Påfuglen er død.
Javel.
Jeg likte ingenting av det Ari Behn gjorde (sagt med forbehold – for jeg har hverken lest hver en linje eller sett alle maleriene denne eksentriske og teatralske mannen skrev eller malte).
Nå er han død, og jeg er merkelig nok lei meg.
Hvorfor?
Jeg var på Volla Pück da han første gang proklamerte fra Trist som Faen, og tenkte jeeezusssss. Etterpå ville jeg drepe kritikeren som gav denne patos-permen terningkast 6. Denne outrerte idioten av en fyr fra Ibsens univers i overdrevne følelser, gjerne Peer:
Bukkerittet er så vakkert, mor.
Men samfunnet ser det ikke sånn sønn.
Jeg kan ikke for det, men fjellene, dalene….. stopp!
Du lyver Peer, rittet er én virkelighet for deg, og en for meg.
Ari, føkk alt det der. Jeg så deg som billedkunstner. Håpløs!
Du tar livet av deg og jeg er fae… i meg mer lei meg enn jeg har vært på veldig lenge.
Det var åpenbart noe mye dypere.
Ikke bare min royale hang og romantikk, ikke min kritiske sans, ikke min antipati for påfugler eller lysfontener. Og her skiller livet seg fra romantikk, idé og manér.
Dette er mytemannen, pottemakeren, dukkemesteren som snubler, faller mellom …. . Dette er øyeblikket vi elsker, fråder etter. Narren som får det knuste speilglasset i øynene og vandrer forevig blind blandt oss seende og leende. Endelig.
Men jeg er trist. Ari, jeg er trist! Du skulle ikke gjort det! Jeg tenker ikke på dine etterlatte, din familie. Jeg tenker på meg. Du drepte den delen av meg som latterliggjorde, etterapet og sparket nedover.
Takk Ari, jeg lærte.
