Som folk har vi revnet på midten

Det er ti år siden Norge mistet 77 medmennesker, barn, unge og voksne, på verst tenkelige vis: meid ned for hvem de var og hva de mente av terroristen og høyreekstremisten Anders Behring Breivik. De som overlevde er selv merket for livet, skadet fysisk så vel som psykisk. De har åpenbart ikke fått den støtten og oppfølgingen de burde, hverken på et menneskelig eller materielt plan. Det er og bør være en nasjonal kilde til skam.

På den andre siden er vi som kjent et relativt konfliktsky, innadvendt folkeslag med en like velkjent tendens til å vike unna selv kjentfolk når de rammes av dagligdagse tragedier som dødsfall i nær familie eller alvorlig sykdom. Tanken er at man jo helst ikke vil gjøre saken verre – som om man på noe vis kan det hvis ikke man går direkte inn for det – eller virke for påtrengende/nysgjerrige. Det blir lettere å late som ingenting. Dette er en mekanisme de fleste har observert i sine egne miljø og det er grunn til å tro at den også slo inn her.

Men massakren og etterspillet har vært og er vanskelig å takle for et lite land som Norge, som inntil den forferdelige dagen nøt vårt eget selvbilde som en trygg fredsnasjon. Vi var som samfunn fullstendig uforberedt, for slikt kunne da ikke skje her?

Så kom rosetogene; et verdig og vakkert uttrykk for hele landets sjokk og sorg. Det ble imidlertid så unisont og ukritisk påheiet at det ikke etterlot noe rom for langt mer naturlige og menneskelige reaksjoner som raseri, frustrasjon og aggresjon, hvilket i størst grad gikk utover AUF´ere og deres pårørende legitime, soleklare rett til å uttrykke alt de følte og tenkte ifb. med det massive, hårreisende angrepet som var spesielt rettet mot dem. At de er forbannet den dag i dag hverken kan eller skal de kritiseres for, for de ble først utsatt for det verste angrepet i etterkrigs-Norge og deretter ble de nærmest nektet å gi uttrykk for noe annet enn en oppkonstruert «kjærlighet» og en like oppdiktet politisk enighet fordi vi andre var altfor opptatt med å sole oss i glansen av rosetogene. Og med rosetogs-ånden skulle det nå bli andre boller; nå skulle misnøye og hat og uenighet utryddes.

Som vi vet gikk det ikke slik, snarere har det offentlige ordskiftet bare blitt verre – og det var tross alt ingen søndagspiknik fra før.

Man gikk hardt til verks, for forklaringene på det avviket – eller «sort svane» som det kalles på fagspråket – Anders Behring Breivik var på dette tidspunktet, var mange og oppfinnsomme.

At han måtte ha blitt påvirket og radikalisert av alle disse forferdelige anonyme haterne i landets kommenterfelter var sterkt fremme i begynnelsen, og ja vel, så stengte de fleste store mediene kommentarfeltene sine. Noen ble stengt for godt, andre innførte navneplikt, mens andre igjen begynte å forhåndsmoderere. Det hjalp ikke.

Man opprettet og finansierte en rekke angivelig antirasistiske prosjekter og forskningsinstitutter som skulle imøtegå og/eller forske på høyreekstremister. Mange er fremdeles virksomme, som f.eks. C-Rex. Det hjalp ikke det heller.

Retorikken fra politikere, medie-kommentatorer og andre skribenter, da, kanskje? Man tok en oppvaskrunde, men heller ikke det hjalp.

Det falt visst ingen inn at man nok kan utestenge ubehagelige kommentatorer fra debatten, stenge eget kommentarfelt for å slippe å se dem, vaske språkbruken, stemple visse politiske verdensanskuelser som uakseptable og la alarmen gå ved visse utnevnte «kodeord» – men meningene, tankene og holdningene forsvinner jo ikke av den grunn.

Legitime, beinharde interessekonflikter gjør nemlig ikke det: de lar seg ikke glosse over eller vekk av pen språkbruk eller forsøk på utgrensing og utdefinering. Ikke illegitime heller, for den saks skyld, men dem er det tross alt svært få som har og målbærer og de er således langt enklere å holde oversikt og kontroll over.

