Før en SIAN-demonstrasjon i Kristiansand ga politidirektør Benedicte Bjørnland landets politi den grunnlovsstridige instruksen at brenning av koranen er forbudt og at politiet i så fall måtte gripe inn for å stanse det angivelige lovbruddet. Voldelige motaksjonister, som f.eks. asylsøkeren Omar Dabaa fra Syria, bruker nå uten blygsel Bjørnlands instruks til å legitimere og rettferdiggjøre sin egen vold: Dabaa og andre tok saken i egne hender og utøvet personfarlig vold midt på lyse formiddagen for å stanse et påstått lovbrudd fordi politiet grep inn for sent (hele ni – 9 – sekunder for sent, i følge voldsmannen selv).
Instruksen skjedde på grunnlag av Bjørnlands tolkning av den såkalte rasismeparagrafen §185 – som samtlige forsvarere i flere måneder ellers har hevdet at absolutt ikke kan tolkes på nettopp denne måten – og som i en enkel håndvending således har blitt til en ny blasfemiparagraf og forvandlet landets politistyrke til et meningspoliti og sensurorgan. Samtidig har voldsmannen fått sitt etterlengtede veto: finnes det grupper som er store nok eller voldelige nok, må de ikke provoseres. Det voldsmennene holder hellig, må også du holde hellig heretter.
Det er lett å ta avstand fra bokbrenning og usympatiske grupperinger, og det er vel helst også derfor det ramaskriket denne saken burde utløst har uteblitt. Regjeringen er i praksis usynlig, justisminister Jøran Kallmyr (FrP) likeså og av kommentatorer i riksmedia har jeg bare registrert Nettavisen og Dagbladet som villige til å sette skapet på plass. Flere er derimot svært opptatt av «kontekst» og argumenterer for at koranen ikke bør tillates brent offentlig fordi muslimer er en utsatt og sårbar gruppe. Tilhengerne av dette argumentet mener tydeligvis at muslimer er en ensartet masse, som alle tror, tenker og mener det samme og som alle blir grusomt krenket og provosert av krass – eller vilt overdreven, som tilfellet av og til er – islamkritikk eller koranbrenning. Disse peker også på at «islamofobien og muslimhatet» er blitt så ille i land som Norge at det kreves en egen handlingsplan mot det, og jubelen var stor da Solberg-regjeringen innfridde ønsket og nå utarbeider en slik handlingsplan. Offisielt heter det at islam er fredens religion og at stor muslimsk innvandring således ikke er noen trussel.
Men la oss nå se litt på den konteksten: er muslimer en så utsatt og sårbar gruppe som selvutnevnte talsmenn og den innvandringsliberale, men ytringsfiendtlige venstre- og høyresiden vil ha det til? Vel, når myndighetene later til å være redd både islam og muslimer, så tyder det på det motsatte.
Og at Europas egne myndigheter er redd begge deler, kan det ikke herske tvil om. Den frykten Bjørnland og PST åpent utstiller ifb med koranbrenningen i Kristiansand er nemlig bare ett slikt signal i en stadig lengre rekke.
Som for eksempel dommen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) som i 2018 falt i saken om den østerrikske kvinnen som fikk bot fordi hun uttalte at islams profet var pedofil på grunn av hans ekteskapsinngåelse med 6 år gamle Aisha. Dommens ordlyd forteller svært mye om hvor fredelig Europas ledelse egentelig oppfatter islam og muslimer som. Både EMD og østerriksk rett henviser nemlig til at kvinnens uttalelse var et krenkende angrep på islams profet som kunne fyre oppunder fordommer og true den religiøse freden. Domstolen hevder også at påstandene er delvis usanne og derfor kunne utløse berettiget indignasjon hos de troende. EMD og dermed Europas politiske ledelse oppfatter det følgelig som best å innskrenke ikke-muslimers/eks-muslimers ytringsfrihet for å opprettholde den religiøse freden i Europa. Voldsmannens veto igjen, med andre ord, og han er altså ikke noen ikke-muslim.
Da kontekst er så populært i denne debatten, bør man nok se litt på hvilket kontinent, i hvilken kontekst og til hvilket publikum denne dommen henvender seg til. Europa har gjennomgått særdeles blodige, langvarige religionskriger med ufattelige lidelser, omfattende ødeleggelser og enorme tap av menneskeliv som følge. Argumenter om at noe «truer den religiøse freden» faller med andre ord ikke på stengrunn. Vi vet alle hva en eventuelt ny religionskrig vil innebære, og alle vet at striden denne gangen ikke står mellom katolikker og protestanter.
