En blendahvit forsker kommer med grove, generaliserte angrep på hvite og deres «hvithet». Skal vi kalle det hvitt selvhat, eller kanskje hvitvasking av rasisme?
Se for deg en tekst på 2 136 ord der ordet «hvit» eller varianter av dette forekommer 91 ganger – altså at ett av 23 ord inneholder en referanse til fargen hvit. Hva slags tekst tror du dette er – Vigrids prinsipprogram? En fargekatalog fra Jotun? Nei, det er Sandra Fylkesnes’ innlegg på afrika.no om den hvite overlegenhetsideologien det er snakk om. Du visste kanskje ikke at det fantes noe slikt som en hvit overlegenhetsideologi, og at du selv høyst sannsynlig er medskyldig i den? Kanskje kjenner du heller ikke til kritiske hvithetsstudier, som ifølge Fylkesnes er et «revolusjonerende nytt forskningsfelt». Fylkesnes er selv amanuensis ved OsloMet, med blant annet dette som kompetanseområde.
Og det er ikke måte på hvor kritisk hun er til denne hvitheten som gjennomsyrer vår kultur. En hvithet som formidles gjennom verdier og normer, og er ekskluderende: «Det finnes ingen Kvikk Lunsj-reklame hvor påsketuristen er en melaninrik nordmann.» En hvithet som er allestedsnærværende og «normal», og derfor ikke blir gjennomskuet:
«Denne ideologien er såpass internalisert i våre hoder at den oppfattes som normal, vanlig og hverdagslig. Selv om den ikke er så tydelig, ligger den til grunn for mange handlinger. Det spesielle ved denne hvithetens ideologiske rasisme er at den kommer til uttrykk som veldig små, nesten usynlige, systematiske hverdagspraksiser(…)Et viktig prinsipp innenfor kritiske hvithetsstudier er at den hvite overlegenhetsideologiske rasismen oppfattes som tilfeldige, hverdagslige urytmiskheter av dem som utøver den, mens den for dem som kontinuerlig rammes av den oppleves den som et planlagt, rytmisk mønster.»
Hvordan den hvite rasismen oppleves – av de som angivelig rammes av den – er altså et avgjørende kriterium for å stemple den som rasisme, og dermed «ond.» De krenkedes moralske definisjonsmakt trekkes nok en gang frem som argument, etter at karikaturstridene med sine tilhørende mørke- og øksemenn i snart femten år har dukket opp som et rytmisk mønster i offentligheten. Du er rasist uten å være klar over det selv, synes Fylkesnes å mene. Ja du er rasist selv når du trøster barn: «Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan komme til uttrykk (…) gjennom at barnehagelærere trøster barn som gråter på en hvit og dermed akseptabel måte (…)»
Og tro ikke at det hjelper å bevisst gå inn for å være snill eller inkluderende overfor de ikke-hvite:
«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan til og med komme til uttrykk via handlinger som er basert på godhet, kjærlighet og sympati. Gode intensjoner avler, som vi alle vet, ikke nødvendigvis gode resultater. Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin hvithet.»
Så da hjelper det kanskje ikke med brune påsketurister i Kvikk Lunsj-reklamen likevel, da?
Vitenskapelighet
Etter å ha lest disse angrepene på hvitheten, sitter jeg igjen med en del ulike reaksjoner. Først av alt må jeg faktisk tenke på middelalderen. Ja, den virkelig mørke middelalderen, da enorme mengder av folk døde i Svartedauden og senere pestepidemier. Samtidig sto legene, datidens fremste medisinske eksperter, og doserte om pestens årsaker. De snakket i vei om ubalanse i pasientenes kroppsvæsker, basert på hvordan urinen deres så ut. De la ut om uheldige astrologiske konstellasjoner, stjerner som hadde falt ned på jorden, skyer med giftig damp som hadde steget opp fra fjerne hav eller frosker som hadde regnet ned fra himmelen – alt sammen som forklaring på den katastrofen som hadde rammet dem.
