Det samlede statsbudsjettet for 2019 er på svimlende 1350 milliarder kroner og hele 1,8 millioner kroner av dem har pleid å gå til Human Rights Service (HRS). I praksis kan vi si at den siste summen har gått til å betale for opplysninger du ikke får andre steder. Det liker ingen av de politiske partiene – Frp unntatt – som er ansvarlige for bruken av våre felles penger at du gjør.
Og det er kanskje ikke så rart når de ansvarliges pengebruk er direkte uansvarlig, samtidig som de gjør sitt beste – på skattebetalernes regning det også – for å manipulere deg til å tro det motsatte?
Ekstraordinært kostbart – og verre skal det bli
En lang rekke offisielle rapporter, som for eksempel statens egen Perspektivmelding, Statistisk Sentralbyrå og Brochmann-utvalgene, har for lengst konstatert at innvandringen til Norge ikke er økonomisk bærekraftig. Ifølge integreringsminister Jan Tore Sanner bruker vi rundt 17 milliarder på ulike integreringstiltak hvert eneste år, og det er bare de direkte utgiftene, så utgifter til bolig, helsetjenester, utdannelse, rettsvesen og velferdsytelser er ikke inkludert i summen. Og likevel går integreringen feil vei: etter fem års botid er færre i arbeid og flere støtter seg på offentlige velferdsordninger. Arbeidsdeltagelsen er liten fra før: generelt har innvandrere fra Afrika og Asia (og Midtøsten, som ligger i begge regioner) en sysselsetting på henholdsvis 48,6 og 56,1 prosent. Blant somaliere er for eksempel bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid – og det er altså ikke heltidsarbeidende. SSB regner faktisk én times lønnet arbeid i uken som «sysselsetting». Blant somaliske kvinner er det således bare 9,5 prosent som jobber mer enn 30 timer i uken. Samtidig bor over halvparten av gruppen i Oslo, byen med landets dyreste boligmarked.
Til tross for at innvandrere og etterkommere på landsbasis utgjør 17,3 prosent av den samlede befolkningen, utgjør de nå hele 40 prosent av registrerte arbeidsledige og halvparten (49 prosent) av alle landets sosialhjelpmottagere.
Asyl- og familieinnvandringen – for det er det det er – fra Afrika og Asia er med andre ord en særdeles kostbar affære, og dessuten er den stor: I 2016 innvandret faktisk et helt Hamar, i fjor et helt Kongsberg.
Og den vil bli dyrere: Prognoser fra Statistisk sentralbyrå viser at den ikke-vestlige innvandringen er så kostbar at fra og med 2025 vil hver eneste innbygger, nyfødte Kari såvel som gamle onkel Kåre på 92, i Norge måtte betale 10 000 kroner i ekstra skatt for å dekke inn kostnadene. En familie på fem må dermed ut med 50 000 kroner ekstra i året. For en innvandring mellom 40 og 50 prosent av befolkningen ønsker sterkt begrenset eller stanset.
Med Høyre og Erna Solbergs velsignelse
Men hvorfor vente helt til 2025 når Kristelig Folkeparti med Høyre og Erna Solbergs velsignelse kan gjøre innvandringen dyrere for deg allerede nå?
Krf har endelig fått en hånd på rattet, og sånn som de styrer, forstår man brått hvorfor det er så viktig for dem å tilbakerulle noe så himmelropende uvesentlig som en taxfree-ordning. På seg selv kjenner man jo andre.
Bakgrunnen er denne:
Våren 2018 kastet Norsk Venstreside AS seg lykkelig over en «ny» problemstilling de kunne klandre Solberg-regjeringen for, helt uanfektet av det faktum at de selv har vært den største pådriveren for den : Økende barnefattigdom! SVs Audun Lysbakken – kjent for sin lemfeldige omgang med andre folks penger – sto frem i alle kanaler og krevde økt barnetrygd for å bekjempe den påståtte barnefattigdommen.
