– Da dommedagsprofetene oppdaget at spådommene slo feil i Norge, vendte de blikket østover og snakke om Sverige i stedet. Begrepet ”svenske tilstander” er blitt brukt og misbrukt i det uendelige, men over 80% av velgerne i Sverige tar avstand fra Sverigedemokratene. De vet antageligvis ikke hva de svenske tilstandene går ut på, sa en godhetsruset Ingebrigt Steen Jensen for nesten nøyaktig ett år siden.
Innvandringsliberale og antirasister: en del av problemet
Det er det få, om noen, «dommedagsprofeter» som gjorde. Derimot var man kritiske nettopp på grunn av de svenske tilstandene og pekte på slike tilstander som et sannsynlig utfall av masseinnvandringen fra Afrika, det islamske Asia og Midtøsten (R3-land) til Europa. I motsetning til hva faktaresistente innvandringsliberale forsøker å innbille seg selv og andre, dalte nemlig ikke de svenske tilstandene ned fra det blå eller over natten – de begynte et sted. Men det er jo ikke gunstig å gjengi meningsmotstandere korrekt når alt man selv er bevæpnet med er moralisering, ønsketenking og stråmannsargumentasjon.
Innvandringsliberale moralister blir visst aldri lei av å ta feil.
Men dette var altså i september 2018. I dag skriver vi september 2019, og hittil i år har Sverige opplevd ikke færre enn 182 skyteepisoder og 120 eksplosjoner. På ett år – i et Sverige i fredstid. I løpet av bare to dager i august ble to kvinner skutt ned og drept på åpen gate, den ene mens hun bar barnet sitt på armen. Vi kan dermed trygt gå ut i fra at Steen Jensens «80 prosent som antagelig ikke vet hva de svenske tilstandene går ut på» vet det nå.
– Krafttak mot den grove volden har drøyd ettersom problemene altfor lenge ble avfeid som svartmaling, skriver Expressens Patrik Kronqvist.
Å kaste bort verdifull til på virkelighetsfornektere
I december 2016 publicerade DN Kultur en stort uppslagen artikelserie som drev tesen att liberala opinionsbildare höll på att förlora kursriktningen. Anklagelseakten i en vida delad text om Expressens ledarsida var att vi skrev för många artiklar om påstått konservativa ämnen, främst lag och ordning. ”Nästan alla har en negativ, för att inte säga alarmistisk ton: Sverige är på väg åt fel håll”, skrev skribenten Mattias Hagberg och anklagade oss för att ta efter ”det högerpopulistiska språkbruket”.
Anklagelser om svartmålning
I takt med att gängmorden har skjutit i höjden och Sverige har drabbats av sprängdåd i en omfattning tidigare okänd i västvärlden har sådana beskyllningar om alarmism blivit mer sällsynta.
Det har antagelig Kronqvist rett i, og det gjelder ikke minst Hagbergs åndelige brødre og søstre i Norge: det har f.eks. vært lite å se av svartmalingsanklager fra Ingebrigt Steen Jensen på sosiale medier i det siste.
Og utviklingen var fullstendig forutsigbar og har da også vært forutsagt i mange, mange år allerede. Det er derfor – og ikke på grunn av årsaker folk som Steen Jensen dikter opp – innvandringsrealister i Norge vendte blikket mot Sverige for 10-20 år siden og har holdt øye med utviklingen siden.
Den prisbelønnede professoren i kriminologi ved universitetet i Cambridge og tidligere forskningssjef hos det statlige Brottsförebygganda rådet (BRÅ) Per-Olof Wikström opplyser at BRÅ observerte det samme og varslet allerede på 90-tallet om utviklingen i visse bydeler. Selv så tidlig som på 80-tallet var volden i noen boligområder i Sverige såpass merkbar at BRÅ forsket på saken. Det er de samme bydelene som i dag har enorme problemer. Volden har bare eskalert. I 2005 observerte politiet i Göteborg det samme: kriminaliteten byen økte og stadig yngre personer sto bak grove forbrytelser. Man advarte om at en ny generasjon grovt kriminelle holdt på å vokse frem. Ingenting ble gjort.
Når kriminalitet blir normen
Wikström har forsket på betydningen av samspill mellom individ og miljø, med særlig fokus på samspillet mellom personlig moral og den moralske sammenhengen ungdommer befinner seg i, og i motsetning til forklaringsmodellen om sosioøkonomiske faktorer, påpeker han at kriminalitet bygger på aksept av en viss adferd og at denne ofte grunnlegges tidlig i livet. – Det gjelder å stille spørsmål om hvorfor kriminalitet er blitt akseptabelt i visse boligområder i Sverige. Det finnes altså miljøer der slik adferd fremmes, fastslår han og fortsetter: – De som begår forbrytelser er de som oppfatter det som akseptabelt eller ikke kan motstå press fra venner på grunn av dårlig selvkontroll. Det handler mye om hvilken moralsk sammenheng man vokser opp og lever i.
