Jeg gjør oppmerksom på at nedenstående er en kommentar på eget initiativ fordi jeg har skrevet såpass mye om saken/tilsvarende saker fra før, og ikke er «godkjent» av oppropets øvrige underskrivere som sådan. Et slikt svar vil komme i løpet av de nærmeste dagene.
– Skulle vi kvittet oss med § 185 fordi ordlyden er vag, kan vi like gjerne kvitte oss med halve straffeloven, hevder jurist Vilde Jalleni Tennfjord og jurist og advokatullmektig Oscar Johannes Oksavik i Aftenposten.
Sammenligningen halter, for den øvrige straffeloven griper ikke direkte inn i ytringsfriheten og rammene for samfunnsdebatt slik § 185 gjør.
Som trekløveret fra Antirasistisk senter går Tennfjord og Oksavik direkte på formuleringen hat, og overser glatt at § 185 også inkluderer begreper som «ringeakt» og «forhånelse», og at den omfatter langt mer enn rasisme:
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne
Etter min oppfatning fremstår Tennfjord og Oksavik, samt andre forsvarere, som lite åpne for andre perspektiver enn sine egne og lite interessert i å stille spørsmål ved vedtatte sannheter som verken er vedtatte eller utpreget sanne når det kommer til stykket. Disse vil jeg redegjøre for i det følgende.
Min primære motforestilling mot § 185 er og har hele tiden vært at den inneholder religion og livssyn, hvilket etter min mening ikke har noe i paragrafen å gjøre. Hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, seksuell legning eller funksjonsevne er nemlig medfødt (eller som sistnevnte: resultatet av omstendigheter en selv ikke er herre over, og i hvert fall ikke som følge av et frivillig valg), mens religion og livssyn ikke er det. Det velger man selv, man tar aktivt stilling til det og velger frivillig å slutte seg til det.
Å bli forhånet og ringeaktet for et aktivt standpunkt man selv har valgt å ta, må man regne med i et demokratisk samfunn med religions- og ytringsfrihet. Men at religion og religiøse symboler er medfødt er en tankegang som åpenbart har slått rot i Norge og i stadig større grad fremmes i offentligheten. Det ser vi blant annet av den nå tilbaketrukkede rapporten fra Fafo, hvor rapportforfatteren faktisk likestiller det frivillig valgte, religiøse hodeplagget hijab med det høyst ufrivillige, nødvendige hjelpemiddelet rullestol.
Så er det altså det faktum at vi har religionsfrihet i Norge, hvilket også inkluderer frihet fra religion. Religion vekker sterke følelser, både positive og negative; vi trenger ikke se lenger enn til vår egen venstresides nidkjære bekjempelse av alt som smaker av kristendom i forsamlinger, skoleavslutninger og dess like. Støter man på en religion, bevegelse eller livssyn som står sterkt i strid med egne verdier, vil man nødvendigvis ringeakte den/det. Og implisitt ringeakter man da også dens/dets tilhengere. Gir man uttrykk for dette, vil disse, forståelig nok, kunne oppleve krass kritikk eller satire som både ringeakt og forhånelse, men det både skal og må de tåle i et demokrati. De har selv tatt et valg og valg har det som konsekvens at det ikke faller i like god jord hos alle.
Nazisme er for øvrig en politisk bevegelse med religiøse overtoner og således et slags livssyn og de utgjør heldigvis en knøttliten minoritet i Norge; er det noen som mener at disse bør slippe å bli hatet, forhånet eller ringeaktet som følge av livssynet de frivillig har valgt? Er det noen som synes at Jehovas Vitner bør slippe å bli forhånet eller ringeaktet som følge av sitt syn på f.eks. homofili? Eller konservative muslimer for sitt kvinnesyn?
Dette er så problematisk at det er bemerkelsesverdig at selv jurister som argumenterer til fordel for § 185 velger å utelate eller unnlater å problematisere det faktum at paragrafen forbyr «forhånelse» og «ringeakt», samtidig som den omfatter religion og livssyn.