Men hvor kommer all denne nyfattigdommen, på moderne språk «husholdninger med vedvarende lavinntekt», fra? Dalte den bare ned fra det blå i det søkkrike Norge? Nei, den er hovedsakelig tilvandret. Mens bare 5,5 prosent barn uten innvandrerbakgrunn var regnet som fattige i 2016, var denne andelen nesten syv ganger så stor (37,8 prosent) for innvandrere. Den største andelen barn i lavinntektsgrupper har bakgrunn fra land som Somalia, Afghanistan og Pakistan. Disse gruppenes arbeidsdeltagelse tatt i betraktning, bør ikke det ha kommet overraskende på noen.
Audun Lysbakken bidro med en svært kompleks analyse av problemet: – Fattige familier er fattige fordi de har for lite penger. Vil du at tallene skal gå ned, må du være villig til å øke inntekten til de fattige familiene, lød hans dypsindige budskap i Dagsavisen.
Å, ja! Det var det nok ingen som hadde tenkt på. Men norske velferdsytelser og andre støtteordninger er ellers blant verdens mest generøse, så hvorfor er akkurat disse gruppene er så veldig mye fattigere enn alle andre grupper med lav arbeidsdeltagelse og høyt trygdeforbruk? Hverken politikere eller mediene orker å stille spørsmålet.
Det er det en grunn til. «Barnefattigdom» regnes nemlig ut fra familiens samlede inntekt etter skatt og avgifter, og så deles den på antall familiemedlemmer. Det tas hensyn til godkjente standarder for hvor store utgifter barn i forskjellige aldersgrupper i snitt medfører, samtidig som man tar hensyn til at det er billigere å bo flere sammen enn alene. Det er for å kunne sammenligne ellers usammenlignbare husholdninger, for en familie på fire trenger for eksempel ikke fire ganger inntekten til en som bor alene for å ha samme levestandard.
Denne måten å regne på gjør at jo flere barn i en familie, jo mindre inntekt per snute. Ser vi på familiemønstrene er det dermed sammenheng med landbakgrunn og fattigdom. To av de fattigste gruppene er f.eks. innvandrere fra Somalia og Eritrea. Det er tilfeldigvis de samme to gruppene som får flest barn og har høyest fruktbarhet i hele landet med henholdsvis 3,16 og 3,12 per kvinne. De får med andre ord barn de ikke har råd til. De fleste vil nok mene at hverken staten eller publikum har noe med hvor mange barn den enkelte familie vil ha, men når det er den samme staten og publikum som ender med regningen, stiller det seg helt annerledes. At man ikke driver familieplanlegging eller bruker prevensjon av religiøse eller kulturelle årsaker, er rett og slett ikke omgivelsenes problem eller ansvar.
Dernest: Hvordan disponerer disse familiene pengene sine når det f.eks. hevdes at de ikke en gang har råd til fritidsaktiviteter, hvorav svært mange er gratis og/eller krever minimalt av utstyr? Arbeidsledigheten i samtlige av de fattigste gruppene er som sagt svært høy, hvilket vil si at store deler av disse gruppene er helt eller delvis avhengige av offentlige stønader. Og likevel er det ufattelige pengesummer i omløp i de samme gruppene.
Hrset i suppa
Enter HRS, kongelig norsk leverandør av uønskede opplysninger. Tre av de fattigste gruppene sender nemlig milliardbeløp til hjemlandet. Bare i 2014 ble det sendt mellom tre og fire milliarder kroner ut av Norge via hawala-systemet. I november ba HRS derfor Valutaregisteret nok en gang om innsyn i hvor mye som sendes til landene som mottar størst pengeoverføringer fra privatpersoner eller miljøer i Norge. Tallene er bare fra de rapporteringspliktige betalingsformidlerne, og omfatter ikke overføring via bank, uformelle kanaler som Hawala eller fysisk medbragte kontanter.
Beløpene er enorme: Bare i 2017 ble det overført 503 millioner til Somalia. Til Afghanistan ble det sendt 93 millioner i samme periode. Til Pakistan ble det overført rundt 371 millioner.
Hvor kommer disse beløpene fra, hvis disse familiene har eller får for lite penger slik SV og nå Krf/regjeringen hevder?