Göteborgpolitiets rapport beskriver den typiske rekrutten for kriminelle gjenger slik: Han er andregenerasjons innvandrer eller kom til Sverige som barn og har vanskelige leveforhold i et segregert område. På skolen får han stryk i flere fag og får problemer med å få seg jobb. Han vil tjene penger, lever nær grovt kriminelle personer og begynner å begå forbrytelser i 12-årsalderen, men blir først tatt for det i 15-årsalderen. Det hender at han selv blir utsatt for voldsforbrytelser.
Liten tvil om hvor den grove, økende kriminaliteten kommer fra, med andre ord.
Uten verktøy?
Myndighetene står i tillegg uten verktøy som i nevneverdig grad virker forbyggende eller kan avbryte en kriminell karrierevirksomhet. Sverige har operert med såkalte Exit-programmer i årevis. Men hvor mange har de fått ut av kriminelle miljøer? Det er det utrolig nok ingen som vet. Sannsynligvis taler dermed for at det er få; den politiske ledelsen liker jo ellers å skryte av gode resultater hvis/når de har noen.
Göteborgpolitiet satt inn flere betjenter i 2005, men til liten nytte. I 2005 foregikk mesteparten av rekrutteringen i det beryktede boligområdet Biskopgården. SVTs dokumentar Uppdrag Granskning kartla gjengkriminaliteten der i 2017. 19 av 20 er født i Sverige, og alle bortsett fra én har en eller to foreldre som er født i utlandet. Halvparten har vært i barnevernets omsorg fra 15-årsalder. En av dem begynte sin kriminelle karriere allerede som 9-åring. De har til sammen vært tiltalt og straffet for over 350 forbrytelser. SVT Helsingborgs kartlegging av unge kriminelle mellom 15 og 20 år viste at 30 av 48 hadde vært kjent av sosialtjenesten og vært gjenstand for en rekke sosiale innsatser som skulle bryte den kriminelle løpebanen – uten hell.
Det fikk SVT til å konkludere med at omsorgstjenestene og tiltakene ikke virker. Ansvarlig politiker for sosialnemden Ann-Christine Borgman var enig: – Jeg tror det er vanskelig å ligge i forkant av utviklingen, og det gjør vi ikke. Vi må utvikle metoder for å kunne bryte kriminaliteten, hun. Ungdomsanklager i Helsingborg Magnus Larsson var heller ikke overrasket: – Som det er nå, hender det ikke så mye. Man får gå et program og så kommer man tilbake og så får man gå et annet program. Det leder liksom ingen steder, konstaterte han.
Og det er jo ikke så rart når du vokser opp og tilbringer ditt liv i parallellsamfunn der kriminell atferd ikke bare er ansett som sosialt akseptabelt, men attpåtil fremmes?
– Ingen samtaler i verden kan skjule faktum
– Det trengs ikke flere samtaler om gjengvolden. Det som trengs er handlekraft, her og nå, skriver Expressens redaksjon på lederplass denne uken. De viser også til de alarmerende nyhetene fra kriserammede svenske kommuner, som i praksis er i ferd med å gå konkurs på grunn av for stor asylinnvandring.
Også på dette området beriket Steen Jensen oss med sine rosenrøde ønskedrømmer i 2018:
– Summen av denne kakofonien av frykt, hat og fordommer ble så voldsom at jeg skrev og postet noen positive hverdagshistorier som en motvekt, for det var og er nok av slike for den som vil se. Det var stor uro i mange norske lokalsamfunn da det skulle etableres asylmottak der. Men da mange av dem ble nedlagt etter et år eller to, var det en sorg i de samme kommunene som knapt var til å tro! Det var jo så moro med disse nyankomne, det duftet eksotisk fra hus og hytter i bygda, det var liv i bygda og kom nye folk på butikken. Slik var det landet rundt: Folk korset seg og tenkte at nå går alt til helvete, og så ble det ikke sånn – tvert imot.
