Den dansk-iranske sosialrågiveren Ali Aminali har skrevet boken Alis Danmarkshistorie, som kommer i salg i morgen. Ali kom som femåring til Danmark, da hans foreldre måtte flykte fra det islamistiske Iran, og boken beskrives som en «skjebnefortelling og debattbok om vellykket integrering». Den utdannede sosialrådgiveren, som selv har jobbet med nyankomne asylsøkere, gir imidlertid den danske mottaks- og integreringsapparatet, hvis ansattes grunnleggende holdning er at det er synd på asylsøkere og innvandrere, det glatte lag.
Det blir tatt så mye hensyn at integrering ikke skjer, mener han. Han viser også til personlige erfaringer med denne overbeskyttende holdningen, som da han selv ble sendt til psykolog fordi danske ansatte i integreringsbransjen mente at han kunne bære på krigstraumer – til tross for at han altså aldri hadde opplevd krig. Da han begynte på gymnas, ble velintegrerte Alminali konfrontert av venstreorienterte elever og andre innvandrere som mente at han hadde forrådt sine iranske røtter.
Selv fikk han sjokk da han som nyutdannet sosialrådgiver fikk sin første jobb på arbeidsformidlingen i Aarhus, og der observerte både forskjellsbehandling, politisering og at andre ansatte direkte hjalp arbeidsuvillige asylsøkere med å unngå å måtte jobbe. – Det var en åpenlys forskjellsbehandling. En ressurssvak dansk alkoholiker ble presset til det ytterste, mens en ung og frisk somalisk mor fikk lov til å slippe fordi det var så synd på henne, skriver han, og legger til at mange flyktninger og innvandrere føler at de ikke trenger å jobbe. Det får de da også hjelp til, men det er å gjøre dem en bjørnetjeneste, sier Aminali til avisen B.T.
Han mener disse holdningene skyldes at mange som utdanner seg til sosialrådgivere og jobber med asylsøkere er venstreorienterte, og dertil mener at asylsøkere ikke har noen skyld for eventuelle integreringsproblemer. I stedet blir de automatisk sett på som ofre, slik Aminalis egen far ble da de kom til Danmark. Her tok faren, som var blitt torturert i Iran, ingeniørutdannelse, mot ansatte i Dansk Flyktningehjelps oppfordringer «om å ta det med ro med tanke på arbeidsmarkedet».
»Blandt mine medstuderende og undervisere på socialrådgiveruddannelsen måtte man forstå, at det var samfundets og regeringens skyld, ikke indvandrernes, at disse grupper begik langt mere kriminalitet og blev uddannet dårligere end etniske danskere. Og kun en rød regering kunne løse de problemer. De borgerlige har et forkert menneskesyn, og alle deres løsninger sker på baggrund af kynisme,« skriver han om uddannelsen.
Der foregår næsten ingen undervisning om integration. Eleverne bliver undervist lidt i racisme og de første tyrkiske gæstearbejdere, der kom til Danmark i 1960’erne. Intet om, hvordan man får nydanskere i arbejde.
»Jeg var naiv, da jeg meldte mig på den uddannelse. Vi skulle tage på ikke-vestlige borgere med fløjlshandsker. En kollega sagde til mig: ‘Vi kan ikke få somaliske kvinder i arbejde. De kommer fra et beduinsamfund’,« siger Ali Aminali.
På jobben i Aarhus møter Aminali snart på krav fra asylsøkerne. En forlanger satelitt-TV. Et par bruker alle pengene sine på en stor sofa, og spør etterfølgende anklagende om hvor barna deres skal sove. Mange møter kun nødt og tvungent opp til samtaler de er innkalt til, og unnskylder seg ikke sjelden med at de har sosial angst eller PTSD. Viljen til å komme seg i arbeid er ikke stor, men det er til gjengjeld vreden Amniali møter så fort han stiller krav til dem:
Ali Aminali har tit oplevet, at de er raskmeldte for PTSD eller har fået den nødvendige behandling. Alligevel dukker de ikke op.
»Modviljen mod at arbejde var uendeligt stor. Og hvis jeg begyndte at stille krav, blev jeg mødt af en voldsom vrede.«
Mange kom også til hægterne, når sommerferien stod for døren. Så tog de flere uger på ferie i landsbyerne i deres hjemlande.
Problemstillingen er velkjent i Danmark såvel som Norge. I 2015 viste tall fra fra analyse- og rådgivningsbyrået LG Insight at bare 5 prosent av kvinnelige asylsøkere med innvilget oppholdtillatelse var i jobb etter fire år i Danmark. Tallet for mannlige asylsøkere var lave 20 prosent etter samme botid. Ifølge Danmarks statistik er bare to av fem kvinner fra ikke-vestlige land er sysselsatt, og prosenten har falt fra 48,9 til 42,9 prosent. Det største fallet har skjedd blant kvinnelige innvandrere fra Afghanistan, Iran og Tyrkia. Sistnevnte er den største og eldste ikke-vestlige innvandrergruppen i landet.
Forskningssjef i LG Insight Lars Larsen sa det rett ut: – Flyktningkvinnene [det vil hovedsakelig si kvinner som har kommet som asylsøkere eller på familiegjenforening til asylsøkere. Min anm.] er en vanskelig gruppe. Mange av kvinnene har ingen arbeidserfarling og noen mangler helt grunnleggende motivasjon til å ta seg en jobb, sa han.
Motivasjonen for å komme i inntektsgivende arbeid er helt sentral for å forstå problemstillingen, påpekte Larsen, som la til at det danske tankesettet – i likhet med det norske og svenske – om at vi alle er født motiverte til å påta oss en jobb, møtes av et annet kulturelt kodeks, hvor kvinnene enten er for unge til å jobbe og først og fremst skal utfylle rollen som mor. Eller også er de, i egen optikk, for gamle i 40-årene. Det betyr mange færre år på arbeidsmarkedet enn vi ser for kvinner med dansk bakgrunn, sa han.
Også Larsen foreslo økonomiske sanksjoner eller frafall av sosiale ytelser som incitament. Spørsmålet er om det hjelper å avskaffe ordninger som for eksempel kontantstøtten. I følge forsker på etniske minoriteter ved Danmarks nasjonale forskningssenter for velferd (SFI) vil dette neppe få ønsket effekt når det gjelder å få ikke-vestlige asylsøkere i jobb. En av årsakene til det er at store grupper av asylsøkerne ikke er i nærheten av å ha de kvalifikasjonene arbeidsmarkedet etterlyser.
Vi har de samme problemene her hjemme, og i august 2018 pekte også Erna Solberg på kulturelle barrierer:
Hun legger til at noen også kommer fra kulturer hvor det ikke er like naturlig for kvinner å jobbe utenfor hjemmet, og at noen har et arbeidskrevende liv på hjemmebane med mange barn.
Aminali endte med å si opp jobben, hvor hans synspunkter medførte at han fikk en kald skulder. Han får også ukentlig trusler fra andre innvandrere som synes han er blitt for dansk. I Danmark. Bare det forteller jo noe om hvor godt integreringen fungerer.