«Snikislamisering er et veldig dårlig begrep», sa statsminister Erna Solberg nylig til NRK, og siktet til Siv Jensens hyppige bruk av begrepet.
– Jeg synes det er et veldig dårlig begrep. Det har alltid vært et dårlig begrep. Når begrepet først ble lansert, så ble det brukt som et stikk mot meg som Høyre-leder, som hadde noen synspunkter som hun ikke likte. Jeg synes det er unødvendig og jeg var egentlig glad for at det ble lagt vekk som bruk, sa hun.
Siv Jensen derimot, synes begrepet er helt på sin plass.
– Ja, jeg ville brukt det igjen. Og det har ingenting med å generalisere i forhold til muslimer. Dette var en veldig klar og tydelig diskusjon den gang knyttet til radikal islam.
At islamister ønsker å male om omgivelsene i egne farger er ikke akkurat en hemmelighet, og sier ikke noe om alle muslimer som sådan. Det handler om vidt forskjellige verdisett, og dette kan og vil ofte komme i konflikt med verdisettene vi bygger et demokratisk, fritt og sekulært samfunn på, med vekt på frihet og rettigheter for individet, kontra underkastelse for en kollektiv og religiøs tankegang. Dette viser seg f.eks i synet på hva menneskerettigheter er, slik Terje Tvedt påpekte i en artikkel i Aftenposten i 2017. Målet i Norge er vel at vi alle skal samles under vårt verdisett, vårt syn på menneskerettigheter, og for frihet for alle, uansett tro og bakgrunn. Kan vi ikke samles under dette, så vil konflikter oppstå, grupperinger segregeres ut og parallellsamfunn vil oppstå og bestå. Det er slik jeg oppfatter det dette som er Siv Jensens bekymring, og mange andres, undertegnede inkludert. Det er altså en trussel mot samfunnsordningen når sterke (religiøse) bevegelser ønsker å endre på samfunnsstrukturen, enten for alle, eller i form av særregler eller egen lovgivning for separate grupper.
Erna Solberg var tidlig ute med det hun så som en løsning på dette problemet, og lanserte i 2003 et forslag om å opprette et shariaråd i Norge, etter en idé fra (daværende) statssekretær Kristin Ørmen Johnsen.
– Problemer oppstår fordi man juridisk er innvilget skilsmisse, men betraktes som fortsatt gift av det religiøse miljøet. Religiøse mennesker trenger religiøs aksept, sier Solberg. En slik aksept håper hun et shariaråd kan være med på å gi.
Både Erna Solberg og Kristin Ørmen Johnsen understreker at det de ønsker er et shariaråd, ikke en Shariadomstol på norsk jord.
– Om folk får problemer med Shariabegrepet, hvor man ser for seg avkuttede armer og lignende, er det ikke det vi snakker om. Da får vi heller kalle det Muslimsk familierådgivningsråd, eller noe nordmenn føler seg mer trygge på, sier Solberg.
Jeg vet ikke om Erna Solberg ser på shariaråd som et veldig dårlig eller et veldig godt begrep i dag, 16 år senere. En skyggelovgivning for grupper av mennesker, som på den måten mister sin frihet fordi de tilhører en gruppe er i alle fall en svært dårlig idé, og ble heldigvis heller ikke noe av. Kvinneperspektivet i dette forslaget er og var hinsides enhver fornuft, og det er dette begrepet snikislamisering innebærer: At deler av befolkningen mister sine individuelle rettigheter, frivillig eller ved tvang og/eller påvirkning fra gruppen. Det er også dette vi bør være på vakt mot, og slik jeg ser det er begrepet snikislamisering ikke et dårlig begrep, tvert imot. Alle har religionsfrihet i Norge, alle kan tro på hva de vil, et liv etter døden eller ikke, guder eller ikke osv, men denne friheten innebærer ikke retten til å tre troen sin nedover hodet på andre, eller tvinge andre individer til å følge egne (mer eller mindre) absurde religiøse regler.
Skal vi følge Solbergs logikk, så er altså bruk av ordet snikislamisering mangel på religiøs aksept, mens problemet ofte er vel så mye religiøses mangel på aksept av et sekulært samfunn, slik Usman Rana viste oss i sin prisvinnende kronikk i Aftenposten i 2008, «den sekulære ekstremismen». Forslaget Solberg kom med var egentlig et forslag om opprettelse av parallellsamfunn, der religion, kultur og politikk blir komplementære størrelser.
Skulle gjerne hørt hva Erna Solberg idag tenker om sitt tidligere engasjement for opprettelse av et shariaråd på norsk jord. Og ikke minst hva hun tror konsekvensene ville ha blitt dersom dette hadde kommet i stand den gang, for 16 år siden.