Det vi derimot har sett den siste uken i praktisk talt alle praktisk talt likelydende leder- og kommentarer i praktisk talt alle redaktørstyrte medier tyder på at vi har mye større problemer enn fremveksten av små, men livsfarlige ekstremistmiljøer med potensiale til å klekke ut nye terrorister.

Sjefredaktør Trine Eilertsen i Aftenpostens er således bare del av en stor flokk, men kommentaren hennes er et godt eksempel:

«Det mest åpenbare – og litt overraskende – er at vi ikke har én, felles fortelling, som senteret for ekstremismeforskning, C-Rex, har slått fast», skriver hun.

Når en journalist er overrasket over dette, viser det klart hvor journalistens land ligger – og det har hverken bro- eller ferjeforbindelse til det landet hvor den andre halvparten oppholder seg.

Hvordan skulle det ha blitt en «felles fortelling» om 22. juli når en svært stor del av Eilertsen halvdel valgte å gjøre sin fortelling til en om et Norge – beviselig et av planetens minst rasistiske land – hvor rasisme og høyreekstremisme renner i strie strømmer på alle sendeflater og platformer? Og i neste runde å gjøre den subtile koblingen at innvandrings- og islamkritikk er rasistisk, og dermed må fordømmes av alle gode samfunnsborgere fordi det ellers vil føre oss til neste Breivik? At helt normale, men dessverre politiske motstandere egentlig gjemmer en Breivik i sitt indre eller forsøker å skape en?

Vi går videre på den uhederlige teknikken som i minst ti år har vært brukt til å mistenkeliggjøre legitim politisk uenighet eller misnøye som noe suspekt:

«Men det er påfallende hvor lett det er blitt å benytte et elitebegrep som er så sentralt i konspirasjonsteorier i gjengs politisk debatt. Det har rammet Ap hardest fordi de har styrt lengst. Partiet tillegges et særlig ansvar for mange av utviklingstrekkene i Norge.»

Ja, det finnes et sydende, irrasjonelt Ap-hat blant noen og det bør konfronteres. Det hatefulle griseriet noen, unnskyld uttrykket, men det er hva de er: svin har tillatt seg å sende til AUFere, attpåtil overlevere er så perverst at det er vanskelig å finne ord. Men det finnes en del man kan gjøre med sånt; det kan (og bør) politianmeldes, man kan sende bekymringsmeldinger til PST og man kan faktisk henge dem ut med fullt navn og bilde i andre medier. Det er fortjent og for noen kan det kanskje være nok til å tenke seg om litt.

Ovenstående er grei skuring; vi vet hva vi har med å gjøre her, ingen normale mennesker trenger å tenke seg om for å si seg enig i det. Til gjengjeld er begrepet «hat» etter 22. juli blitt svært så flytende og utvidet, et nyttig politisk-retorisk våpen som det jo er. Det finnes også en høyst legitim, berettiget misnøye med Ap og partiets politikk, men heller ikke det er visst greit for Eilertsen som altså skriver at partiet «tillegges et særlig ansvar for mange av utviklingstrekkene i Norge». Dette er vås: Ap «tillegges» ingen verdens ting, for Ap har unektelig et særlig ansvar, ganske enkelt fordi de har styrt Norge mest og lengst det siste hundreåret. Høyre «tillegges» heller ikke noe, for også de har et særlig ansvar for utviklingen. Søker man makt, får den og utøver den, har man også et særlig ansvar for hva maktøvelsen, dvs deres egen politikk, resulterer i. Det er ikke noe noen «tillegger» dem utfra skumle motiver. Og hvor skal folkets bekymring for, misnøye med eller regelrett sinne over samfunnsutviklingen som har funnet sted de siste 40 år rette det hen, om ikke mot de makthaverne som har styrt samfunnet hit?

Tilbake til Eilertsen:

«Hatet vi her snakker om bunner i de mest klassiske konspirasjonsteoriene, der anklagene mot de styrende elitene er selve fundamentet. Logikken er at eliten består av mennesker som søker makt ved å gi inntrykk av at de jobber for folks beste. Men egentlig jobber de på vegne av noen andre, gjerne andre eliter«, heter det videre.

Akk ja, sann, det moteriktige «konspirasjonteori», som i Eilertsen-segmentet tilfeldigvis er blitt en meget populær måte å avfeie enhver innvending som ikke passer inn i nettopp elitens verdensanskuelse.

