Sjokkopplevelsene for den politiske, økonomiske, ekspertiale, kulturelle og mediale eliten tar visst aldri slutt. Man rekker ikke en gang å komme seg over sjokk som Brexit og Trump – pressen raver fremdeles under hammerslaget – før man får nye: Gule Vester-sjokk i medieyndlingen Emmanuel Macrons L’ ancien régime og nå bompengesjokk i Norge.
Middel- og arbeiderklassen liker visst ikke å bli flådd til skinnet av egne myndigheter. Tenk det!
Og så nå som både politikere, eksperter, NGO-Norge og medier var i så inderlig godt klimadommedagssektlune og all ting da, du.
Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB) gjør det svært godt på en rekke målinger foran kommunevalget, og nå viser Bergens Tidendes partibarometer at FNB er størst i Bergen:
– Helledussen. Helledussen. Helledussen. Ordet sensasjon blir for smått, sier BTs valgekspert Johan Giertsen til Bergens Tidende.
Giertsen mener det ligger mer under enn bare en bompengeprotest og mener opplustningen rundt FNB er en protest mot selve demokratiet:
– Hvem hadde trodd det for et halvt år siden? Da var venstresiden på vei mot flertallet. Bompengelisten har snudd opp ned på alt, sier Giertsen. – Dette må være mer enn en bompengeprotest. Dette er en protest mot demokratiet, sier Giertsen.
Det kan tenkes at Giertsen har rett. Det kan nemlig være en protest mot et demokrati og en ekspertise som i stadig større grad styrer landet på tvers av folks interesser. Det later for eksempel til at man i de høyere sfærer – helt uavhengig av partifarge – tror at det faktum at Norge er rikt, betyr at enhver innbygger nærmest velter seg i penger, slik at skatter, avgifter og fremtidige økonomiske byrder i form av en stor innvandring som ikke er bærekraftig bare kan lesses på uten problemer. Dessuten har man jo i sin uendelige visdom opprettet verdens mest generøse velferdsstat, så skulle noen mot formodning støte på økonomiske problemer som følge av den politiske ledelsens overbudspolitikk, kan de bare henvende seg til NAV og få hjelp der. Jepp, det er jo det alle arbeidsfolk ønsker seg: å stå i full jobb og ikke kunne klare seg på lønnen sin fordi godt betalte politiske broilere – som aldri har hatt en normal jobb – ikke har den fjerneste idè om hvordan hverdagen til vanlige lønnsmottakere med barn utenfor byrådssalen i Oslo og Bergen faktisk arter seg.
Enhver opposisjon mot elitens prosjekt avskrives som følger av ekkokammeri, fake news, demagogi, manglende kildekritikk, sjåvinisme (fortrinnsvis mannlig og hvit), irrasjonell frykt og øvrige følerier. Den politiske ledelsen styrer deretter.
En artikkel fra professor i samfunnsgeografi og direktør for Senter for klima og energiomstilling (CET) ved Universitetet i Bergen (UiB) Håvard Haarstad og politisk rådgiver og postdok ved UiB Tarje Wanvik er særdeles betegnende for tankegangen som har slått rot i den politiske, ekspertiale og mediale eliten.
I januar stilte nemlig d´herrer Haarstad og Wanvik spørsmålet «Bompenger og mistillit mot politikere. Hvorfor møter det grønne skiftet så sterk motstand?», og svarte selv. Svaret demonstrerer til fulle hvorfor europeiske lands eliter – hvor Haarstad og Wanviks tankegang er påfallende sterk – faktisk får sjokk når de konfronteres med den virkeligheten alle vi andre lever i. Parhestenes svar følger nemlig politikernes, ekspertisens og medias foretrukne forklaringsmodell til punkt og prikke.
Omstillingen til et mer bærekraftig samfunn er i gang. Det er spesielt innen energiproduksjon og transport at vi har sett store teknologiske endringer og tilløp til ambisiøs politikk. Elbilrevolusjonen og elektrifisering av maritim sektor, særlig fergene, har satt Norge på verdenskartet og gitt håp om raske og kostnadseffektive utslippskutt. Så hvorfor er det ikke jubel over hele linjen?
Nei, si det? Folk er vel bare utakknemlige, da, og tenker ikke på alt det politikerne er personlig villige til å ofre på deres vegne. Sånt krever jo ryggrad!