Et annet argument som går igjen – også i Tennfjord og Oksaviks innlegg – er at paragrafen beskytter angivelig «sårbare, svake eller utsatte grupper». Men hvem er de, hvorfor er de det og hvem er det som avgjør hvem som er hva? Er ikke-vestlige innvandrergrupper, som har en rekke politiske partier, interesseorganisasjoner, redaksjoner, profilerte samfunnsdebattanter og kommentatorer og nær sagt hele kulturlivet som «forsvarere», sårbare, svake eller utsatte? Overfor hvem er de sårbare, svake eller utsatte, i så fall? Er muslimer, som på verdensbasis utgjør mellom 1,2 og 1,5 milliarder mennesker, en svak gruppe? Overfor eller i forhold til hvem?
Og hvor lenge skal disse gruppene anses som svake, sårbare eller utsatte? I Oslo utgjør innvandrerbefolkningen med bakgrunn fra Afrika og det islamske Asia (begge deler inkluderer Midtøsten) allerede 19,2 prosent, samtidig som det er disse gruppene som vokser raskest i samfunnet på grunn av innvandring og fødselstall. I flere bydeler i Oslo utgjør de faktisk flertallet, og fødselstallene – den såkalte tredje generasjon – er høye, i noen bydeler er andelen nyfødte med bakgrunn fra Afrika eller Asia hele 67 prosent.
I hvilken grad er disse gruppene å anse som svake, sårbare og utsatte – og hvorfor? Har de f.eks. vanskelig for å komme til orde i samfunnsdebatten? Slipper de ikke til i avisenes debattspalter eller i NRKs sendinger? Alle gruppene har etniske eller religiøse organisasjoner som mottar statstøtte for å fremme deres sak både politisk og opinionsmessig. I tillegg kommer en bred vifte av organisasjoner som, også statsstøttet, har til oppgave å lete opp og peke ut rasisme, urettferdige samfunnsstrukturer eller diskriminering, typisk organisasjoner som Antirasistisk Senter og Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD). Å føre en sak i rettsvesenet om diskriminering er gratis for den påstått diskriminerte, ikke sjelden gjør statsstøttede organisasjoner jobben for vedkommende, mens den som blir anklaget må betale sitt forsvar og eventuelle juridiske bistand av egen lomme. I diskrimineringssaker er det attpåtil «delt bevisbyrde».
Så igjen: hva er kriteriene for å være en svak, sårbar og utsatt gruppe i dagens mangfoldige Norge? Ingen har så langt tatt seg bryet med å svare.
En annen ting er at særlig religiøse grupper oppebærer og gir jevnlig uttrykk for både forhånelse, ringeakt og hat overfor annerledestroende, kvinner og seksuelle minoriteter, for ikke å nevne frafalne, men disse slipper åpenbart billigere fordi det går under religionsfriheten. Er det noen som er svake, sårbare og utsatte i dagens samfunn, så må det være minoritetene innen minoritetene. Ta ex-muslimer, for eksempel; hvem kommer dem regelmessig til forsvar av politikere, medier eller størrelser i kulturlivet? Rekk opp hånden alle som har sett noen i det siste, nå som norske ex-muslimer og deres talsmenn blir kastet ut fra sosiale medier med anklager om hat og hats på jevnlig basis?
Et tredje argument som går igjen er at straffelovens § 185 bidrar «til å oppfylle Norges forpliktelser etter FNs rasediskrimineringskonvensjon».
Her skal vi huske på at FN ikke lenger er hva det var, men i stor grad en diktatorklubb med heller tvilsomme holdninger til både ytringsfrihet, religionsfrihet og øvrige menneskerettigheter. FN har i dag 193 medlemsland, og domineres totalt av den såkalte G77-gruppen. Navnet er heller misvisende, for den består av 134 utviklingsland – samt menneskerettighetsgiganten Kina – som stort sett opptrer som én blokk når det gjelder å fremme sine egne interesser. De fleste landene er afrikanske, men gruppen inkluderer også den 57 land tunge Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). I dette FN taper Europa avstemninger på løpende bånd, og vestlige frihetsbegreper og prinsipper for menneskerettigheter som ytrings- og religionsfrihet er på full retur.
Tatt i betraktning at FN angivelig skal være en garantist for Menneskerettighetserklæringens artikkel 19, menings- og ytringsfriheten, er det også verd å merke seg at OIC i årevis har brukt og bruker sin innflytelse i FN til å agitere for en verdensomspennende kriminalisering av religionskritikk, eller «bakvasking av religion» som det heter i FN.
