Skal vi tro politikere, media og andre etablerte samfunnsaktører – stort sett plassert på det noen hevder er sentrum og videre ut mot venstre – er selveste demokratiet er i fare på grunn av hat og splittelse. Mediene skriver side opp og side ned på lederplass med advarsler. For faren kommer visst utelukkende fra den nasjonalkonservative, innvandringskritiske siden og ikke minst de alternative mediene. Samtlige problemer, også de innvandringsrelaterte, demokratiet baler med for tiden gjør tydeligvis det.
Dette er for øvrig en bakvendt-logikk man ellers ikke skulle tro at det var mulig for personer og miljøer å anvende og komme unna med i land hvor befolkningen både kan lese og skrive. Den politiske eliten og deres meningsfeller har tvunget gjennom en innvandringspolitikk som det aldri har vært demokratisk flertall for, da ingen har kunnet ta stilling til den fordi man aldri har redegjort for den i sine respektive politiske partiprogram. Underveis har man ignorert eller utskammet enhver som våget å kritisere politikken og/eller advare om de økonomiske og sosiale problemene denne politikken ville medføre. Deretter har det ene etter det andre forutsagte problemet manifestert seg, først og fremst når det gjelder integreringen av innvandrere fra Afrika og det islamske Asia (såkalte R3-land). Det er et udiskutabelt statistisk faktum.
Så begynner folk å reagere og gi uttrykk for misnøye. Og da, mine damer og herrer, har de innvandringsliberale funnet syndebukken sin: de selvsamme kritikerne. Du skjønner; integreringen hadde gått på skinner som planlagt og lovet den, hvis det ikke var for all denne hersens kritikken. Hadde det ikke vært for den, hadde ikke over halvparten av innvandrerne fra R3-land vært arbeidsledige med stort trygdeforbruk. Kriminaliteten, særlig den personfarlige som vold, voldtekt og ran, hadde ikke økt. Etterkommere født i Norge hadde ikke begynt på skolen uten å kunne tilstrekkelig norsk til å klare å følge ordinær undervisning. Det hadde ikke vært noen sosial segregering, selvvalgt utenforskap eller etablering av det som før eller siden vil bli ghettoer som i Sverige og Danmark. Islamister hadde ikke fått fotfeste; muslimske organisasjoner hadde ikke støtt krevd særrettigheter og -behandling.
Du snakker om å gjøre det lettvint for seg selv: først ble enhver opposisjon mot den politiske, økonomiske, mediale og kulturelle elitens prosjekt brennemerket som fremmedfiendtlig, rasistisk og alarmistisk. Deretter ble ethvert legitimt og berettiget uttrykk for det som er en høyst reell interessekonflikt brennemerket som høyreekstremt eller -populistisk. Nå er det blitt mer moteriktig å brennemerke ordinære borgere som idioter; deres meninger og reaksjoner kan jo på ingen måte være resultatet av deres egen vurdering av situasjonen og samfunnsutviklingen, hvordan de oppfatter elitens håndtering av brennbare spørsmål eller hvordan de bedømmer resultatene av de siste førte års førte politikk . Nei, her står det kun mørke krefter bak; det dumme, dumme folket lar seg jo bare lede som en flokk sauer av høyrepopulistiske demagoger, Donald Trump, fake news, EU-skeptikere og russiske nettroll. Splittere, alle som en!
Som om ikke Europa og USA var eksepsjonelt dypt splittet i disse spørsmålene fra før, liksom.
Og dette kommer fra den samme innvandringsliberale eliten som selv drar store økonomiske fordeler av billigere arbeidskraft, varer og tjenester, mens de uten skånsel har overlatt hele den sosiale og økonomiske byrden til arbeider- og middelklassen, som både har fått påtagelig dårligere vilkår på arbeidsmarkedet og nabolagene sine radikalt forvandret med en stadig mer fragmentert sosial sammenhengskraften på kjøpet.
Men beskjeden fra Øvrigheta er at de skal holde kjeft og betale regningen for elitens moro – ellers blir de utskammet i politiske taler, på lederplass og kastet ut av sosiale medier. Og så blir de bare sure? Kan du skjønne hva som går av folk?
Det er splitternes feil det også, selvfølgelig. Dagbladets Marie Simonsen setter som vanlig fingeren på problemet:
Fristelsen til å politisere nasjonale høytidsdager er stor. De seinere åra har både julefeiringen og 17. mai vært omgitt av heftige debatter om norske verdier, men med noen omdiskuterte unntak har ledende politikere vært tilbakeholdne med å delta. Vi er tvert om stolte av at vi feirer 17. mai uten militærparader og demonstrasjon av politisk makt, og vi siterer gjerne kong Haakon som sa han også var kommunistenes konge.
Politisering av nasjonaldager forbindes snarere med autoritære regimer som Kallmyr hevdet at han advarte mot. Donald Trump var så betatt av franske og russiske militærparader at han ønsket seg en selv. Det ble det ikke noe av. Men i stedet vil han benytte dagen til å holde store folkemøter. 4. juli er vanligvis en nøytral feiring av Amerika, og nå frykter amerikanere at Trump skal splitte USA på nasjonaldagen og.