Men dommen fra EMD er ikke den første som kommuniserer europeiske myndigheters redsel for de store og voksende muslimske diasporaene. – Radikal islam er ikke noe problem i Norge, sa Støre så sent som i 2009. Nei, kanskje ikke radikal islam, men han og Stoltenberg-regjeringen oppfattet nok likevel islam og i hvert fall deler av det muslimske miljøet som et vordende voldsproblem, for åtte måneder før forsøkte de nemlig å innføre en ny og oppgradert blasfemiparagraf for «bedre vern mot hatefulle ytringer». Regjeringen oppga selv årsaken:
«Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Mange kan oppleve slike angrep krenkende. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern.»
At visse muslimske og islamistiske miljøer er villige til å håndheve sharialover på egenhånd ble krystallklart i 2015 med massakren på Charlie Hebdo, men Støre – som for øvrig støttet regjeringens blasfemiforslag – fikk seg ikke desto mindre til å hevde at disse miljøene er marginale. De er tydeligvis ikke mer marginale enn at regjeringen han selv var del av beviselig fryktet at manglende vern av de religiøse følelsene deres kunne føre til alvorlige konflikter i samfunnet.
Samme år nektet forresten den britiske regjeringen det nederlandske parlamentsmedlemmet Geert Wilders innreisetillatelse etter en invitasjon fra Overhuset, der han skulle vise den omstridte filmen «Fitna» om islam. I myndighetenes offisielle uttalelse het det: «Deres uttalelser om muslimene og deres tro, som uttrykt i filmen «Fitna» og andre steder, truer harmonien i samfunnet. De truer dermed også den offentlige sikkerheten.» I bråket som fulgte måtte Labour-regjeringen snu, men hvem og hva var det egentlig de fryktet? Fra hvor kom trusslen mot den offentlige ro og orden? Det kan ikke ha vært Geert Wilders som, uansett hva man ellers måtte mene om, er en demokratisk valgt politiker som ikke oppfordrer til vold. Det ville nok også blitt vanskelig for Wilders å arrangere noe amokløp i britiske gater, ettersom han er på den stadig lengre listen i Europa over folk som må leve under 24/7 politibevoktning på grunn av islam og visse muslimske miljøer. Derimot truet flere muslimske parlamentsmedlemmer med mobilisere «titusenvis av muslimer i gatene» – og så vet vi alle hvem britiske myndigheter mente at hadde potensiale til å true både harmonien i samfunnet og den offentlige sikkerheten.
Europeiske myndigheter beskylder med andre ord befolkningen for en islamofobi de selv er ofre for og fyrer oppunder ved sin lefling for islams aller verste sider og miljøer. Det er ikke til å komme fra at det hovedsakelig er islamkritikere og frafalne muslimer som lever med drapstrusler og politibeskyttelse i Europa i dag – ikke troende muslimer, salafister og islamister.
Det er heller ingen tvil om at det er en viss overlapping mellom de radikale og moderate miljøene. De sistnevnte, ikke sjelden selvutnevnte «talsmenn for muslimer», benytter seg gladelig av de førstnevntes beviselige voldspotensiale for å tiltuske seg særrettigheter: Som f.eks. den tilsynelatende velintegrerte norskpakistaneren Muhammed Qasim Ali:, som for ikke lenge siden tok til orde for en gjeninnføring av den blasfemiparagrafen som til allmen jubel ble opphevet i 2015:
– Jeg skulle ønske det var forbudt å lage krenkende karikaturer av profeten Muhammed, sier han til Klassekampen.
…
– Nei. Det vil bidra til å skape ro, hindre radikalisering og øke anstendigheten i den norske debatten, sier Ali.
…
– Dersom det blir straffbart å karikere profeten Muhammed, vil det ikke bidra til mer polarisering?
– Nei, jeg mener det er motsatt. Karikaturtegninger er et verktøy for dem som ønsker å mobilisere til økt konflikt mellom Europa og den islamske verden. Ved å begrense adgangen til å publisere slike tegninger, begrenser man samtidig ekstremister på begge sider.
Skape ro, unngå konflikt; er ikke dette eiendommelige ordvalg i forbindelse med noe som fremstilles som en fredelig, tolerant religion hvis følgere er sårbar og utsatt gruppe i dagens samfunn?