Hverken politikere, kommentatorer eller forskere skjønner noe av motstanden, konstaterer Haarstad og Wanvik. Det ville de tre gruppene antagelig gjort hvis de bare hadde tatt seg bryet med å snakke med noen utenfor sfæren de ferdes i til vanlig, men hvem gidder vel det?
«Samfunnsforskere og kommentatorer har i liten grad forutsett at dette skulle komme», skriver de to. Vel, De Gule Vestenes opprør i Frankrike startet i midten av november i fjor, så norske politikere, kommentatorer, forskere og medier har hatt over et halvt år på seg til å forsøke å forstå fenomenet og/eller overveie sannsynligheten for at det kunne spre seg til Annerledeslandet. Folk er jo folk, som et populært slagord lød for noen år siden. Når man derimot er mest opptatt av å idiot- eller ekstremisterklære enhver opposisjon mot det bestående, blir det jo dessverre så som så med både innsikt og forståelse.
I høst har mediedekningen i stor grad dreid seg om bompengeopprør, protester mot elbilfordeler og mistillit mot politikere. For forskere og politikere er det underlig, ja, nesten uforståelig, at både teknologiene og de politiske rammevilkårene for en omstilling til et grønnere og mer bærekraftig samfunn blir møtt med så stor motstand som vi er vitne til både internasjonalt og her hjemme. I Frankrike ble en moderat økning i bensinavgiftene møtt med landsomfattende demonstrasjoner mot «eliten».
– Vi som følger dette saksfeltet er overrasket over intensiteten i motstanden og hvor raskt den har oppstått på en rekke steder på samme tid, skriver Haarstad og Wanvik, som ikke desto mindre tar mål av seg til å forklare saken. I all hovedsak går det ut på at befolkningen er irrasjonelle, lar seg lede av følelser, ikke skjønner tegningen og nærer et hat mot eliten. Eller «eliten» som Haarstad og Wanvik benevner det [alle uth. er mine].
Vi har i liten grad fokusert på smerten ved omstilling, hverken den reelle eller den innbilte. Den første mulige forklaringen er at virkemidlene faktisk er skjevt fordelt og at motstanden er en rasjonell reaksjon på dette. Det kan selvsagt stemme. Ingen virkemidler treffer alle helt likt. I tillegg kommer det at bompenger fungerer som «flat» beskatning, i betydningen at den rammer skjevt i forhold til inntekt. Samtidig er subsidieringen av kostbare elbiler svært sjenerøs, noe som forsterker inntrykket av at virkemidlene ikke treffer alle likt.
Og så er det Alle Problemers Mor: vanlige folks bruk av sosiale medier og at de angivelig oppholder seg i ekkokamre:
Og her ligger den andre mulige forklaringen. Mange forskere ser at Facebook og andre sosiale medier i økende grad fungerer som ekkokamre, hvor vi stort sett blir eksponert for de meningene vi allerede har. Det blir lite kildekritikk og motargumenter, men mye «likes» og uforpliktende støtteerklæringer.
Siden Haarstad og Wanvik inkluderer seg selv i det «vi-et» som ikke så at dette ville komme og heller ikke forsto styrken og intensiteten i motstanden: hvor mye kildekritikk har de selv bedrevet og hvor mange motargumenter møtte de på, undersøkte og forholdt seg rasjonelt og saklig til underveis? De skulle ikke tilfeldigvis ha oppholdt seg i et ekkokammer, vel?
Men hatet mot «eliten» – igjen i hermetegn – og skepsisen mot forskere og ekspertise brenner i den ekkokammeriserte befolkningen, tilsynelatende uten grunn:
Her sammenfaller bompengemotstanden med bredere tendenser i samfunnet, nemlig motstanden mot den politiske «eliten». Anti-elitisme er nok også en del av forklaringen. Kommentarer på Facebook-sidene og utspill i mediene går på at politikerne ikke hører på vanlige folk, eller til og med har onde hensikter. Det er skepsis mot forskning og ekspertise. Det er mye «lik-og-del-isme» i dette. Samtidig er det liten tvil om at politikken er blitt profesjonalisert og at det dermed kan være mindre meningsutveksling mellom politikere og «vanlige folk». Ting kan tyde på at forklaringen på hvorfor vi trenger bompenger og avgifter på enkelte typer transport, ikke har nådd godt nok ut til folk flest.