Men jobber denne eliten egentlig for «folks beste»? Nei, for minst to tredjedeler av samfunnets vedkommende gjør de beviselig ikke det. For deres politikk har ført til dårligere og utryggere levekår for andre sosiale klasser – innvandrere inkl. – enn deres egen, hvilket er synlig med det blotte øye i tillegg til at det er dokumentert og statistisk bevist. Hvis de ikke selv kan, vil eller orker å innse og erkjenne dette, blir vi andre nødt til å gjøre dem oppmerksomme på det.

Eilertsen mener jo selv at noen erkjennelser må ligge fast, så her kommer det noen fra den banehalvdelen hun og andre tydeligvis tror at ikke eksisterer:

Det er et dokumentert faktum at det aldri har vært noe demokratisk flertall for den innvandringspolitikken som Norges politiske elite har ført og fører – påheiet av den øvrige kulturelle og mediale eliten. Det har variert bittelitt fra år til år, men den kritiske delen har alltid utgjort enten en knepen majoritet eller litt under halvparten.

Innvandring har da heller aldri vært sett på som, slik altfor mange liker å fremstille det i dag, uproblematisk – nettopp fordi den ikke er det, hvilket begynner å synes i overkant godt nå. Det er grunn til å minne om at et enstemmig Storting vedtok innvandringsstoppen i 1974 nettopp fordi slik innvandring var forventet å skape nøyaktig de problemene den har skapt og som vi nå ser manifestere seg i stadig verre grad i hele Vest-Europa. De negative konsekvensene som f.eks. økt konkurranse om stadig færre ufaglærte arbeidsplasser med dertilhørende lønnspress, boliger, skoleplasser, helsetjenester og med fremmedgjøring, utrygghet, stadige kulturkollisjoner, økte spenninger og økt kriminalitet som ekstrabonus er rikelig dokumentert – av statlige aktører, ikke skumle nettsider – i alle land, også vårt eget.

Og hvem er det som først og fremst får absolutt alle ulempene, men praktisk talt ingen av fordelene? Det er arbeiderklassen og middelklassen. I Sverige har ståa nå blitt så ille at den er i ferd med å nå den øvre middelklasse og dermed er på bare en armlengdes avstand fra eliten og så har da også den vanvittige «åsiktskorridoren» forsvunnet på raskere tid enn noe skulle trodd var mulig.

At innvandring skaper en rekke sosiale, vanskelig løsbare problemer var en gang i tiden et alminnelig akseptert faktum, en sosialdemokratisk mening så og si og som f.eks. LO delte, av den enkle grunn at det er faktum – og dette faktumet har altså ikke forandret seg bare fordi europeiske eliter plutselig endret mening, kastet loss fra verdens harde realiteter og bestemte seg for at beviselige fakta bare var noen rasistiske greier. Innvandringsstoppen – som riktignok aldri har fungert etter hensikten – ble altså ikke vedtatt fordi Norge var et rasistisk eller fordomsfullt land på de tider, men fordi det var gode, rasjonelle grunner til det.

Denne politikken er og har vært gjennomført usosial og den har bare kommet en gruppe i samfunnet til gode, nemlig den samme gruppen som er og har vært pådrivere for den: eliten, de høyeste utdannede og de med høyest lønninger. Det er da også disse, igjen dokumentert i et utall rapporter, som er førstemann til å rømme når resultatet av politikken de fører eller heier frem når deres egne nabolag.

Så når noen i dag mener at eliten kanskje selv tror og derfor fremstiller seg som at de jobber for «folkets beste», men at de beviselig ikke gjør det, så er det ingen konspirasjonsteori. Det er ikke en gang løgn.

Selv skulle jeg ønske at jeg i likhet med virkelige konspirasjonsteoretikere trodde at det lå noen slags hensikt bak den utviklingen vi har sett og ser, for det ville betydd at det i det minste forelå en plan, et definert mål, et sted. Du verden for en lettelse det ville vært å vite at det faktisk forelå en plan, fremfor den mye eklere sannheten: at alt flyter fordi det bare har blitt sånn, fordi ingen har noen visjoner eller idèer om hva de kan gjøre med saken og fordi få (foreløpig) ser seg politisk, yrkesmessig eller omdømmemessig tjent med å forsøke å ta grep og kontroll over situasjonen. For de få som forsøker får fort høre fra FN, EU, statsstøttede interesseorganisasjoner og medier hvem og hva de er for noen.

