I 2011 oppdaget MDG-politiker Eivind Trædal en meget positiv kraft i samfunnet: sosiale medier. For de kunne brukes til å oppnå ting Trædal ville oppnå; som å skape et massivt press på norske myndigheter for å omgjøre utvisningen av hans daværende kjæreste Marie Amelie, og enda bedre: omgjøre selve regelverket. Hurra, makten og sprengkraften i sosiale medier er så kult, ass!
Siden har det gått noe mer trått – spesielt for faktaresistente innvandringsliberale uten magemål, som vår venn Trædal nok må sies å tilhøre – for Trædal & co har dessverre blitt nødt til å forholde seg til den grusomme kjensgjerning at noen der ute faktisk mener noe annet enn dem (!), at deres synspunter ikke lenger hersker uinnskrenket i offentligheten og at debatten ikke en gang foregår på deres premisser:
Nyhetene strøm mer mot oss i feeden, og det er umulig å vite om man egentlig er på nett med sine medborgere. Får naboen min en helt annen virke lighet inn på smartskjermen enn meg? Det er vel ikke så mange som faktisk vil at Storbritannia skal ut av EU? Det er vel ingen som vil stemme på Trump? Disse folkene i kommentarfeltene er det vel ingen som tar seriøst? Så feil kan man ta.
Kan det bli verre? Nei, det kan det selvfølgelig ikke og vips er sosiale medier nå blitt intet mindre enn en trussel mot både demokrati og opplysning:
På ti korte år har sosiale medier gått fra å være en morsom adspredelse til en trussel både mot demokratiet og mot en opplyst offentlighet.
Ja, huff og huff, skal ikke lenger selvutnevnt gode aktivister få lov til å spre ønsketenkingen sin og mytene sine i fred heller nå?
Vi så for øvrig det samme med landets kommentarfelter; de ble hyllet av venstresiden som et demokratisk verktøy, for endelig skulle folket få si sin mening. Da det viste seg at meningene som hovedsakelig fremkom sto stikk i strid med den innvandringsliberale venstresidens synspunkter – og ikke minst: det sistnevnte følte og ofte hevdet at folket mente – ble kommentarfeltene raskt stemplet som veritable «pøler av hat og forakt» og deretter stengt i tur og orden. Det var jo deilig lettvint! Den strategien fungerer imidlertid ikke med sosiale medier, og da er det ikke så rart at våre innvandringsliberale politikere, forskere og aktivister er sure på dem og regelmessig tar til orde, i et stadig høyere toneleie, for stadig flere og stadig strengere lover for å regulere dem.
I tilfelle noen ikke har skrevet det på sosiale medier eller i kommentarfelter og Trædal derfor ikke har fått det med seg, så er det altså ikke slik at motforestillinger mot Eivind Trædal og meningsfellers verdensanskuelse = trussel mot demokratiet og en opplyst offentlighet. Selv ikke når han og andre føler det slik, hvilket helst bare vitner om hvor bortskjemte og vant til å få viljen sin de har blitt i alle de årene etablerte medier – som i stor grad mener det samme som dem på alle betente samfunnsområder – fungerte som den offentlige debattens portvoktere. Sånt blir man forferdelig lat av, noe både argumentasjonene og debatteknikken til dagens innvandringsliberale aktivister jo bærer sterkt preg av. Akkurat det ser de fleste særdeles godt på nettopp sosiale medier, så hva er vitsen med å ha denslags da, liksom?
Men det er jo jul og tid for både velgjørenhet og medfølelse, så i anledning dagen: Je suis Eivind!