Huff nei, den innvandringskritiske høyresidens splittere nekter seg ingen ting! Selv på nasjonaldager og høytider er de ute med splitteretorikken sin. Den innvandringsliberale venstresiden ville aldri funnet på noe slikt. Det er for eksempel derfor de aldri har brukt ukene før og selve 17. mai til å pushe bruken av andre flagg enn det norske på nasjonaldagen samt hijab til bunad – for ikke å snakke om alle de offisielle 17.mai-talerne som har latt være å bruke dagen til å skjelle ut de oppmøtte som ekskluderende fremmedhatere som ikke er multikulturelle nok. Det samme segmentet har også konsekvent unnlatt å benytte juleevangeliet til å fremme en liberal innvandrings- og asylpolitikk i kirker og på øvrige julekonserter i det ganske land både før og på julaften. Den innvandringsliberale venstresiden kan nemlig, i motsetning til deres politiske motstandere, beherske seg, de!
I likhet med en rekke andre aviskommentatorer er Simonsens analyse så enøyd og grunn at bare det å servere den forteller mye om hvilket hegemoni det innvandringsliberale segmentet faktisk har hatt i den norske så vel som europeiske samfunnsdebatten, og hva slags selvbilde de samme opererer med. Det forklarer også hvorfor de støtt finner på nye, selvgratulerende teorier for å bortforklare sin egen rolle i den splittelsen som nå kommer til syne i både Europa og USA. Og hvorfor de er så redde for alternative medier og stemmer, og hvorfor de arbeider febrilsk for å utarbeide nye lover mot «hatprat» og teknologiske løsninger for å utestenge dissidenter periodevis eller permanent fra sosiale medier.
Trump og Brexit – og nå Steve Bannon – er utropt til Apokalypsens ryttere, mens man – fordi man etter 40 år smått har begynt å innse at å rasisterklære halvparten av samfunnets ordinære arbeidstagere virker mot sin hensikt – delvis forsøker å unnskylde alle de lettlurte dåsemiklene som hører på dem med at de er nettopp lettlurte dåsemikler. Det er sannelig litt av et kompliment til skattebetalerne som finansierer elitens politiske lekegrind.
Den samme eliten hyller for øvrig Barack Obama og Hillary Clinton som dyktige og samlende. Obama gikk imidlertid på en smell da han refererte til arbeiderklassevelgere i industribyer hvor jobbene forsvinner som bitre mennesker som klynger seg til våpen og religion og føler antipati mot alle som ikke er som dem. Kan du skjønne hvorfor disse menneskene ikke stemte på ham? Clinton dro ikke desto mindre det samme stuntet – under valgkampen, bare sånn for sikkerhets skyld – og fant det for godt å omtale potensielle Trump-velgere som foraktelige rasister, sexister, homofober, fremmedhatere og islamofober. Og så gikk velgere faktisk hen og stemte på han andre? Nei, nå står ikke verden til påske!
For å si det rett ut: hvis du ikke skjønner så enkle sammenhenger, så er du enten så dum eller så arrogant at du er fullstendig uegnet for et offentlig embed. Du har i hvert fall ikke noe i et presidentpalass å gjøre. Så kan mediene og resten av venstresiden vræle så mye de vil om hvor dum, slem og splittende Trump er; det er ingen utenfor ekkokammeret deres som synes at Clinton er et hakk bedre. Donald Trump, Steve Bannon, høyrepopulistenes fremgang eller vår egen Jøran Kallmyr eller Sylvi Listhaug er ikke årsaken til splittelsen, de er bare uttrykk for den.
At våre egne medieprofiler hverken kan eller vil skjønne og forholde seg til dette, er et svært dårlig tegn.
For hva splittelsen angår: den har ligget rett under overflaten hele tiden og er ganske enkelt ikke avhengig av personer eller retorikk. Den grunnleggende årsaken er at Europa og USAs politiske ledelse i 40 år har ført en like splittende som usosial politikk. I tillegg til det har venstresiden fulgt sitt eget slagord om at alt er politikk, og lykkelig politisert embedsverk, offentlige institusjoner – som utdanningssystemet og universiteter – velgjørenhetsorganisasjoner og nær sagt alt annet de har fått fingrene i, også høytider og -dager. Men det er altså først når høyresiden gjør det samme at det blir splittende.
Men det siste sier seg vel egentlig selv: hvem vil vel ha en dansepartner når man danser tango så innmari bra alene?
Ellers var og er splittelsen – for det er det reelle interessekonflikter fører til – der for alle å se, så mener Simonsen at vi skal late som noe annet på høytider og -dager? Hvis det er Simonsens anliggende, burde hun jo også kritisert egne meningsfeller for den åpenlyse, årelange bruken av de samme høytidene til å banke inn sine politiske budskap. Merkelig nok gjør hun ikke det. Gad vite hva det skyldes?
Dagbladet har forresten beriket oss med et nytt slagord, som lyder: Virkeligheten overgår alt. Mulig det, men ikke Simonsens og meningsfellers verdensanskuelse. Den skal det åpenbart langt mer enn virkeligheten til for å overvinne.
I en tid med økende sosial uro, ser det ikke bedre ut enn at Norge og det øvrige Europa ledes av en politisk, økonomisk, medial og kulturell elite som ikke eier selvinnsikt, ikke vil forstå situasjonen eller sin egen rolle i den og som sådan opptrer fullstendig ansvarsløst. Vi lever jaggu i spennende tider.
Likte du det du leste? Støtt gjerne Gjenstridig.no på Vipps 918 18 142 eller PayPal.