sies på andre måter – opp til overflaten. Tanken er ikke helt ulik den om psykoanalysen, som ses som en metode for subjektet til å nå dypere erkjennelser av seg selv. På veien til erkjennelse møter selvet imidlertid motstand fordi så mye er fortrengt og aktivt holdes skjult. I det daglige vil den dypere selvinnsikten bli avvist og bekjempet, og påminnelser om undertrykte følelser og dypere angst vekker subjektets harme, heller enn nysgjerrig undring.
Det er den samme situasjonen vi må tenke oss i forhold til kunsten: Som det sannhetssøkende subjektet likevel kan komme til å sensurere seg selv og fornekte en sannere selvforståelse i møte med erkjennelsens ubehag, vil samfunnet kunne komme til å møte kunsten og kunstnere med sensur og harme når de minner oss på ubehagelige sannheter.
Tja, scenekunstnere er tydeligvis ikke direkte fremmede for dette med harme over ubehagelige sannheter de heller. Selvinnsikten er det åpenbart verre med. De selv må gjerne bringe opp ubehagelige temaer og ikke minst smøre sine egne nedlatende holdninger til medmennesker som ikke mener det samme som dem utover en hel befolkning – du vet; som strukturelt rasistiske, intolerante, hvite, islamofobiske, hatefulle, mikroaggressive, priviligerte, kolonistiske og alle de andre moteriktige skjellsordene kunstnere og akademikere er så begeistret for – men engasjerer den samme befolkningen seg i en åpen debatt og ytrer seg kritisk til kunstnerne eller prosjektene deres: Hæ, hva behager? Nei, hva er det dere tillater dere? Slik kritikk blir kunstnernes ytringsfrihet innskrenket av, ytringsrommet – hva nå det er for noe – deres krympet av og dessuten gjør det dem fryktelig utrygge! Og for godt mål lemper de selvfølgelig skylden og ansvaret for det som eventuelt måtte komme av reelle hatytringer og trusler direkte over på kritikerne.
Man får vel krype til korset og innrømme at sympatien ikke akkurat står i taket overfor et kunst-Norge som rett og slett er blitt et pinlig skue.
Og hva lærer de egentlig bort på våre statsstøttede kunstskoler for tiden? Alt tyder på at i stedet for å støtte aktivisme for å få politiserte pseudofag som «dekolonisering» og «kritisk raseteori» inn på pensum, burde skolene satse på obligatoriske kurs i ytringsfrihet ettersom det later til å herske full forvirring blant både kunstnere og organisasjonene deres om hva ytringsfrihet er og hva den innebærer. Og kunstfeltet og deres organisasjoner akter tydeligvis ikke å løfte en finger for å lese seg opp selv.
For nei, kritikk er ikke angrep, kritikk er ikke hat og kritikk er ikke hets. Å stille spørsmål ved/kritisere statens pengebruk på diverse kunstprosjekter er heller ikke angrep, hat eller hets. Og selv om kritikken eller spørsmålene skulle være så slemme og sviende at kunstnere opplever det som alle tre, så innebærer det overhodet ingen – ingen! – begrensning av deres egen ytringsfrihet eller kunstneriske frihet.
I stedet burde de gjøre som de selv gjør overfor det omgivende samfunn: minne seg selv på ubehagelige sannheter og se dem i øynene:
Det norske kunstmiljøet er lite, smalt og appellerer stort sett ikke til det publikummet de angivelig henvender seg til. Det er den eneste grunnen til at dere har unngått offentlighetens søkelys og dermed også den normale, sunne kritikken absolutt alle andre norske borgere må forholde seg til fra tid til annen. De siste liker det neppe bedre enn dere, men i motsetning til dere velger de å forholde seg til den og takle den. Det kalles karakterstyrke. Når man derimot ikke gjør det, kan man jo også fort komme til å tro at man står i en særstilling, høyt hevet over ens feilbarlige medborgere, og innbille seg at ytringsfriheten innebærer beskyttelse mot f.eks. latterliggjøring eller at ens egen ytringsfrihet og kunstneriske frihet faktisk blir krenket av andres krasse kritikk. Men de tider er tydeligvis over, så det er bare å venne dere til det. Og bruk den ytringsfriheten dere i fullt monn har til å svare på kritikken fremfor å dra på dere et ynkelig offerkostyme og deretter rope at mamma stat må komme og redde dere.
For hva slags dypere selvinnsikt og -erkjennelse – som kunstnere jo skal lokke frem i alle oss andre – har man egentlig når man som en voksen, tenkende og ytrende samfunnsborger med alle muligheter til å takle og svare på kritikk i stedet velger å fremstille seg selv som en svak, utsatt og sårbar gruppe for å slippe?
Mener du at samfunnsdebatten trenger ikke-statsstøttede, frie medier og motperspektiver? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.