I dag ville vi betraktet dette som overtro snarere enn vitenskap. Legene med sine diplomer fra Europas fremste universiteter bygde på gamle, overleverte «sannheter» uten forankring i fakta eller det vi i vår tid forbinder med vitenskapelig metode. De «vitenskapelige» påstandene hang i løse luften, rett og slett. Slik er det også med Fylkesnes – selv om hennes «sannheter» er nye og «revolusjonerende». Hennes argumentasjon later ikke til å være forankret i noen form for udiskutable empiri. Den er ikke etterprøvbar, og forholder seg ikke til noen form for falsifikasjonskriterier. Vi får ikke et eneste konkret eksempel på at noen blir kontinuerlig rammet av den allestedsnærværende hvitheten, slik artikkelforfatteren beskriver det, eller på hva det vil si å trøste barn på en «hvit» måte. Fylkesnes prøver seg til og med som kunstekspert, og «avslører» det antatt rasistiske i Arne Eikelands maleri Frihetens søstre, der hvite kropper ifølge henne fremstilles som «kognitivt og materielt overlegne» i forhold til svarte. Med denne typen uetterrettelige påstander kan man «bevise» hva det skal være.
Et kort innlegg i et nettidsskrift kan ikke vurderes ut fra de standarder som gjelder for en akademisk avhandling. Men selv med det forbeholdet fremstår denne artikkelen som en kompilatorisk samling med udokumenterte, subjektive påstander snarere enn noe som kan begrunnes eller forsvares som vitenskap. Dette er en matrise av selvrefererende «sannheter», uten noen forankring i den virkeligheten, du jeg og de fleste andre lever i.
Så la oss si det rett ut: Dette handler om ideologi kledd opp i vitenskapens pompøse, språklige gevanter. Fylkesnes’ ideologiske hat til den «hvite» kulturen er det som ligger under her. Og ikke bare det: Fylkesnes tillegger en hel gruppe kollektive, negative egenskaper basert på hudfarge. Som hvit, skriver hun, er du ikke kun et individ. Underforstått: du er alltid ansvarlig for din egen gruppes fæle egenskaper. Hva om noen hadde sagt det samme om muslimer eller afrikanere?
Hvite er innsiktsløse, mener hun, de ser ikke sin egen rasisme. Men hva med henne selv? Overlegenhetsideologisk rasisme kan ifølge Fylkesnes komme til uttrykk gjennom hvordan «folk grupperer mennesker basert på ideer om hvordan biologiske forskjeller er knyttet til overlegenhet og underlegenhet.» Ser hun ikke at det er nettopp dette hun selv gjør med sitt angrep på «hvitheten»?
Fargeskam
Du er rasist fordi du er hvit – dette ser ut til å være de kritiske hvithetsstudienes kjernebudskap. At denne påstanden i seg selv er rasistisk og stigmatiserende bryr visst ikke den fargebevisste amanuensis seg om. Her handler det jo om venstresidens yndlingsbeskjeftigelse, å kritisere makten! Så får det være en annen sak at Fylkesnes og hennes likesinnede selv har ganske mye makt og akademisk gjennomslagskraft.
Det verste er at dette «revolusjonerende» mølet åpenbart kommer fra USA, der identitetspolitikk og hvitt selvhat herjer på universitetene som en intellektuell variant av Svartedauden, drevet frem av militante forelesere og kronisk krenkede studentmasser som flykter inn i sine «safe spaces» hver gang de blir konfrontert med noe annet enn sine egne meninger. Og er det noe vi har lært i etterkrigstiden, så er det at alt som blir stort i USA før eller senere finner veien hit, enten det er Elvis, jukebokser, såpeoperaer eller crystal meth.
Så det er bare å begynne å grue seg, for dette vil bli verre. Og i mellomtiden bør vi kanskje lære et nytt ord: Fargeskam.