Oppå dette kommer at den betydelige minoriteten/majoriteten – altså rundt regnet halvparten av befolkningen – ikke har hatt noen reell politisk representasjon med reell innflytelse på hverken Storting eller forvaltning. Og slett ikke i media. Men da de endelig fikk det, gikk etablerte partier like selvgratulerende som skamløst inn for å holde dem langt unna alt som innflytelse het, mens media heiet. Grensene for hva eliten og media har tillatt seg å si og skrive om disse, innrømmet: ofte ikke helt heldige, innvandringskritiske representantene har vært få.

For å føye skam til skade har den innvandringskritiske halvdelen av befolkningen i tur og orden fått skylden for samtlige av de helt reelle og meget følelige negative konsekvensene som innvandringsstoppen var tenkt å forhindre – men som de siste tiårene har manifestert seg i stadig høyere grad i land etter land – for de er jo for kritiske, må vite. Hadde det ikke vært for deres rasisme, intoleranse, fremmedfrykt blablabla, så hadde aldri disse problemene oppstått blablabla. I dag har vi en helt egen industri som jobber med å skylde alle, påviselige problemer med innvandring på den etnisk innfødte befolkningen, bevæpnet med helt nye skjellsord som «strukturelt rasistiske», «ubevisst rasistiske» og «hvite privilegier». De har sågar opprettet rene rasestudier om såkalt «hvithet». Og media hjelper dem, for de gir våre innvandringsliberale og venstresnodde nyrasister taletid i bøtter og spann og stiller selvsagt ikke et eneste kritisk spørsmål.

For all del: i Sverige har det blitt så ille at de ikke-vestlige, velintegrerte innvandrerne som tillater seg å være enig med majoritetsbefolkningen blir forsøkt utdefinert som «husnegre» og «kokosnøtter» – begge deler rasistiske skjellsord som antyder at disse innvandrerne egentlig ikke mener det de sier men smisker for «slaveherren» sin og at de ikke er ekte innvandrere (de er bare brune utenpå, mens de er hvite inni). Og det kommer altså fra den innvandringsliberale, antirasistiske venstresiden, ikke rasister eller høyreekstremister. Media gir ikke desto mindre de rasistiske antirasistene kilometer med spalteplass til å tre rasismeanklager nedover alle andres hoder.

Og apropos Sverige:

«Men mens vi i politikken og mediene diskuterer ordbruk, skal vi være klar over at alle forsøk på oppgjør også har den effekten at enkelte bare styrkes i troen«, advarer Eiltertsen.

Tja, dere kunne ikke tenke dere å diskutere selve saksfrågan i stedet, da?

Det kan jo hende at folk vil bli litt mindre frustrert og sinte av det enn av de metadebattene «dere i politikken og mediene» liker så godt? Kanskje det kunne vært et alternativ hvis man ønsker å bidra til et bedre, mindre polarisert samfunnsklima?

For la oss nå se litt på Sverige igjen. Da innvandringens negative konsekvenser endelig begynte å gå opp for flere enn oss i alternative medier – som jo hadde fulgt utviklingen i over et tiår allerede – var det mange som forsøkte å rope et varsko til norske myndigheter og vår ærede elite og medier. Men hva skjedde? Joda, først brukte vi nærmere to år på å diskutere ordbruk slik «dere i politikken og mediene» åpenbart foretrekker:

Fantes det egentlig «svenske tilstander»? Kan man egentlig snakke om «svenske tilstander» og hva menes egentlig med «svenske tilstander»? Ingen berørte selve saken, bortsett fra den gangen Sylvi Listhaug dro til Rinkeby. Da tok man saken for seg og skjelte ut Listhaug for å bedrive skremselspropaganda.