Og demper blasfemilover/begrensninger i ytringsfriheten noen konflikter med muslimer? Overhodet ikke! Det er bare en bekvemmelighetsløgn. I det internasjonale Human Etiske forbundets (IHEU) rapport Freedom of Thought Report 2018, fremgår det at de ti aller verste landene på planeten for humanister, ateister og ikke-religiøse er Saudi-Arabia, Iran, Afghanistan, Maldivene, Pakistan, De forente arabiske emirater, Mauritania, Malaysia, Sudan og Brunei. Disse landene har to påfallende fellestrekk og et av dem er at det er forbudt – med døden til følge – å kritisere islam. Pakistans blasfemilover har snarere økt enn dempet spenningene mellom grupper i samfunnet. Blasfemilovene blir regelmessig brukt som våpen mot religiøse minoriteter som kristne og Ahmadiyya-muslimer. Og der finnes store grupper som er svært så villige til å bedrive utenomrettslig håndhevelse av lovverket. To høytstående politikere, minoritetsminister Shahbaz Bhatti og guvernør i Punjab Salman Taseer, ble skutt og drept i 2011 fordi de gikk inn for å endre landets livsfarlige blasfemilovgivning. Taseer ble attpåtil skutt av sin egen livvakt Malik Mumtaz Hussein Qadri. Da sistnevnte ble fremstilt for retten, møtte en større folkemengde frem for å vise sin støtte, blant dem en gruppe advokater – utdannede mennesker, ikke analfabete bondeknoller – som hyllet drapsmannen ved å overrisle ham med roseblader.
Ah, ja, men det er jo tross alt bare Pakistan, da, tenker du kanskje, men nei: disse holdningene eksisterer og trives i pakistanske diasporaer i Norge og det øvrige Europa, og det vet nok myndighetene også, selv om de ikke snakker så høyt om det. For da Qadri ble dømt til døden for ugjerningen, demonstrerte over 100 muslimer, hovedsakelig norskpakistanere, utenfor den pakistanske ambassaden i Oslo i protest mot dommen. Sentrale personer i en av Norges eldste moskèer, Central Jamaat-e-Ahl Sunnat – en moskè som spyr ut antisemittiske konspirasjonsteorier, men ikke desto mindre besøkes regelmessig av norske politikere – deltok og moskeens imam Nehmat Ali Shah holdt appell. Imam Shah var da heller ikke snauere enn at han dro til Pakistan for å hylle Qadri sammen med over 100 000 av drapsmannens tilhengere. Det ble så pinlig for Central Jamaat-e-Ahl Sunnat at moskèens ledelse etter sigende kalte Shah inn på teppet, for deretter å la ham fortsette som imam som om ingenting hadde skjedd. Er det noen som etter dette tror at moskèen er motstandere av dødsstraff for blasfemi og/eller utenomrettslig håndhevelse av samme?
Nei, og det tror ikke myndighetene noe på heller, hvis ikke hadde de ikke vært så redd dem som en lang rekke små og store signaler tyder på at de er. Får du store nok grupper for hvem det er alminnelig sosialt akseptert og fullstendig rettslig legitimt å slå ihjel blasfemikere, får du også flere som er villige til å påta seg oppgaven. Vi har allerede sett Omar Dabaa og hans venner i aksjon i Kristiansand.
Så ved en handlingsplan mot islamofobi og muslimhat bør myndighetene også rette blikket innover og redegjøre for hva de selv mener og tenker rundt et at de største konfliktspørsmålene i vår tid, for så å gå åpent ut med det. Der er problemer med islam og alt for store deler av det muslimske miljøet, og omgivelsene har rasjonelle, legitime grunner til å reagere på det. Det må myndighetene rett og slett erkjenne – ikke minst fordi signalene de selv sender ut viser at også de ser og kjenner på problematikken. Først da kan vi diskutere saken åpent og ærlig. Først da vil en handlingsplan mot islamofobi og muslimhat fungere etter hensikten. I motsatt fall tyder alt på at de «alvorlige konfliktene» myndighetene ellers er så redde for i forbindelse med islam og muslimer bare vil fortsette å boble rett under overflaten.
Skal vi dømme etter den farten polariseringen av og spenningene i samfunnet foregår i nå, vil de neppe forbli der særlig lenge