Det spørs om det blir like moro når regningen kommer, som den har gjort i Sverige. I mai 2019 slo følgelig Sveriges kommuner og landsting (SKL) – som tilsvarer Kommunenes Sentralforbund – alarm: hele 69 kommuner er i krise, med tosifrede antall millioner i underskudd på særlig sosialbudsjettet. De kommunene som er verst ute, som Filipstad, er akkurat de samme som har tatt i mot flest asylsøkere og familiegjenforente; nettopp fordi det virket lukrativt på grunn av de statlige overføringene som følger med. Men disse overføringene tar slutt, mens en alt for stor andel av asylsøkerne fra Afrika, det islamske Asia og Midtøsten (R3-land) blir stående utenfor arbeidsmarkedet og utløser i stedet enorme utgifter på kommunenes sosialbudsjett.
Så hvordan skal de selvforskyldt rammede kommunene finansiere eventuelle forebyggende tiltak og Exit-strategier? Ingen, aller minst innvandringsliberale superoptimister, vet. Det finnes nemlig ingen plan, hvilket Expressen poengterer på lederplass:
Det finnes ingen plan for å håndtere den organiserte kriminaliteten eller kommuner som likt Filipstad går på knærne. Ingen samtale i verden kan skjule dette faktum.
Bevisste avsporinger
Beklageligvis har det offentlige ordskiftet vært dominert av innvandringsliberale ønsketenkere i altfor mange år, og verdifull tid har således gått tapt. Mange av problemene vi i dag ser kunne vært gjort noe med – i alle fall forsøkt å gjøre noe med – før de nærmest ble uoverstigelige slik at mottiltakene nødvendigvis må bli harde. Som forfatteren og publisisten Johan Hakelius skriver i en glimrende artikkel hos Fokus: Sverige har blitt et voldelig, klassedelt samfunn, der deler av befolkningen nå lever i autoritære klanssamfunn der krigsherrer lager reglene:
Här har vi det kanske tydligaste uttrycket för det stenhårda klassamhälle som Sverige är på väg att etablera: rika och fattiga lever i allt större utsträckning under olika regimer. Bättre ställda är i allt väsentligt fortfarande under rättsstatens vingar och har goda möjligheter att påverka sin vardag och sin omgivning genom att välja politiker eller själva engagera sig i samhällsstyret. Fattiga människor lever i allt högre utsträckning i auktoritära klansamhällen, där våldsamma krigsherrar sätter reglerna, politiken gjort sig maktlös och eget engagemang kan innebära hot och direkt livsfara.
Mange innvandringsliberale politikere, kommentatorer, statsfinansierte interesseorganisasjoner og medier har i årenes løp bevisst avsporet en realitetsorientert debatt og satt likhetstegn mellom fokus på den fremvoksende kriminaliteten i innvandrertette forsteder og advarsler om tilstandene i Sveriges 60 parallellsamfunn med angrep på innvandrere og/eller rasisme. Selv har de valgt å se helt bort fra at de som lever og lider under de – i en skandinavisk kontekst groteske – forholdene, i stor grad er andre innvandrere, enten fra samme regioner som de kriminelle voldsutøverne eller andre ikke-vestlige land.
Det samme segmentet som alltid er svært raske til å dra frem Arnulf Øverlands «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!» i enhver annen innvandringspolitisk sammenheng, tåler nemlig så inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv så lenge det tjener deres egen, innvandringsliberale agenda.
Ingen tid å miste
Svenske myndigheter blir nødt til å gå hardere til verks, mener Hakelius, for når man først har overgitt kontrollen av samfunnet til kriminelle, blir man tvunget til mottiltak man helst vil slippe for å gjenerobre den. Ordensmakten må være så påtagelig tilstede døgnet rundt på de kriminelles hjemmebane at de sistnevnte havner i en underlegen posisjon. Det gir et ubehagelig ekko av en politistat, men det er for sent å finne en mer komfortabel vei frem.
Men alternativet er verre, understreker Hakelius, som viser til en av de største forhindringene for en realistisk, åpen debatt og mottiltak:
– Det går an å gjøre dette innenfor rettsstatens rammer, men det går ikke an å gjøre det uten å møte rasende kritikk fra de som ser rasisme over alt og de som tror at harde tak mot kriminalitet er et angrep på forsteder. Den striden må man ta.
Ja, det må vi. I motsetning til Sverige har vi fremdeles tid, men tiden for å ta hensyn til innvandringsliberales og antirasisters oppfinnsomme krumspring for å skjule innvandringsrelaterte problemer må være over nå.
Vi har kastet bort alt for mye tid på deres bevisste avsporinger og metadebatter som det er.
Mener du at vi har kastet bort nok tid på innvandringsliberales ønsketenking og påfølgende behov for å feie innvandringsrelaterte problemer under teppet, og at vi trenger en realitetsorientert, ærlig debatt og dertilhørende tiltak? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.