– Da Donald Trump fikk gjennomført drapet på general Qasem Soleimani, en av de fremste makthaverne i Iran, fryktet mange full krig de to landene imellom. Den kan fortsatt komme, men Irans foreløpige respons tyder på at landet utviser forsiktighet, mener Aftenpostens lederredaksjon og ser suverent bort fra at Iran slett ikke er i stand til å gå til fullt militært angrep på verdens eneste supermakt. Som en vittig sjel på Facebook skrev om det iranske presteregimet etter at vestlige medier meldte at nærmere 50 mennesker tragisk nok omkom og over 200 ble skadet i begravelsen til terroristgeneralen Qasem Soleimani: «De klarer ikke arrangere en begravelse, men de skal gå til krig mot USA? Lykke til!»
Aftenposten tolker ikke desto mindre iranske myndigheter som både smarte og kloke. Dette må nok tolkes som «smartere og klokere enn Donald Trump» (Duh!), som jo er så dum og slem at han alltid er dummere og slemmere enn alle andre i hele verden, inklusive et voldelig, undertrykkende, terroristisk og aggressivt prestestyre med ekspansjonstrang, bøllemanerer, religiøse endetidsfantasier og våte drømmer om atomvåpen – og som driver proxykriger i opptil flere land i regionen.
Hvis det ikke kommer til mer enn dette, kan Irans opptreden tolkes som klok, feig og smart. Klok fordi den gjør at man unngår en storkrig ingen av partene egentlig har interesse av. Feig fordi den kan tolkes som ettergivenhet: Trump drepte en av regimets toppfolk, men Iran tør nesten ikke å svare. Smart fordi USAs drap på Soleimani på flyplassen i Bagdad, hovedstaden i nabolandet Irak, nå kan utnyttes politisk på en langt mer effektiv måte.
Å skyte ned et passasjerfly fullt av sivile, med egne og tidligere statsborgere ombord, var nok bare en meget uheldig strek i presteregimets kloke og smarte strategi, som ellers ville gjort dem til moralske vinnere. I alle fall i vestlige medier.
For hva har ikke det skrekkelige USA foretatt seg i Midtøsten under den livsfarlige Trump – som kun pleier sine personlige valgkampinteresser?
Likevel er Donald Trump trolig fornøyd. Mannen i Det hvite hus er mer interessert i hva som gagner ham selv, enn i hva som gagner USA og verden. Hvis Trump kunne drepe Soleimani, en helt sentral mann i landet USA (og Israel) ser på som sin største fiende, uten at det kom vesentlig gjengjeldelse, kan det selges som en seier.
Fra før har han tatt livet av Abu Bakr al-Baghdadi, lederen for «Den islamske staten» (IS).
Slikt er hard valuta i kampen om konservative amerikanske velgere.
Tja, for hvem er ikke avlivingen av den mildt sagt morderiske Abu Bakr al-Baghdadi hard valuta? Så vidt oss andre bekjent står vel ikke irakiske og syriske yezidier eller resten av sivilbefolkningen i IS` nærområder som har blitt systematisk drept, torturert, mishandlet, voldtatt og slavebundet av al-Baghdadi og hans muntre menn og kvinner registrert som konservative amerikanske velgere?
Over til Dagbladet, som kaller Trump «en særdeles farlig mann» og under overskriften «Nå er Norge i trøbbel» mener at at USA under Trump utgjør «en stadig større risiko og trussel mot norske interesser». Så kan vi andre bare lure på hvilke norske interesser Dagbladet sikter til. Nøyaktig hvilken interesse har Norge f.eks. av at et voldelig, undertrykkende, terroristisk og aggressivt prestestyre med ekspansjonstrang, bøllemanerer, religiøse endetidsfantasier og våte drømmer om atomvåpen – og som driver proxykriger i opptil flere land i regionen – får herje fritt i samme region?
Ikke godt å si, men Dagbladet kan sikkert forklare.
Samtidig har de fleste vestlige medier fremstilt avdøde Qasem Soleimani som en slags militær rockestjerne – Sveriges svar på NRK klinte for eksempel til med tittelen «toppdiplomat», hvilket de kort etter ble nødt til å beklage i beste sendetid – som alle iranere elsker, og viste bilde på bilde og reportasje på reportasje som kunne bevise det. Det er omtrent samme mekanisme som at alle nordkoranere simpelthen elsker leder Kim Jong-un av hele sitt hjerte. Selvfølgelig gjør de det, for i motsatt fall får de et uventet, statlig betalt opphold på en av det trivelige regimets feriekolonier, hvor de har det så fint at de aldri kommer hjem igjen. Hva er det å ikke elske her, liksom?
Ifølge Dagbladets lederredaksjon elsket iranere flest Soleimani så høyt at de ble veldig sammensveiset og begeistret for sitt undertrykkende regime på grunn av Trumps farlige, dumme drap:
Det er en betydelig indre misnøye i Iran, skjønt droneangrepet midlertidig har sveiset landet sammen igjen.
Iranerne ble så sammensveiset at store mengder demonstranter bare dager etter roper «død over diktatoren» Ali Khamenei, og river i filler bilder av den elskede Qasem Soleimani. Regimet har svart med tåregass og utkalling av den hatede Revolusjonsgarden. Det er grunn til å frykte verre reaksjoner, for det kloke og smarte prestestyret er ikke fremmede for å skyte på uvæpnede demonstranter, slik de f.eks. gjorde senest i november da over 300 ble drept.
Dette er altså i Norges interesse, skal vi tro Dagbladet.
Men USA generelt og Trump spesielt er som vanlig fordømt hvis de gjør og fordømt hvis de ikke gjør, så Aftenposten – i likhet med de fleste vestlige medier – synes jo at det er ille om amerikanerne skal trekke seg ut av Midtøsten også, da:
Et Midtøsten uten USA, overlatt til spillet mellom Tyrkia, Egypt, Saudi-Arabia, Iran og Pakistan, og med Russland og Kina som eksterne aktører, blir et ganske annet.
Ja, det blir det garantert. Da får antagelig prestebøllene i Iran svar på bøllete tiltale – med en bøllefaktor som langt overgår noe USA og Trump kan prestere. Og det fra ledere som kan bøllefaget fra A til Å, og gir en god dag i europeiske politikere og medier på evigvarende Trump-trip. Da kan USA og Trump lene seg tilbake, spare både liv og penger og la det humanistiske, menneskerettighetsproklamerende Europa og dets medier heretter ta opp ethvert Midtøsten-spørsmål med Vladimir Putin, Xi Jinping og Recep Erdogan. De er jo lydhøre, kloke typer som alle vil håndtere Midtøsten mildere og snillere enn USA.
Hvis jeg var Donald Trump, vet jeg hva jeg ville valgt.