I mars 2008 gjennomførte OIC i samarbeid med G77 et regelrett kupp i FNs Menneskerettighetsråd, og sørget for at Rådet påla FNs spesialrapportør for ytringsfrihet ikke bare å passe på ytringsfriheten, men også å rapportere om misbruk av den i forhold til religion og rase. I følge det Internasjonale humanetikerforbundet (IHEU) lyktes OIC dermed å gjøre FN til et våpen mot dem eller det de måtte mene krenker islam og muslimer. Leder og representant for IHEU, Roy Brown, kalte vedtaket historisk: Et FN-organ som var satt til å vokte menneskerettighetene, var blitt forvandlet til et organ for å krenke dem. Da Brown i en tale kritiserte religion, ble han hysjet ned og irettesatt av rådets representanter i Geneve, og juni 2008 erklærte HRC at man ikke ville akseptere kritikk av islamske sharialover. I november samme år vedtok FNs hovedforsamling en ikke-bindende resolusjon som fordømte «bakvasking av religion» og oppfordret samtlige medlemstater til å endre sine lovgivinger eller konstitusjoner for å beskytte religion mot slik bakvaskelse.
Så FN er definitivt ikke noe godt argument eller noen god rettesnor i en debatt om ytringsfrihet i et fritt, demokratisk samfunn.
Vi kan legge til at de «sivile organisasjonene» som rapporterer til FN om Norges etterlevelse av «forpliktelser etter FNs rasediskrimineringskonvensjon» i stor grad er statsstøttede organisasjoner hvis hele eksistensgrunnlag hviler på forekomst av rasisme og diskriminering av innvandrere, som nettopp Antirasistisk senter.
Dertil kommer identitetspolitikken som i stadig større grad gjør seg gjeldende her på berget også. Identitetspolitikken er basert på gruppetenking og opererer med et eget offerhierarki. Det ligger stor makt – både opinionsmessig, politisk og rettslig – i å bli definert som en gruppe ofre. Det har således vist seg at «svake, sårbare og utsatte» grupper ikke er så svake, sårbare eller utsatte at det gjør noe, snarere tvert i mot. Derimot er det eventuelle kritikere som løper en stor risiko hvis de legger seg ut med disse gruppene og deres forsvarere i politikken, medier, NGOer og andre aktivismiljøer. Dette er direkte giftig for en demokratisk, fri og åpen samfunnsdebatt, og i hendene på identitetspolitiske aktivister og grupper er § 185 et potent rettslig våpen.
For all del; jeg forstår signalverdien mange mener å se, til tross for at holdningsundersøkelser til innvandring og islam etter min mening viser at den påståtte signaleffekten er nærmest ikke-eksisterende. Det er jo også vanskelig å avskaffe folks personlige preferanser og følelser med en lov, uansett hvor velment den er. Jeg forstår også behovet for å verne «svake, sårbare og utsatte» grupper i samfunnet, selv om jeg stiller spørsmål ved hvor «svake, sårbare og utsatte» visse grupper egentlig er. Det jeg ikke forstår, er «motpartens» fullstendig manglende evne eller vilje til å problematisere vedtatte sannheter nå som realitetene på bakken er radikalt forandret. Den påfallende motviljen mot å i det hele tatt se i hvilken grad maktbalansen i samfunnet er forandret, forekommer meg underlig hva enten den kommer fra jurister eller aktivister.
Særlig fordi lovverket i en demokratisk rettsstat i stor grad fordrer at folk stiller seg bak det, forstår nødvendigheten og rimeligheten av det og frivillig aksepterer det. Det er ikke lenger tilfellet med § 185, og da er det en ulempe for alle parter at jurister og andre ikke en gang er villige til å tenke nytt – og langt mindre villige til å erkjenne at paragrafen og den økende bruken av den kan ha problematiske sider. Det er derfor grunn til å frykte at den kan skape større spenninger i samfunnet og ikke færre.
Og det er vel ikke akkurat det vi trenger nå?
Likte du det du leste, mener at det trengs alternativer til de etablerte mediene eller at krass kritikk av det bestående er nødvendig? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.