Den politiske ledelsen kan absolutt ikke påberope seg uvitenhet om dette, for i en rapport fra Statistisk sentralbyrå fra 2004 heter det at innvandrere prioriterer å sende penger til familien og at det medfører problemer med privatøkonomien i Norge:
Omkring hver tredje ikke-vestlige innvandrer i Norge sender regelmessig penger til familie i opphavslandet. Over 40 prosent av dem som sender penger har samtidig hatt problemer med å klare løpende utgifter i Norge.
Rekk opp hånden alle som ser det rimelige i at samfunnet v/dets ansvarlige borgere skal betale ekstra for uansvarlige enkeltpersoner/familiers private økonomiske prioriteringer!
Som eksempel har gruppen somaliere rundt 40 000 medlemmer, og deler vi beløpet de sender ut av Norge, brukte de altså 12 575,- kroner per snute i 2017. Det utgjør 62 875,- kroner for en familie på fem, og det går selvfølgelig av husholdningsbudsjettet. Og dette er bare de transaksjonene vi vet om. Det finnes med andre ord ikke ett eneste vettugt argument for at skattebetalerne, som i mange tilfeller selv sliter med å få økonomien til å gå rundt, skal finansiere disse gruppenes private disposisjoner og forbruk – og det får de da heller ikke, for den politiske ledelsen vil naturlig nok ikke snakke om det og mediene lar dem villig slippe.
Til sammenligning må altså en familie på fem ut med 50 000 kroner ekstra i året fra og med 2025 for å dekke kostnadene nettopp innvandringen fra Afrika og Asia medfører.
Det er for øvrig grunn til å minne om at av Norges årlige bistandsbudsjett på 37,8 milliarder kroner, går 547 millioner til Somalia. Det er ikke langt unna beløpet den «fattige» gruppen somaliere sendte ut av Norge i 2017. Norske skattebetalere har således gleden av å betale dobbelt opp, og takket være Kristelig Folkeparti, med Høyre og Venstres velvillige øh…bistand, får de nå lov til å betale enda mer. Kristen nestekjærlighet og godhet har jo ingen prislapp, særlig ikke når den skjer på andres bekostning.
Som et slags SV i kristen forkledning har nemlig Krf insistert på å øke barnetrygden. Det vil koste 450 millioner i året, og sto det til det ikke så edruelige partiet, ville det vært enda mer: De ville helst brukt 3,3 milliarder.
Regjeringen sender regning – ansvarlige personer betaler
Mange ville nok ellers ment at vi selvfølgelig skal bistå fattige barnefamilier, men Krf og regjeringens gavmildhet fremstår i et noe mindre gunstig lys når sannsynligheten taler for at store deler av «fattigdommen» er høyst selvforskyldt, men at regjeringen ikke desto mindre forventer at familier som opptrer ansvarlig nok til å få egen økonomi til å gå noenlunde rundt skal betale for andres komplette ansvarsløshet.
Heldigvis finnes det råd for uråd: strup de som kommer med opplysninger som passer regjeringens rykte som styringsdyktig og Krfs selvbilde dårlig! Og det er ikke til å undres over at selvbildet er grandiost, for som det heter i Aftenposten:
KrF gir 450 millioner til Norges fattige barn.
Jøye meg, noe så kjempesnilt! Eller rettere sagt: det ville vært kjempesnilt, hvis det var Krfs private penger det var snakk om – hvilket det jo ikke er.
Til gjengjeld sparer regjeringen og Krf oss for den uhyrlige summen av 500 000 kroner, da, så kom ikke her og si at de blå-blå ikke opptrer økonomisk ansvarlig! Femhundre tusen er utvilsomt et meget stort beløp for en regjering som bare har ynkelige ettusentrehundreogfemti milliarder kroner å rutte med.
Ja ja, om ikke annet er landets borgerlige velgere nå blitt klar over hva de valgte og hva de fikk i stedet, så ved neste kommune- og stortingsvalg kan de like gjerne gå for det røde alternativet. Det er tross alt den ekte varen, og da vet man i det minste hva man får.
Vil siste Frp`er ut av den «blå-blå» regjeringen vennligst slukke lyset?