Dette siste kan kanskje stemme, for artikkelforfatter Wanvik er faktisk politisk rådgiver for byråd for byutvikling Anna Elisa Tryti (AP) i nettopp Bergen. At budskapet har nådd godt nok ut til at folk avviser det tvert, er imidlertid ikke en forklaring Øvrigheten kan være bekjent av, for det kunne antyde at det er buskapet eller avsenderen det er noe galt med. Og det er tross alt ikke så lett å nå ut til et nostalgisk, reaksjonært folk heller. Dessuten må vi ikke glemme mannsjåvinismen eller de mannlige privilegiene her til lands:
Omstillingens pris er ikke nødvendigvis bare kostnaden av en passering i bomringen, men også kostnaden av kulturell endring. Den bensindrevne bilen har vært et viktig symbol på voksen – og ikke minst mannlig – frihet, autoritet og status. Når den nå på kort tid har gått over til å være noe uetisk og problematisk, kan dette representere avmakt og tap for mange. Reglene har endret seg, og nå skal man straffes for det som man tidligere ble oppfordret til. Vi som ser nødvendigheten av og heier frem det grønne skiftet, må innse at disse utfordringene finnes.
Ja, eller kanskje det bare er smertefullt for mange å ligge våken om natten og lure på hvor de skal få penger til strømregningen eller til barnas ferietur fra fordi økonomien deres er strukket til bristepunktet og politikeres avgiftskåthet ikke har noen ende? At det er smertefullt for ansvarlige mennesker å ikke kunne klare forpliktelsene sine eller forsørge seg selv og familien på en vanlig lønn? At den politiske ledelsens avgiftspolitikk rett og slett har nådd en smertegrense? Kanskje synes ordinære mennesker at den politiske ledelsen bør anse dem som nettopp det; ordinære mennesker med familie og jobb og en hverdag de forsøker å få til å gå opp på best mulig vis, ikke statens private melkekuer?
I stedet lar byrådspolitikere i byer som Oslo og Bergen seg avbilde i pressen med verdens største glis mens de trekker teppet, livsgrunnlaget, vekk under føttene på vanlige arbeidsfolk. Etterpå klager de i alle kanaler over hatet og hetsen de mener seg utsatt for i landets kommentafelter og sosiale medier. Og de virker faktisk genuint overrasket over at folk kan reagere slik på dem. Det er vel det eneste overraskende her. Det minner forresten om en interessant samtale jeg hadde med tre politiske motstandere tidlig i september i fjor. To av dem var fra Miljøpartiet De Grønne. Den tredje jobber i en tenketank og samme dag hadde politiet vært på besøk for å snakke om radikalisering og mottiltak. Politiet var bekymret for situasjonen i Oslo, sa hun, og la til med et smil henvendt til de to MDG´erne: – Men mest bekymret er de faktisk for partiet deres, for det er dere som radikaliserer folk i Oslo mest og raskest for øyeblikket. Dette var altså i september i fjor. Vet ikke byrådet i Oslo slike ting, og i så fall: hvorfor ikke? Og hvorfor vet ikke regjeringen og/eller hele den øvrige partifloraen det – og i fall de visste: hvorfor reagerer de ikke før snarere enn etter?
Antagelig fordi alt som smaker av opposisjon mot etablissementet automatisk blir avfeid av det samme etablissementet med ovenstående forklaringsmodell: Det er alltid opposisjonen, særlig den folkelige, det er noe galt og/eller antidemokratisk med. Vi styres følgelig av et etablissement som ikke en gang greier å styre sin egen arroganse eller forakt for ordinære, skattebetalende borgere. Det lover ikke godt for fremtiden.
For hvordan har landets politiske ledelse og øvrige eliter egentlig forvaltet demokratiet når Hvermannsen nærmest må gå til opprør bare for å bli hørt?
Når den politiske ledelsen, eliten og rådgiverne deres greier å svare på det uten å plassere skylden på absolutt alle andre enn seg selv, er nok mye gjort. I mellomtiden er det dessverre grunn til å være alvorlig bekymret.
Likte du det du leste? Støtt gjerne Gjenstridig.no på Vipps 918 18 142 eller PayPal.