Så kom det som Sverige offisielt kaller «utsatte områder» og «særskilt utsatte områder», men som i mangel av et mer treffende ord ble kalt «no go-soner» på folkemunne, på den norske dagsorden. Vi som mener at der finnes visse fellestrekk ved utviklingen i våre egne storbyer og derfor mener at norske myndigheter og medier må begynne å se på problematikken la frem rapport på rapport på rapport – absolutt alle fra store, tunge statlige institusjoner og byråer i Sverige. Det utløste en voldsom debatt, ja: om hvorvidt «no go-soner» var riktig ord å bruke. For selv om politiet ikke kan gå inn der uten å være flere patruljer i følge, sjelden får jobben sin utført der, at redningspersonell regelmessig blir angrepet med stein og det som verre er der, må ha politieskorte når de har oppdrag der og faktisk har bedt om militærutrustning når de må bevege seg inn der; så er det jo ikke sånn at i n g e n mennesker kan bevege seg inn dit, er det vel, og da er det jo ikke riktig å kalle det en no go-sone….?

Hva tror de som driver disse evinnelige metadebattene som ikke er annet enn avsporing og bortsløsing av godtfolks tid at det gjør med folks tålmodighet etter tiår med gjentagelser?

Og hvordan kan noen tro at disse to halvdelene av befolkningene – nesten nøyaktig delt på midten gjennom minst 40 år – skal kunne ha noen felles virkelighetsoppfatning av det som skjedde før, under og etter at Anders Behring Breivik dessverre kom ondskapsfullt og morderisk brasende inn i de mest splittende, betente og stadig pågående stridsspørsmålene i vår tid?

Alle, med noen få, skrekkelige unntak, er enige om å fordømme Breivik og alt hans vesen. Alle, med noen få, skrekkelige unntak, er rasende for terrorangrepet og alle, med noen få, skrekkelige unntak, føler omsorg for de direkte ofrene og deres pårørende. At vi i dag nesten må si oss fornøyd med å så lite, egentlig helt selvfølgelig felles multiplum er i realiteten en katastrofe og det sier alt om hvor det offentlige ordskiftet om høyst reelle, legitime politiske stridsspørsmål og like legitime, rasjonelle og godt begrunnede bekymringer om samfunnsutviklingen har tatt oss.

Det er ikke minst pressens ansvar, for det er faktisk de som i alle år har vært debattens portvoktere. Det er fremdeles de som i langt større grad enn politikere setter dagsorden. Men det er klart: når de deler økonomisk og politisk status og dermed meninger med Sosialklasse 1, så er det vel ikke så lett å få øye på resten av oss annet som et brysomt hår i hummersuppa. Da er det vel også enkelt å plassere skylden for det som har gått galt på politiske motstandere i de lavere sosiale klasser og kreve at de tar ansvaret og oppgjøret for noe alle her til lands, fra A til Å, på sitt vis har vært med på skape.

Men nå har vi kommet dithen at vi ikke lenger har noen felles virkelighetsforståelse å gå ut fra. Og den ene halvdelen som dessverre befolker politikken, institusjons-Norge og media – kort sagt: den politiske, kulturelle og mediale eliten – hverken kan eller vil forstå den andre halvdelen, som de i stor grad forsøker å utgrense som politisk illegitim.

Skal man dømme etter kommentarer i media den siste uken, er de ikke en gang klar over at det er dette de gjør og har gjort.

I årevis har jeg vært forskjellige grader av bekymret for utviklingen og hvor det hele vil ende for oss som samfunn, men har likevel tenkt at vi gjennom ærlig, om enn hard debatt kan finne tilbake til en felles forståelse for å finne kompromisser og løsninger. I optimismens og gjenstridighetens navn har jeg aldri tvilt på at vi både kan og vil det alle sammen. Etter å ha lest utallige selvgode, totalt virkelighetsfremmede leder- og kommentarartikler i nær sagt samtlige medier den siste uken, kjenner jeg for første gang på tvil. For første gang begynner jeg å bli ordentlig redd.

For som folk og samfunn har vi revnet på midten; vi lever ikke lenger i samme hverdag eller i samme virkelighet – og det later ikke til at vår politiske, kulturelle eller mediale elite akter å løfte en finger for gjøre revnen mindre i årene som kommer.

Mener du at vi må forsøke å sette ord selv på de aller vanskeligste konfliktlinjene i vårt samfunn fra et annet perspektiv enn det «offisielle» som blir fremsatt i alle kanaler? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.